Når Gud kaller et menneske, kalles det til en oppgave.
For Pia ble det slik. Ganske så spontant fikk hun impulsen til å dra til diaspora. Til utenomverdenen i katolsk forstand. Ganske så spontant kontaktet hun så Katarinahjemmet, et sted hun ikke kjente til fra før.
Og der? Der sto søstrene til kne i en byggeprosess – i et hus som også skulle fungere som normalt. Men, søstrene manglet folk til å håndtere det hele. Så tok Pia kontakt og ville være med. Hun ønsket kirkelig praksis. Det kunne søstrene legge til rette for, og Pia fikk ta del i søstrenes volontørprogram for noen måneder.
Leve i diaspora
Pia er 22 år gammel og studerer teologi hjemme i Tyskland. Studieåret hun nå legger bak seg, har ikke bare vært preget av lesesaler og forelesninger. Hun har hatt et praksisår.
Det var først da året 2022 bikket inn i 2023 at Pia kom på at hun ville til Skandinavia for en praksistid.
«Jeg bor i en region av Tyskland hvor det er normalt å være katolikk», forteller hun, «og jeg ville erfare hva det ville si å være katolikk i diaspora, hvor det slett ikke er så vanlig å være katolikk. Man er en minoritet her. Det interesserte meg å se hva det ville si – å leve midt i en kristen minoritet i Skandinavia», forteller hun.
Og Pia fikk Erasmus stipend. Slik kunne hun fullføre drømmen om praksis i en annen kirkehverdag enn den hun lever i til vanlig, og turen til diaspora ble mulig alt i april 2023.
Erfaringen så langt er at det er annerledes å være del av en kristen minoritet, enn det er å leve i en majoritets kirke. «Her i Norge må vi ofte forklare oss for troen vår,» sier hun, «og man har en annen bevissthet og stolthet over det å være del av den katolske kirke».
Norge var tilfeldig
Norge var allikevel en tilfeldighet, da Pia ville til diaspora – utenomverdenen i katolsk sammenheng.
«Jeg ønsket meg til Norge, Sverige eller Danmark,» sier Pia, og legger til at da hun fikk napp fra Katarinahjemmet, var det ikke lenger aktuelt å søke i Sverige.
«Oslo var et større sted, enn stedet jeg kunne søke meg til i Sverige» forklarer hun, og legger ikke skjul på at hun foretrakk en større by i Norge, fremfor mer landlige omgivelser i Sverige. Og slik havnet hun på Katarinahjemmet.
Mer enn forventet
«Norge var langt mer enn jeg forventet,» sier Pia. «Jeg håpet jo å finne folk jeg kunne prate med, men fikk mye mer». Hun forteller hvordan Katarinahjemmet raskt ble til et hjem, takket være alle studentene. «Jeg ble fort en av jentene. Det er lange samtaler ved bordene, filmkvelder, besøk på byen, rusleturer sammen…»
«Jeg gruet meg allikevel til juli,» sier Pia og forteller at hun var redd det skulle ble for stille.
Juli er en måned hvor alt stenger ned på Katarinahjemmet. Gjestehuset stenger, ansatte er på ferie og mange av søstrene det samme. De fleste studenter reiser vekk.
«Men det ble slett ikke stille!».
For Pia har nok praksis også i juli måned. Hun har vært med på barneleir på Vestlandet, bistått under sommerjobbukene på Katarinahjemmet for unge arbeidstagere, og er nå klar for å delta på både katolsk familieleir og sommerleir for seniorer før juli er omme.
Skole, menighet og matstasjon
Pia har ikke bare vært på Katarinahjemmet eller på leir i regi av Norges unge katolikker eller seniorer. Hun har blitt tilbudt en så bred kirkelig erfaring som mulig, så praksistiden skal gi mest mulig av seg.
«Jeg var så vidt innom St. Sunniva skole,» forteller hun, «men siden jeg kom så sent i skoleåret, ble det ikke så mye som ønsket».
Pia forteller at hun egentlig har bred erfaring fra hjemlandet når det gjelder arbeid med barn, unge og voksne.
«I Norge ønsket jeg å få erfaring med en annen aldersgruppe – seniorer,» forteller hun.
Og St. Hallvard menighet på Enerhaugen bisto. Hun var velkommen til menighetens onsdagstreff for seniorer – kontaktklubben. Der vanket det både matlaging, messe og hyggelig samvær. «Og så har vi vært i Sverige en gang også» smiler Pia, som slik fikk oppfylt besøk i to av de tre skandinaviske landene som sto på drømmelisten.
Oppgave for fremtiden?
«Det er allikevel i suppe og vennskap jeg kan se meg selv i fremtiden,» forteller Pia.
Suppe og vennskap er et vandrende suppekjøkken i regi av St. Olav domkirkemenighet. Gruppen kommer sammen for bønn og suppekoking et par ganger i måneden. Etter at suppen er klar, drar gruppen ut i Oslos gater medbrakt suppe og kaffe godt plassert på en tralle. De gir mat til alle som måtte trenge det underveis.
«Jeg trodde egentlig ikke at Oslo hadde så mange rusmisbrukere,» sier Pia. «Jeg har sett mye av det i Berlin, men forventet det ikke i Norge».
Pia forteller at møtene ute i gatene, har gjort dypt inntrykk på henne.
Kultur og språk
Språkkurs er kostbart, og volontører som kommer fra andre land må tilbringe minimum seks måneder på Katarinahjemmet før søstrene dekker et kurs på språkskole. Pia har ikke vært lenge nok til å få kurs ute, men har allikevel fått undervisning i klosteret. I dag kan hun føre en enkelt samtale på norsk.
«Å lære norsk var vanskelig, og jeg manglet den store motivasjonen, siden jeg skulle være så kort tid,» sier Pia. Hun forteller hvordan hun litt sent forsto hvor viktig språk er for integreringen i et samfunn. «Skulle jeg vært lengre, ville jeg satset mer på språket,» slår hun fast.
Hun føler allikevel at hun har fått med seg litt av kulturbildet i Norge. «Det var sjokkerende med hvaltradisjoner,» sier hun, og henviser til en tur søstrene arrangerte for volontørene på Katarinahjemmet, «men jeg forsøker å forstå».
Da er det annerledes med nasjonaldagen.
«Den 17. mai var utrolig!», sier hun. «Jeg har ikke sett noe liknende! Ingen militærparader. Bare lykkelige folk og masser av flagg!».
Snart hjemme igjen
Det nærmer seg avskjed for Pia. En liten måned igjen, så er hun hjemme og tilbake på lesesalen. «Det har vært utrolig fint, men nå blir det godt med studier igjen,» smiler hun og legger til at hun savner det akademiske.
Støtt søstrenes viktige arbeid.
Givertjeneste (gaver fra Norge)
Donation service (donations from all countries)
