I helgen var det samling for diakonstudenter hos oss.
Diakonstudentene studerer for Oslo katolske bispedømme, og forbereder seg på det permanente diakonat.
Det permanente diakoni
Ofte forstås diakonatet i den katolske kirke som en etappe mot presteordinasjonen. I månedene før en mann vies til prest, er han viet til Kirken som diakon. Han er biskopens og prestenes tjener, og tjener Kirken i forkynnelse, liturgi og i nestekjærlig omsorg for mennesker.
Men det finnes også menn som ikke er på vei mot prestevielse, men som allikevel er diakoner i Kirken. Han er ofte en gift mann, og er viet til det permanente diakonat. Også den permanente diakons oppgave er å tjene Kirken, ved å bistå biskop og presteskap i Kirkelig tjeneste.
Mange i Norge
I Norge er det de senere år blitt viet mange menn til det permanente diakonat. De er synlige i menigheter rundt om i landet. De tjener og bistår i sin lokale menighet i sakramenter, omsorg for trengende og liturgisk deltagelse. De forretter dåp, besøker syke, preker og mye mer.
Karitativt arbeid
Diakonens oppgave forstås ofte som en mer karitativ rettet tjeneste i Kirken, enn presteskapets tjeneste. I Apostlenes gjerninger leser vi at menn ble viet til denne tjenesten som svar på klager fra en voksende menighet. Det kom klager om urettferdig fordeling av mat blant de troende.
Apostlene må ha tatt klagene på alvor, for de så seg nødt til å finne en løsning. De erfarte at oppgaven med utdeling ved bordene gikk utover deres primæroppgave som lå i bønn og forkynnelse av Guds ord. De ba derfor menigheten om hjelp, og syv menn ble valgt ut og viet til den oppgaven vi i dag kjenner som diakonatet.
«På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.» (ap.gj. 6, 1-6)
Karitativt arbeid
Også helgens samling på Katarinahjemmet holdt fokus ved det karitative ved tjenesten – å bistå biskop og prester i omsorgen for folket.
Temaer som ble belyst var blant annet fengselstjeneste, omsorg for eldre og møtet med ensomhet. Men også katolske hjelpeorganisasjoner som Fransiskushjelpen og Caritas var til stede. Fransiskushjelpen presentjente sin tjeneste blant ensomme og syke i Oslo, mens Caritas fortalte om sitt arbeid i Bergen.
Diakonens ektefelle
Flere av bispedømmets fungerende permanente diakoner var med under helgen. De delte av sin erfaring i tjenesten.
Diakon Georg og hans kone Irene (fra St. Frans menighet i Larvik), var også til stede. Slik ble ikke fokus bare på diakonens egen tjeneste i Kirken, med også hans familie og ektefelle ble belyst. Diakon Georg og ektefelle Irene fortalte om sine egne erfaringer ved å være en «diakonfamilie», og ga råd om ektefelle og familiens rolle som både deltagende og støttefunksjon i mannens kirkelige tjeneste.
Bønn
Hele helgen var lagt rundt en ramme av bønn. Tidebønner fant sin naturlige plass, det samme gjorde Lectio Divina og messefeiring.
Kommisjon
Det er Kommisjonen for det permanente diakonat som står ansvarlig for utdannelse av permanente diakoner i Oslo katolske bispedømme. Kommisjonen besår av både prester og diakoner, og koordineres av sr. Else-Britt Nilsen. Biskop Bernt Eidsvig er formann, mens Heidi Øyma er fungerende sekretær.
