Annette kom til Katarinahjemmet da hun var 14 år gammel.
Hun ble boende i søstrenes nærhet til hun mange år senere dro i førstegangstjeneste. I dag studerer hun til å bli lærer.
Annette har selv skrevet teksten om sin erfaring med Katarinahjemmet.
Annette bodde på Katarinahjemmet som student-volontør, en gruppe studenter som av forskjellige grunner bor nærmere søstrene, enn studentene i studenthjemmet. På grunn av lav alder trengte hun et liv nærmere søstrene, enn eldre studenter. Hun fikk også en stilling i prosjektet «unge i arbeid», hvor barn og unge i alderen 13-20 får viktig arbeidserfaring.
Oppsøkte Katarinahjemmet
Første gang jeg ble introdusert for Sta. Katarinahjemmet var gjennom familien min, da jeg var liten. Da kjente jeg ikke søstrene eller stedet så veldig godt.
Det var først i tenårene, da jeg slet litt ekstra, at jeg bestemte meg for å oppsøke Sta. Katarinahjemmet på egne vegne. Da ble jeg virkelig kjent med stedet! Her ble jeg møtt med åpne armer og masse kjærlighet.
Tilhørighet og trygghet
I løpet av de årene jeg bodde hos søstrene lærte jeg utrolig mye. Jeg lærte alt fra praktiske og hverdagslige ting, til hvordan jeg kunne lære å forstå meg selv og andre rundt meg.
Det å få bo på Sta. Katarinahjemmet, og der være omringet av andre studenter, volontører og søstre, ga meg en følelse av tilhørighet og trygghet. Jeg følte meg alltid akseptert for å være den jeg ville være, ble alltid møtt med et smil, og det var alltid noen å kunne snakke med når jeg trengte det.
Stille og fredfullt
De første minnene som kommer frem når jeg tenker på Sta. Katarinahjemmet er hvordan det alltid var så stille og fredfullt der. Hvis du ønsket å være for deg selv eller trekke deg litt tilbake, kunne du når som helst gjøre det.
Dette var det perfekte stedet for meg til å slappe av eller til å konsentrere meg om skole og annet arbeid. Stedet ga meg en slags indre ro som ellers kunne føles vanskelig å finne i en hektisk hverdag.
Sosialt fellesskap
Samtidig husker jeg tilbake på alle de gode og sosiale minnene som ble skapt både rundt matbordet i spisesalen, i peisestuen og i salongen.
Det var alltid rom for gode diskusjoner, en film eller to, utallige spillekvelder og en del felles treningsøkter.
Sammen med alt dette ble det skapt vennskapsbånd på tvers av gererasjoner, religioner, interesser og nasjonaliteter. Disse vennskapene varer til den dag i dag.
Savner fellesskapet
Tiden etter at jeg flyttet fra Sta. Katarinahjemmet har vært både positiv og negativ.
Den har vært negativ med tanke på det store savnet jeg har etter alle de jeg bodde sammen med, og var omringet av daglig.
Samtidig føles det godt å vite at jeg når som helst kan komme på besøk og hilse på søstrene og de av studentene og volontørene som fortsatt er der.
Lærte av svarene
Jeg har også hatt med meg mye positivt videre i livet.
Jeg kan nevne all den kjærligheten og omsorgen jeg fikk av alle rundt meg. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg, med mine utallige spørsmål og min nysgjerrighet rundt ting i livet, ble møtt. Jeg glemmer heller ikke hvilken unik tålmodighet alle hadde for meg og hvordan jeg sakte, men sikkert lærte av svarene jeg fikk.
Gi videre til andre
I dag er jeg veldig takknemlig for å ha kunnet bo på Sta. Katarinahjemmet. Jeg ville aldri ha blitt eller vært den jeg er i dag, uten både stedet og de menneskene jeg har fått lov til å bli kjent med der.
Å ha fått lov til å være del av et slikt fellesskap, med sitt inkluderende miljø, har gitt meg masse som jeg nå ønsker å gi videre til andre jeg selv møter i livet.
Jeg håper at alle som har mulighet til det, tar seg tid til å bli kjent med Katarinahjemmet og menneskene som er der, og at de slik vil se alt det Sta. Katarinahjemmet har å bidra med!
Støtt søstrenes viktige arbeid.
Givertjeneste (gaver fra Norge)
Donation service (donations from all countries)
