I et år har Antonia og Claire tjent den katolske kirke i Norge.
Nå reiser de hjem igjen, og har mange gode minner med seg i bagasjen.
Claire og Antonia kom til Norge i september 2019. De var begge sendt hit av organisasjonen Bonifatiuswerk. Organisasjonen, som i mange år har bidratt økonomisk for den katolske kirke i diaspora, ba i 2012 om gjenhjelp fra landene de selv har støttet. Gjenhjelpen besto i å gi et tilbud for unge i Tyskland, som ønsket å tjene den katolske kirke i diaspora og samtidig få oppleve andre land og kulturer. De skandinaviske land ble bedt om å stille som vertskap.
Vertskapskommuniteter
I Norge var det Augustinerkorherrene i Bergen og dominikanerinnene på Sta. Katarinahjemmet som skulle bli vertskapskomuniteter på vegne av Oslo katolske bispedømme. Sta. Katarinahjemmet har ønsket unge kvinner fra Tyskland velkommen siden 2012. De har inngått i klosterets eget volontørprogram, et program som åpnet allerede i 2005.
De unge volontører, bidrar i menighet, bispedømme, skoler og klostre, og får en bred erfaring av kirkens liv i Norge. I tillegg får de som kommer fra andre land tilbud om å lære norsk språk. Flere har gått hele veien til Bergenstesten. Norsk historie og kultur blir også belyst i løpet av oppholdet, gjerne ved besøk til andre byer og historiske steder.
Nytt perspektiv på livet
Frem til koronapandemien slo til i mars, har Claire og Antoinia blant annet vært stasjonert på i tyskundervisningen på St. Sunniva skole, i kontorene til Norges unge katolikker, i St. Johannes menighet og i St. Olav menighet i Oslo. De har også bidratt på Sta. Katarinahjemmet.
For ønsket fra Bonifatiuswerks side, da de åpnet for å sende unge til Norden, var å gi dem erfaring av en annen kirkehverdag. Når de katolske menighetene i Oslo kan skilte med troende fra opp mot 200 nasjonaliteter, som også er ganske aktive, kan opplevelsen være overveldende.
Claire og Antonia møtte biskop Bernt Eidsvig da de ankom Norge. Han ønsket dem velkommen og takket den for å ville tjene i bispedømmet. Han fortalte også om det store mangfoldet de ville møte. Foto: Katarinahjemmet
Antonia forteller at hun ble overrasket over det sterke samholdet og fellesskapet hun møtte i den katolske kirke i Norge. Min erfaring med å jobbe for den katolske kirke har styrket min tro og jeg reiser hjem med en helt ny forståelse av kirken, forteller hun og legger til at året i Norge har forandret henne og gitt henne et nytt perspektiv på livet. Det å finne ut mer om meg selv hjalp meg å finne ut hva jeg ville studere til høsten, forteller hun. Hun ankom Oslo uten å vite hva hun ville gjøre ut av livet sitt, hun reiser nå hjem med en beslutning om å studere arkitektur. Studiene begynner allerede til høsten.
Korona forandret alt
Allikevel ble tiden for Claire og Antonia, svært annerledes enn for tidligere års volontører. I mars ble de fleste oppgaver tatt fra dem, på grunn av nedstengningen av Norge. De fikk samtidig tilbud om å reise hjem, grunnet den usikre situasjonen. De trengte ikke lang tid på å avslå dette tilbudet. De ønsket å gå gjennom koronatiden sammen med søstrene og studentene på Sta. Katarinahjemmet. De fikk oppleve å selv bli satt i karantene, med alt det fravær av bevegelsesfrihet det innebærer.
De opplevde at staben forsvant, da ansatte ble permittert og frivillige ikke lenger fikk komme. De ble med i en stadig omveltende hverdag, med prøving og feiling, før det var mulig å begynne en gradvis gjenåpning av huset. De fikk også oppleve å være svært viktige, for det var mye takket være volontørene, klosteret klarte å manøvrere de usikre månedene denne våren.
Personlig, en velsignelse!
Antonia beskriver allikevel koronatiden som en personlig velsignelse, noe som var bra for henne som person. Jeg var personlig veldig heldig med koronatiden, forteller hun. Likevel ble jeg veldig lei meg over begrensningene pandemien førte til, fordi jeg måtte slutte de fleste jobbene mine. Som et resultat mistet uken min litt struktur, og jeg savnet mange av mine «kollegaer» og arbeidet mitt, legger hun til.
Tross brå avstand til menighet, skole og andre oppgaver utenfor klosteret, var det nok å gjøre. Studentene var også frarøvet mye av hverdagen sin, og det var nødvendig å bygge en ny hverdag rundt dem. Her var volontørene svært viktige. Antonia forteller selv at Corona-perioden førte til at jeg kunne gjøre mange flere aktiviteter hjemme med studentene på Katarinahjemmet, noe som styrket fellesskapet vårt og førte til at vi hadde det veldig bra sammen.
Alt har en ende
Men nå er året omme, og Claire og Antonia må reise hjem. De gjør seg nå klare til en ny etappe i livet, med studier i hjemlandet.
Vi takker Claire og Antonia for et fint år. Må Gud velsigne dere videre i livet.
