Det er en rar tid vi lever i, sa nylig en av våre ansatte. En tid hvor vi bare venter på at alt skal vende tilbake til normalen igjen.
Og det er riktig at det har vært store omveltninger i verden de siste ukene, og Katarinahjemmet er ikke noe unntak. Søstrenes gjestehus og møtelokale er midlertidig stengt av smittevernhensyn og bortfall av kunder. Flere ansatte er permittert, frivillige kan ikke komme for å hjelpe, og besøkende kan bare tas imot i inngangspartiet eller i hagen.
En liten gruppe
Allikevel er det fortsatt fullt liv i huset. Ja, for både klostret og vårt «hjem for unge piker» lever i fullt vigør. Foruten de ti søstrene, utgjør husstanden tolv beboere i «hjem for unge piker». De er skoleelever, studenter og volontører. De øvrige beboere har valgt å tilbringe tiden med egen familie andre steder i landet, men ventes tilbake om skolene åpner igjen.
Mye er forandret
Tross en større husstand enn de fleste kunne drømme om, er livet snudd på hodet på Katarinahjemmet. Både på godt og ondt. Tiltak er gjort for å begrense et eventuelt korona-smitteutbrudd. Deler av huset er for eksempel gjort om til midlertidig karanteneområde, om noen skulle være så uheldige å få luftveisproblemer. Et egnet rom, er installert for midlertidig isolat. Det er også blitt sydd provisorisk smittevernantrekk, i mangel på mer egnet utstyr. Så langt har det ikke vært behov for å benytte noe av dette. Takk gode Gud.
Økonomiske bekymringer har også funnet veien inn i huset, som i så mange husstander verden over. Gjestehuset ble i mars raskt tømt for gjester, og stenging og permitteringer var dessverre ikke til å unngå. Foreløpig er huset stengt frem til august 2020. Men da er til gjengjeld håpet å kunne åpne igjen, med mer tilrettelagt smittevern for ansatte, gjester og beboere.
Pågående og påtenkte prosjekter møter også konsekvenser i disse dager, og må revurderes. Dette gjelder spesielt et tilbygg søstrene har arbeidet frem mot over flere år. Godkjenning for oppføring av en fjerde etasje over gamlebygget kom nylig, men må foreløpig settes på vent.
Det er også lyspunkter, når man møter en krise. Fra da behovet for økonomisk hjelp meldte seg på Katarinahjemmet, har veldig mange stilt opp. Noen kommer med mat eller med planter til hagen, mens andre igjen gir pengegaver.
«Vi setter uendelig stor pris på at så mange bidrar til at vi kan fortsette videre, tross alle forandringer,» sier sr. Anne Bente, og legger til at Sta. Katarinahjemmet, som er en avdeling under stiftelsen Det Dominikanske Hjem, så langt har falt utenfor offentlige hjelpetiltak. Det gjør avhengigheten av gaver enda større.
Hjemmekontor og forandrede arbeidsplasser
Tross mange ubesvarte spørsmål og bekymring for økonomi i kjølvannet av koronabekjempelsen, er reaksjonen både fra søstre og beboere stort sett positive i denne tiden. «Det er uvanlig fredelig i huset,» er en kommentar som gjerne går igjen.
«Hjemmekontor og reisefravær gir mer fellestid,» informerer sr. Anne Bente. Hun er priorinne for kommuniteten på Katarinahjemmet, og en av hennes hovedoppgaver er å ta vare på fellesskapet av søstre. «Det virker samlende og godt nå som alle er hjemme. Det gir en egen ro i huset, og har en positiv effekt på kommuniteten. Det styrker samholdet,» forklarer hun.
For søstrene, som har et stort engasjement både på og utenfor Katarinahjemmet, er plutselig bare hjemme. Flere har hjemmekontor, og utfører det arbeidet de vanligvis ville gjøre andre steder, hjemmefra.
Sr. Katarina er en av de som i disse dager har hjemmekontor. Hun arbeider til vanlig ved OsloMet, og har nå både undervisning og møter fra klostercellen. Hun beskriver en situasjon hvor hun selv plutselig kan befinne seg i noens kjøkken eller stue, hvor barn krabber rundt foreldrenes føtter eller husdyr griper inn under skypemøtet. Kolleger og studenter får også en noe uvanlig titt inn i klosteret, og det er ikke sjeldent at sr. Katarina får spørsmål om hun sitter på rommet sitt eller om det er sånn klosteret ser ut. Hun beskriver situasjonen som noe morsom, selv om det var mye arbeid som skulle til for å omlegge undervisning for studentene.
Sr. Else-Britt er kongregasjonens generalpriorinne, og sitter med ansvar for alle søstre i Norge og Frankrike. Hun reiser mye i sin rolle, men nå er også hun koronafast på Katarinahjemmet. «Hjemmekontor er vel og bra», sier hun og legger til at hun nå får gjort mye som ellers settes til side for møtevirksomhet. «Dette er allikevel ikke ideelt,» forklarer hun, «møtene som var planlagt, er viktige og nå som disse utsettes, blir også mange prosjekter satt i vent.» Det er allikevel bekymringene for søstrene, som opptar henne mest, og da helt spesielt de eldre søstrene i Frankrike og Norge. «Det er frustrerende å ikke kunne besøke de eldre, nå som de er i en så vanskelig situasjon,» forklarer hun, før hun forteller at en av de eldre søstrene i Paris, har testet positiv på viruset.
Sr. Marthe derimot har ikke hjemmekontor. Hun arbeider til daglig i Bymisjonen, og er fortsatt fullt ut engasjert der. Miljøet der er allikevel svært forandret. Frivillige får ikke komme, og avstanden mellom de ansatte er større. Hun beskriver en situasjon hvor hun jobber mer eller mindre alene, mens hun tidligere inngikk i et større miljø, hvor hun alltid samarbeidet med frivillige og andre ansatte. «Jeg føler meg mer ensom og savner både brukere og frivillige,» forteller hun. «Vi forbereder fortsatt mat. Men denne kjøres nå ut til de fattige, på sykkel. Vanligvis forbereder vi mat, som de som trenger det, kan komme og nyte hos oss. Nå er dørene stengt for brukerne.»
En samlingens tid
Selv om alle må holde mer avstand til hverandre i disse dager, og dørene ikke alltid kan være åpne for alle, kan effekten av avskjerming også være et sterkere fellesskap. På Sta. Katarinahjemmet er dette et faktum. Både beboere og søstre, nevner et styrket fellesskap, som et gode skapt av mer hjemmetid. Samhold styrkes!
Det er ikke bare søstrenes fellesskap som er styrket, men alle har kommet synlig nærmere hverandre: søstre, studenter, elever og volontører. «Jeg opplever denne tiden som veldig bra!» sier en av beboerne. «Vi er mer sammen, tar bedre vare på hverandre og færre isolerer seg.» En annen beskrivelse situasjonen som en evig lang felles ferie. «Jeg glemmer fort at vi er sammen her på grunn av et farlig virus,» sier hun, «og ofte glemmer jeg, at folk kan være redde. Istedenfor opplever jeg at vi som bor her blir bedre kjent med hverandre.» «Jeg ser nå hvor privilegerte vi er som bor her,» sier en annen av studentene. «Vi er sammen! Mens mange andre sitter alene i sine leiligheter eller hybler, i bygningene rundt oss. Vi har hverandre!»
Det styrkede fellesskapet i huset, kom spesielt frem under Stille uke. Alle var invitert til å feire påskehøytiden sammen, og tross mange justeringer, fikk man fine dager i liturgisk -, så vel som i måltidsfellesskap. «Det var som en annerledes påskeleir,» kommenterte en av søstrene med et stort smil, «Det var fantastisk fint!».
Mer samhold og trygghet på hverandre, skaper også mer lyd i huset. Måltidene er mer samlet og varer lengre enn før. Samtalen er god og noen ganger så høylytt at latteren finner veien langt nedover korridoren. For beboernes del, går kveldene ofte med til turer, sykling, spill eller film. Nye initiativer finner også liv, som da beboernes inviterte søstrene på Taco-lunsj. Til full musikk og stor glede for alle i huset, kom studenter, elever og volontører sammen, for å lage mat, pynte og ta regi for en svært hyggelig sammenkomst.
En omtumlet studiehverdag
Tross et styrket fellesskap, mange initiativer og mye moro, er tiden også utfordrende. Mange av studentene er permitterte fra sitt arbeid og møter personlig økonomisk usikkerhet. Samtidig har forutsigbarheten rundt studiet falt bort. Mange vet ikke om de får tatt nødvendige eksamener. Beskjedene de får er forvirrende og noen ganger motstridende. Noen nevner også tekniske startvansker fra studiestedets side.
Studiemetoden har også blitt snudd på hodet over natten, og nye måter å lære på må innøves raskt. Det er utfordrende å være så alene om studieprogresjon, og flere sliter med motivasjonen når rutiner faller bort. Dette gjelder både videregående elever og studenter ved universitetene. For hjemmeskole og hjemmestudier krever mye mer av den enkelte. Selvdisiplin og vilje til å studere videre er fundamentalt, og tross manglende motivasjon og muligheten av å ikke kunne ta eksamen, må man lese videre. Derfor sees fortsatt både elever og studenter i spisesal eller bibliotek, mens de studenter selv, eller hjelper en annen. Studiefellesskapet er spesielt viktig for elever i videregående skole, som ellers ville vært overlatt altfor mye til seg selv.
De små ting
Mens myndighetenes oppfordring er å være mest mulig hjemme, er det ikke så enkelt som så for beboerne på Katarinahjemmet. «Det er slitsomt å bare være hjemme», forteller en student. «Det gjør at jeg føler meg sliten allerede når jeg står opp». En annen forteller at manglende mosjon nå merkes på kroppen. For ved siden av en totalt omveltet studiehverdag, har også vante fritidsaktiviteter mer eller mindre stengt ned. «Kroppen forfaller!» forklarer hun, før en annen griper inn og insisterer på at det også har kommet noe positivt ut av bortfallet av fritidsaktiviteter. «Nå inviterer vi hverandre på jogge- og sykkelturer,» sier hun, «og vi har tatt opp enklere former for trim, og får det sosiale på kjøpet!»
At enklere måter å leve på, er mer verdsatt etter som tiden i hjemmetilværelse skrider fremover, er det en generell enighet om. «Jeg opplever at de små ting, blir mer betydningsfulle.» sier en av studentene. «Ting som før ikke ble satt særlig pris på, er nå viktige og jeg ser mer betydning av det jeg gjør.» En annen forteller om styrket tro på Gud og et mer bevisst trosliv. «Men også familie blir viktigere,» legger noen til, og forteller om foreldre, som plutselig ringer oftere og spør hvordan det går.
Håp om gjenåpning
Noe av det vanskeligste for søstrene i denne tiden, har vært å permittere ansatte. «Det er ekstra bekymringsfullt at så mange ansatte har havnet i en økonomisk vanskelig situasjon,» sier sr. Else-Britt. Dette er en bekymring hele kommuniteten deler. For selv om alle ansatte viste stor forståelse for at dette måtte gjøres, var det ikke en lett avgjørelse å ta. Katarinahjemmet har måtte permittere de aller fleste av sine ansatte. Flere av de permitterte er studenter eller ungdommer i søstrenes viktige apostolat «Ungdom i arbeid», og har ikke rett på dagpenger. Men også ansatte i ordinære stillinger knyttet til gjestehuset, er permittert.
«Men det er også et håp til stede her,» legger sr. Anne Bente til. «Håpet om å sikre økonomien såpass gjennom de vanskelige månedene, at vi kan åpne helt opp igjen til høsten, og samtidig ha alle med oss videre!»
Og en ny åpning er hva søstrene nå arbeider frem mot. Pleksiglass til resepsjonen skal på plass, arbeidstøy for ansatte kjøpes inn og bedre smittevern innarbeides.
Ønsker du å støtte Sta. Katarinahjemmet, tas all hjelp imot med takk. For mer informasjon se her.
