Det var svært lenge siden. Ja, selv var jeg ikke født enda, men den hendelsen vi feirer i disse dager er så stor, at ikke bare barn, men også voksne blir fortalt om den hver eneste jul. Tenk på det! Om og om igjen!
Tenk, deres bestemor hørte om dette mens hun var liten jente. Og hennes bestemor igjen, ble helt sikkert fortalt om hendelsen hun også. Og nå vil jeg fortelle den for deg.
Det var i en landsby langt borte. En mann, som het Josef, hadde tatt med sin kone som ventet barn, til landsbyen, Betlehem. I landsbyen var det ikke husrom, så mange reisende var kommet dit.
Josef så med bekymring på sin kone. Barnet kunne komme når som helst, og det regnet og blåste. Han banket på port etter port, men ingen ville slippe ham inn. Fortvilet så han at han hadde nådd det siste huset i landsbyen. Hadde han vært alene, ville han gitt seg nå, men et blikk på konen, Maria, ga ham nye krefter. Han slo og hamret på døren, og ropte om hjelp. Han ville ikke gi seg, nå som konen var ved å føde. "Min kone føder! Gi oss ly!", ropte han med høy røst. Innenfra kom et sorgfullt svar: "Vi har ikke plass, min herre!" "Jeg forstår det! Men la i det minste min kone få ligge tørt i Deres stall! Bare så barnet kan leve! Man vil i alle tider være Dem evig takknemlig for det!"
Josef var fortvilet, han visste ikke hva han skulle gjøre, og selv stallen sto for ham som bedre enn et palass. Og husverten, han var også trist og fortvilet. Han ville absolutt ikke avvise paret, men han hadde virkelig ikke plass. Da Josef nevnte stallen, ble han ufattelig glad, og han viste dem øyeblikkelig veien.
I stallen var det lunt og godt, og Josef og Maria fikk snart varmen i seg. Og det var i siste liten, for nå ble barnet født. Det var en gutt, og i det samme han slo opp øynene flommet det lys fra alle kanter, og noen kom. Det var Guds egne engler som ville se til gutten. De smilte og tok til å spille, for bekymring var unødvendig. Der i stallen satt Jomfru Maria og stelte sin eneste sønn.
Maria var så hengiven at hun først ikke merket alle som strømmet til med gaver. Nå var jo alle stille, for man merket at dette var et spesielt barn. Ja, man forsto at det var Guds sønn, uten at noen fortalte det. Mange knelte ned, og mange la frem gaver. Forstyrre Maria turte de ikke, men gikk stille ut for å slippe andre frem til barnet.
Jeg vet ikke en gang om Maria la merke til de flotte kongene som kom inn. Men det gjorde Josef! Han sperret øynene opp og hev etter pusten. Ja, han var jo en tømmermann og var slett ikke vant til slike flotte karer. Han så på dem og fikk stammet frem en hilsen. Og på en klosset høflig måte, viste han dem barnet, som de allerede en stund hadde ligget på kne foran.
Josef var stolt! Stolt over Maria! Og stolt over den lille gutten han skulle ha i sin varetekt, til tross for at det ikke var hans sønn. Han så mot gluggen i taket, og takket Gud for oppgaven som var gitt ham. Han skulle ta vare på selveste Guds sønn!
Kongene sa ikke stort, de takket bare Gud, for det store under at han ble menneske. Forsiktig la de ned sine gaver, som andre besøkende hadde gjort før dem. Gull, røkelse og myrra. Så gikk de stille ut, så andre kunne slippe til.
Inn kom noen hyrder, de hadde vært ute på markene og sett etter sauene sine da noen engler hadde bedt dem gå inn i landsbyen. De gjorde som englene sa, og der fant de det lille barnet i krybben. Hyrdene var like stille og forsiktige som alle de andre som hadde vært innom.
Det var bare den minste hyrden som ikke kunne forstå det med å være så stille. Han var syv år, og akkurat gammel nok til å være med på markene. Mens de andre knelte ned, listet han seg forsiktig bort til Maria. Først merket hun ham ikke, og det gjorde ham litt sørgmodig.
"Du!", sa han og prikket henne i ryggen mens han blunket vilt med øynene. "Du!" Hun snudde seg og smilte, og den lille hyrden ble veldig glad. Han følte seg mye tøffere, og tok mot til seg og spurte høyt: "Hva skal barnet hete?" "Hysj!", sa det rundt omkring i rommet. Men de voksne kunne ikke annet enn å være litt nysgjerrige de også, og så spørrende på Maria. "Jesus", sa hun til den lille hyrden, "Jesus, Guds sønn".
Den lille hyrden nikket alvorlig, da han hørte navnet. Han bøyde seg ned for barnet og la fremfor det, det eneste han hadde i hele verden, et ørlite lam. Han vred litt på seg og svelget en stor klump han hadde i halsen, for dette lammet var han så innmari glad i. Sørgmodig så han på Maria, som nikket bekreftende. Han hadde gjort det rette, men han visste ikke hvorfor. Ja, for hva hadde egentlig denne lille nyfødte gutten med ham å gjøre? Han kjente ham jo ikke!
Den lille hyrden trakk seg litt tilbake. Han ville helst ikke at Maria skulle se ham gråte. Og det måtte han så enormt. Etter å ha klatret over knelende mennesker, fant han til sist en ledig krok, bak eselet. Den lille hyrden gråt og gråt, men bare stille så han ikke skulle forstyrre bønnen.
"Hei! Hva griner du for'a? Har du ikke oppfatta at det er en gledens dag, eller?" Den lille hyrden kvapp til, ja, for egentlig var det ikke plass til flere enn ham, der bak eselet. Du'a meg! Der satt det virkelig en til. En bitte liten engel!
Hyrden så så forundret på engelen at den ble rent rød. "Du forstår", sa den lille engelen litt unnskyldende, "jeg ble så sliten av all synginga. Vi har øvd i flere uker for denne hendelsen." Engelen så ned. Han var enda så ung, og hadde ikke kreftene til de store englene. "Det er greit", sa den lille hyrden.
Engelen strålte opp, men kom på at den satt der, fremfor en som var trist og lei. Han så på hyrden og spurte igjen hvorfor han gråt. "Kan du holde på en hemmelighet?", hyrden så spent på engelen, som nikket alvorlig. Hyrden tok sats og svelget enda en klump: "Se deg rundt!"
Engelen så seg rundt, men kunne ikke se noe rart. Han var jo en engel, og der han kom fra, var det vanlig å knele stille foran Gud. Og selv hadde han alltid visst at Gud ville bli en baby. Ja, ikke det at han forsto den lysten, men det var da like greit å knele her som der!
"Men ser du ikke?", sa hyrden. "Tja?", svarte engelen litt spørrende, "hva da?" Den lille hyrden var oppgitt, men fortsatte: "Her kommer alle inn, kneler ned, og så går de ut igjen!" "Ja?", svarte engelen og klarte ikke helt å følge tankerekken. Den lille hyrden satte seg litt nærmere engelen og hvisket: "Jeg kan ikke gå!" "Åh, stakkar, er du lam?" hvisket engelen igjen. "Nei, nei, ikke sånn. Det er bare det at jeg er blitt så glad i det lille barnet, og kan ikke gå fra det!"
Det forsto engelen alt om. Selv hadde tanken aldri slått ham. Tenk å forlate selveste Gud. Han ble helt redd bare ved tanken, og følte plutselig så enormt for å være sammen med de andre englene. Skremt flakset han opp på taket og sang av all makt. Idet den lille hyrden så engelen forsvinne, hørte han ham rope: "Snakk med Maria, hun vet råd".
"Er det deg igjen!", sa Maria med et smil idet den lille hyrden banet seg vei. Han bukket spent og sa forsiktig frem sitt ærend: "Jeg må bli hos dere." Han så ned, for det var jo litt flaut dette her, å elske en baby. "Jeg forstår ikke hvorfor, men jeg kan bare ikke gå fra barnet." Han begynte å gråte igjen, men følte seg trygg nå som han hadde fått sagt det.
Maria smilte og så på ham. "Du kan nok ikke bli her", sa hun, "men gå du ut igjen på markene og pass sauene. En dag kommer min sønn forbi, og da er dere begge så gamle at du kan følge ham".
Hyrden bøyde seg dypt, først for Maria, så for barnet. Et ørlite øyeblikk møtte han barnets blikk, og hele han ble fylt med en usedvanlig god varme. Han hørte englenes sang der han gikk mot markene. Lykkelig, og uten selv å merke det, sang han med:
Englene sang den
Først for markens hyrder;
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden,
menneske, fryd deg!
Oss er en evig frelser født!
Skrevet av sr. Ane-Elisabet
illustrasjoner: Karin Røer
