Sildråpene på Angeltrøa

For 60 år siden reiste tre dominikanerinner til Trondheim. De grunnla et kloster.

De tre søstrene levde i en helt vanlig rekkehusleilighet i Sildråpeveien på Angeltrøa, litt i utkanten av Trondheim. Litt lenger ned i samme gate bodde dominikanerbrødrene. De hadde kommet noen år tidligere.

1969 markeres av store forandringer i verden. Oljen ble funnet i Nordsjøen, mennesket tok sitt første steg på månen, og man snakket åpent om sex og samliv på TV … for å nevne noe.

Klostervesenet sto også overfor en forandringens tid. Dette var tiden hvor nye former for klosterliv ble prøvd ut. Mange steder ble drakten modernisert eller lagt helt bort. Eller det mer tradisjonelle monastiske preget ble erstattet med nye typer fellesskap.

Søstrenes kommunitet i Trondheim var en slik utprøvning! Utgangspunktet var en invitasjon til å ta del i dominikanerbrødrenes arbeiderprestmisjon i Trondheim, og søstrenes levesett skulle ha noen likhetstrekk med denne bevegelsen.

Arbeiderprestmisjonen

I kjølvannet av annen verdenskrig oppsto en ny type presterolle i den katolske kirke – arbeiderpresten. Arbeiderpresten skulle legge av seg prestekjole og erstatte den med sivile klær. Han ble fritatt alt menighetsarbeid, slik at han kunne ta ordinært arbeid ute isteden. Gjerne i fabrikker eller verksteder.

Bakgrunnen for kirkens nye presterolle, var en opplevelse av frafall fra kirken, og spesielt når det gjaldt arbeiderklassen.  I Frankrike var problemet spesielt stort, og det var også i dette landet arbeiderpresten skulle spille størst rolle. Etter den franske revolusjon hadde kristendommen gradvis utviklet seg til å bli en religion mer eller mindre for det øvre sjikt av befolkningen. Den franske arbeiderklassen på sin side, ble stadig mer kirkefremmed. Mye av utviklingen grunnet i mangel på trosopplæring i statlige skoler. Barn av nedre sjikt fikk således ikke nødvendig informasjon om sin egen religion. De derimot som kunne betale for privat skole, fikk trosopplæring og slik mulighet til å utvikle sin tro.

I et forsøk på å re-evangelisere arbeiderklassen og slik bringe dem tilbake til Kirken, forlot presten menighetens trygge havn og dro dit folk var. Ved å leve side om side med den jevne arbeider, og ved å ta arbeid i fabrikker og verksteder, var håpet å formidle troen på Kristus.

Idealisten og grunnleggeren

Idealet om arbeiderpresten var også utgangspunktet for en liten dominikanerkommunitetet i Trondheim, etablert en gang rundt årsskiftet 1967/68. Kommunitetens grunnlegger var fr. Bernard Delplanque, som hadde kommet til Oslo fra Frankrike to år tidligere.

Fr. Bernard Delplanque i Trondheim. Foto privat

Ulikt hva som ofte var tilfelle for arbeiderprester i Frankrike, ble ikke denne kommunitetens brødre fullstendig fritatt fra menighetsarbeid. Prestene (og senere også søstrene) skulle bli et viktig innslag i den lokale katolske menigheten i Trondheim.

Det er allikevel klart at Bernard Delplanque hadde som formål å etablere en arbeiderprestmisjon i Trondheim. Laila Njåstad og hennes mann hadde nylig flyttet til byen og møtte pateren da han ankom den lille katolske menigheten. I et brev til Katarinahjemmet i sammenheng med denne artikkelen, skriver hun:

Bernards eget ønske var å være arbeiderprest, slik som han hadde sett det praktisert i Frankrike. Han fikk jobb på Nobø fabrikker, og arbeidet «på gølvet» der en god stund. Jeg tror nok dette gikk tungt. Avstanden mellom en franskmann fra øvre middelklasse til trauste trønderske arbeidsfolk ble for stor.

Brødrene møter flere vanskeligheter

At avstanden i kultur og samfunnsklasse ble for stor, bekreftes av flere kilder. Deriblant av den eneste gjenlevende fra brødrenes kommunitet, fr. Rene Stephan.

Fr. Rene Stephan forteller at det franske arbeiderprestidealet rett og slett ikke passet i Norge. «Mens arbeiderklassen i Frankrike manglet kristen skolering, var den norske arbeiderklasse svært religiøs,» sier han i intervjuet. «Den norske arbeiderklassen kunne sin kristendom, og behovet for misjon var ikke det samme her, som i Frankrike».

Fr. Rene Stephan høsten 2019. Foto: Lunden kloster

Men avstand i kultur og sosial tilhørighet, var ikke den eneste utfordringen brødrene sto overfor. For ved siden av en kanskje noe misforstått misjon ute, møtte brødrene også manglende forståelse blant katolikkene i Trøndelag.

Vi fikk ofte spørsmål om hvorfor vi var i ordinært arbeid, og ikke heller brukte tiden i menigheten. (Br. Rene Stephan)

Br. Rene Stephan forteller at kritikken han møtte fra trosfeller i Trondheim, gjorde misjonen vanskeligere for ham personlig. Selv var han i Trondheim fra november 1969 til juni 1971. Han arbeidet i arkivet ved et museum.

Hva grunnen for kritikken innad i kirken skyltes, er noe uklart.  Begrenset innsats i menighetsarbeid, tross prestemangel og sykdom i Vikariatet Midt-Norge, kan være noe av grunnen. Samtidig antyder en liten notis i St. Olav tidsskrift julen 1967, manglende kommunikasjon fra Bernard Delplanques side, om hva prosjektet egentlig gikk ut på. I notisen, som gjelder grunnleggelsen, vises det til at den kommende dominikanerkommuniteten i Trondheim skulle bistå vikariatet grunnet sykdom og prestemangel. Arbeiderprestmisjonen nevnes ikke noe sted.

 Notis i St. Olav tidsskrift (nr. 24) julen 1972 om dominikanernes ankomst til Trondheim

Søstrene inviteres etter

En av Bernards idéer var at det burde være et tettere samarbeid mellom brødrene og søstrene i en orden, i gudstjenesteliv og i arbeidsoppgaver. (Lajla Njåstad)

Bernard Delplanques ønske om et tettere samarbeid mellom brødre og søstre i ordenen, ledet snart frem mot enda en grunnleggelse i Trondheim.  Denne fant sted høsten 1969, da en gruppe på tre dominikanerinner ankom. De var utsendt fra Mariaklosteret i Bodø og fra Katarinahjemmet i Oslo. Formålet var en felles dominikansk misjon, hvor brødrene og søstrene skulle leve side om side. Livsstilen var inspirert av arbeiderprestidealet.

Det var en ny eim i Kirken etter Vatikankonsilet. Konsilet oppfordret oss til å gå aktivt ut der folk var. Vi fulgte konsilets oppfordring, når vi grunnla i Trondheim. Istedenfor å vente på at folket skulle komme til oss i klosteret, bestemte vi oss for å oppsøke folk der de naturlig befant seg. Mye av inspirasjonen kom fra arbeiderprestbevegelsen i Frankrike. Poenget var å ta jobb ute, og å leve som folk flest. (sr. Else Marie november 2019)

Selv om Katarinahjemmet valgte å sende to søstre, anes en viss motstand mot prosjektet i Oslo.  De hadde allerede en viktig og klar misjon på Katarinahjemmet, så vel som en vakker liturgi. Begge deler krevde ressurser i form av søstre. Samarbeid på tvers av den dominikanske familie, var heller ikke ukjent for søstrene som virket i Oslo i 1969. De bodde kun tre minutters gange fra brødrenes kloster, og brødrene og søstrene samarbeidet godt. Slik sett var et liv i en liten kommunitet i utkanten av Trondheim, lite fristende for flere av dem.

Søstrene på Katarinahjemmet i den gamle ordensdrakten. Samme år som søstrene sa ja til Trondheim, ble denne drakten byttet ut med en mer modernisert utgave. Det var sr. Else Marie som tegnet den nye drakten. Selv skulle hun gå enda lengre, legge den gamle drakten helt bort og bruke sivile klær. Det var et av kriteriene for den nye misjonen i Trondheim. Foto: arkiv Katarinahjemmet

Tross skepsis, beslutter søstrene seg for å grunnlegge Trondheim, men med det forbehold at ingen kan sendes dit mot sin egen vilje. Det legges vekt på at det her er snakk om en livsstil som ingen av søstrene i utgangspunktet hadde valgt seg.

Du (en søster) kan ikke forvente å være på det stedet hun selv ønsker å være. Her dreier det seg om en assignasjon og du må dra i lydighetens navn. Dette er en av de tilfellene hvor lydigheten tvinges igjennom. Vi hadde en filial i Trondheim, men der sa vi med en gang at dit reiser bare frivillige. Det dreiet seg om en prøvekommunitet, en ny måte å leve klosterlivet på. Den hadde ingen av oss gått inn for, og der kunne man ikke bli assignert. (Sr. Mildri  til sr. Else-Britt Nilsen i et uformell samtale på begynnelsen av 1990-tallet).

Kronikk, intervjuer og skriv som ligger til grunn for denne artikkelen, gjengir Trondheimsgrunnleggelsen fra Katarinahjemmets side. Vi vet på den annen side lite om hvordan kommuniteten i Bodø opplevde møtet med misjonen i Trondheim. Det vi vet er at begge kommuniteter svarte positivt på henvendelsen. Vi vet også at noe av bakgrunnen for utsendelsen snarere grunnet i et gjensidig ønske om samarbeid på kongregasjonsnivå, enn i iver etter å ta del i Delplanques visjon om en arbeiderprestmisjon.

I våre kommuniteter (Bodø og Oslo) har vi lenge hatt planer om å prøve en form for ordensliv som kan tale til våre dagers mennesker. To andre faktorer fikk oss til å velge Trondheim som forsøkssted: Dominikanerne hadde allerede vært her et års tid, da de henvendte seg til søstrene for å høre om de kunne tenke seg å komme efter og begynne et samarbeide med dem. Og siden Trondheim befinner seg nokså midtveis mellom Oslo og Bodø, mente vi dette nettopp var stedet som kunne egne seg til å danne bro mellom de to kongregasjoner og hjelpe søstrene nordpå til å komme i nærmere kontakt med sine medsøstre lenger syd. (Sr. Else Maries innlegg under et møte for ordenssøstre i Veståsen 6. februar 1971)

Men broen mellom kongregasjonene skulle bygges. Katarinahjemmet i Oslo sendte derfor to søstre til Trondheim høsten 1969, mens Mariaklosteret i Bodø sendte en søster samme høst. Samarbeidet mellom kongregasjonene varte frem til sommeren 1971, da Bodø trakk seg ut. Fra da og frem til desember 1976, måtte Katarinahjemmet bære søstrenes del av prosjektet alene.

Søstrene grunnlegger i Trondheim

«Det søstrene i Trondheim gjorde, var noe helt nytt,» forklarer Biskop Gerhard Schwenzer under et kort intervju i anledning denne artikkelen. Da Biskop Schwenzer ankom Trondheim Stift i 1974, var søstrenes kommunitet veletablert og godt fungerende. Alle hadde arbeid ute. De var aktivt med i den katolske menigheten i Trondheim, så vel som i det lokale lutherske nærmiljøet.

Men bare få år tidligere, var alt mer usikkert. Sr. Else Marie Norland var den første av søstrene som ankom Trondheim. Hun kom med tog fra Oslo 1. august 1969. Til hennes lettelse ventet Bernard Delplanque på henne på stasjonen. I kronikken skriver hun;

Fredag morgen den 1 august 1969 ankom sr. Else Marie til Trondheim. D.v.s Dominikanerinnene kom til Trondheim, ikke på gjennomreise eller ferie denne gangen, men for å bli.

I påvente av rekkehusleiligheten i Sildråpeveien, ble sr. Else Marie innkvartert midlertidig på Steinhaugen 24 hos professor Franke Voles og hans kone. Der satte hun fra seg bagasjen, før turen gikk videre til Foreningsbanken. Bankkonto ble åpnet for den nye kommuniteten, og administrativt begynte ting å falle på plass alt samme dag som første søster ankom.

Fra Foreningsbanken dro sr. Else Marie direkte til arbeidskontoret. Det var fortsatt samme dagen hun hadde ankommet. Hun skriver at hun ble mottatt med vennlighet, og at de (på arbeidskontoret) ville hjelpe henne med å undersøke markedet for søm. For sr. Else Marie var mestersyerske av profesjon da hun trådte inn i ordenen i 1952.

Sr. Else Marie Norland var mester i kjole- og draktsøm da hun gikk i kloster. Hun designet den nye ordensdrakten som søstrene på Katarinahjemmet tik i bruk i 1969. Foto: Katarinahjemmets arkiv

Det skulle dessverre raskt vise seg at arbeid innen hennes eget fag, var vanskelig å oppdrive. Til det hadde verden forandret seg for mye. Den verden hun forlot i 1952 og den hun møtte i Trondheim i 1969 hadde utviklet seg og en mestersyerske var overflødig. For konfeksjonsbransjen hadde tatt over det meste av markedet for søm, og ble en for hard konkurrent:

Mitt handikap skulle vise seg å være at der er liten plass for Mestersyersker i dagens Trondheim, hvis en ikke åpner eget atelier. Men konkurransen med konfeksjonsbransjen er knivskarp, og eget etablissement i søm tilfaller meg mindre i vår situasjon. (Søstrenes kronikk august 1969)

Sr. Else Marie møtte dermed verdens realiteter med et brak, og fikk seg en rask innføring i hverdagen til «folk flest». Det bør allikevel nevnes at hun fikk tilbud om arbeid i en konfeksjonsfabrikk allerede 4. august 1969, men valgte isteden en stilling ved sosialkontoret som en krysning av hjemmehjelp og husmorvikar.

Sr. Patricia England fra Bodø, var den neste til å ankomme, bare en ukes tid etter sr. Else Marie. Sr. Marie Louise Pettersen kom sist, i oktober 1969, og med henne var kommuniteten endelig fulltallig.

f.v. sr. Marie Louse Pettersen, sr. Else Marie Norland og sr. Patricia England. Foto: Trondheimsøstrenes kronikk
Arbeid og dårlig økonomi

Også sr. Patricia får raskt arbeid. Hun blir ansatt ved Trondheim friundervisning som engelsklærer og lønnen er 24 kroner i timen. Hun underviser i tillegg privat, og til tider har hun klasser i den lille rekkehusleiligheten til søstrene både formiddag og ettermiddag.

Sr. Marie Louise var passert 60 år da hun ankom Trondheim, og verken hun eller så mange andre hadde tro på at hun ville finne arbeid. Hun sier selv til sr. Else-Britt Nilsen i en uformelt samtale på begynnelsen av 1990-tallet:

Jeg gikk på arbeidskontoret og sa hva jeg kunne og ikke kunne. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få noe å gjøre, og de mente det her også (Katarinahjemmet). Så fikk jeg telefon, eller telegram for vi hadde ikke telefon den gangen, om jeg ville komme ned. Så var det en ledig stilling ved Nordisk institutt. Det var et vikariat. Ja, så begynte jeg der. Og så kom ikke hun tilbake, som hadde permisjon. Og så, ja så ble jeg der. Og så ble det fast stilling.

Tross arbeid (på deltid) for alle tre, slet søstrene økonomisk, og i deres kronikk går økonomien igjen som en rød tråd. De strevde med å finansiere selv kortere reiser og de måtte spare for å få råd til det de trengte, både før og etter at det var innkjøpt. Et slikt innkjøp var kommunitetens første telefon. Telefonen var en stor begivenhet, og nevnes spesifikt i kronikken.

Vi hadde regnskapsmøte om ettermiddagen. Det står dårlig til med finansene – 157 kroner i banken er hele vår formue! Men det er nokså rimelig at vi har måttet bunnskrape kassen akkurat nå, både på grunn av små inntekter omkring juletiden, vår reise til Oslo, og ikke minst utgifter til telefon. (Søstrenes kronikk februar 1970)

Søstrene var fortsatt i etableringsfasen i 1970, og kunne spurt om økonomisk bistand fra utsendelseskommunitetene. Allikevel gjorde de ikke dette. Som gode misjonærer, reagerer de snarere ved å stupe inn i et noe ukjent terreng. De velger å møte sine økonomiske vanskeligheter i tråd med arbeiderprestidealet.  De omfavner en livserfaring «folk flest» står midt oppi. De sparer, velger bort det de ikke har råd til, og forsøker å ta lærdom av situasjonen.

Vi er enige om at vi bare har godt av å føle på livets vanskeligheter, vi blir nødt til å spare; men sulte gjør vi heldigvis ikke. (Søstrenes kronikk februar 1970)

Dessverre er konfirmasjonstekstene sr. Marie Louise skrev gått tapt. Hun skrev derrimot en dikttale i 1974 som er bevart. Foto: Trondheimssøstrenes arkiv.

Ved flere anledninger er det ekstraarbeid som redder situasjonen. Sr. Else Marie tar private oppdrag i søm, sr. Patricia får uventet en ny engelskelev eller sr. Marie Louise forfatter en sang for en konfirmasjon eller liknende.

Ekstraarbeid finansierte også en invitasjon til Verdal, da de for sent forsto de ikke hadde penger til tre togbilletter.

Søndag ettermiddag kom NN til oss – hun inviterte oss alle tre til en week-end en gang før ferien. Vi sa ja med glede – men etterpå meldte problemet seg: hvordan kan vi få råd til å betale reise for 3 til Verdal? …  (Søstrenes kronikk april 1970)

Men situasjonen snur seg snart, og to av tre søstre kan få billetten innløst:

Sr. Patricia og sr. Marie Louise fikk anledning til å ta den planlagte turen til Verdal fordi sr. Marie Louise har tjent litt ekstra ved å lage sanger på bestilling til den forestående konfirmasjonen. Dessverre må vi reise uten sr. Else Marie … (Søstrenes kronikk mai 1970)

Utpå våren 1970 snur den økonomiske situasjonen seg litt, og blir mer forutsigbar, selv om den aldri ble fullkommen. Grunnen er at sr. Else Marie kan forlate en lavt betalt stilling som husmorvikar, og begynne som assistentlærer ved Blindeskolen.

Sr. Else Marie beholdt jobben ved Blindeskolen så lenge hun var i Trondheim. Hun tok også utdanning for å kunne ta flere oppgaver, men måtte returnere til Oslo før hun fikk brukt utdanningen til fulle.

Dagligliv og fellesskap

Besøkte man Angeltrøa utenfor Trondheim julen 1969, ville man kunne finne brødrene i Sildråpeveien 68 D og søstrenes i Sildråpeveien 26 F. I brødrenes kommunitet bodde br. Bernard Delplanque, br. Albert Raulin og br. Rene Stephan (som ankom Norge i november 1969). Hos søstrene fant man på samme tid tre ivrige misjonærkvinner: sr. Else Marie, sr. Marie Louise og sr. Patricia.

Dagliglivet besto av langt mer enn arbeid ute og økonomiske bekymringer. Målet var en felles misjon hvor brødrene og søstrene samarbeidet tett. Dagliglivet ble bygget over en slik lest.

De to kommunitetene levde et parallelt liv. Først og fremst delte de selve arbeiderprestidealet og levde i tråd med dette. De tok alle arbeid ute, og levde side om side med alle andre i nabolaget.

Søstrene tar raskt del i livet i nabolaget og i byen. Her under en demonstrasjon for å bevare kristen julefeiring. Fotoet er funnet i søstrenes arkiv, og ble benyttet i Adressavisen 29. november 1969. Søstrene sies å gå helt bakerst i protesttoget.

Selv rekkehusene de bodde i, var helt identiske med boligene til de andre i området. Br. Rene Stephan beskriver rekkehusfeltet som noe kjedelig og trist. Området lå i utkanten av byen, og rekkehusene hadde ikke bare samme farge og fasong utvendig, men de var så identisk bygget, at alle måtte innrede hjemmene sine likt. Brødrene hadde for eksempel innredet kapellet i kjelleren i sin rekkehusleilighet. Da søstrene kom, gjorde de det samme. De klarte å innrede et kapell, mye takket være gaver fra dominikanerbrødrene, Elisabethsøstrene og Katarinahjemmet (Trondheimssøstrens kronikk).

Rekkehusområdet på Angeltrøa. Foto: Trondheimssøstrenes arkiv

Den noe avsidesliggende beliggenheten (i forhold til det katolsk miljøet i Trondheim), skulle vise å være et forholdsvis godt utgangspunkt. Spesielt søstrene ble raskt en del av arbeidsplass og nabolag. De var med på dugnader og tok roller i rekkehusområdets styre. De tok imot besøk fra naboer, kolleger, søstre og andre. Søstrene skulle snart gå under navn som Sildråpene på Angeltrø og mer i nabolagets dagligtale som Nonnan.

Selv om brødrene og søstrene ikke bodde i samme leilighet, møttes de hver dag. De hadde felles hovedmåltid og feiret messen sammen, hvor søstrene delte en refleksjon på lik linje med brødrene. Messene fant sted tidvis hos brødrene og tidvis hos søstrene.

Menn og kvinner tok også «lik» del i middagforberedelsene, og slik sett var det en form for bevissthet rundt likestilling i kommunitetene.

Vi (søstrene) synger Laudes sammen før vi går til arbeidet. Så møtes vi med patrene efter endt arbeidstid til messe og efterfølgende middag. Måltidet blir inntatt der hvor messen finner sted, vekselvis hos søstrene og patrene, det vil si at patrene også tar sin del av matlagingen. De konkurrerer nå sterkt med søstrenes dyktighet! (Sr. Else Maries innlegget for ordensøstre i Veståsen i februar 1971)

Søndagene dro både søstrene og brødrene til menighetskirken sammen, hvor de hadde en viktig misjon. Laila Njåstad forteller at «både Bernard Delplanque og pater Raulin virket som menighetsprester», og legger så til at «deres franske personligheter var et litt annerledes innslag i et presteskap som ellers var tyskdominert». Br. Albert Raulin blir i tillegg en skattet foreleser, og en viktig katolsk kontakt i Trondheim. Søstrene bidro også. De sang i koret, spilte orgel eller hadde andre oppgaver i menighetens regi. De var også aktivt med i komiteen som ble utnevnt til å forme en ny salmebok (St. Olav tidsskrift nr 6 1975). 

Etter messetid fulgte litt norsk kultur. De gikk på tur i Marka. Både til fots og på ski. Laila Njåstad forteller om en fryktløs skiløper i Bernard Delplanque. Søstrenes kronikk nevner også stadig søndagsturer i skog og mark, og det er tydelig at dette avbrekket var noe de satte stor pris på.

Sr. Else Marie og sr. Marie Louise på søndagstur. Foto: Lajla Njåstad

Br. Rene Stephan demper allikevel noe på inntrykket av spreke søndagsturer. Han forteller at han selv ikke deltok på skigåing. Han påpeker også at møtet med norsk kultur (inkludert søndagsturen) nok var enklere for de norskfødte søstrene fra Oslo, enn for de andre medlemmene av kommunitetene, som slet med å tilegne seg så vel språk og kultur, som klima.

Vanskeligheten br. Rene Stephan påpeker, kan ha vært noe av grunnen for at det opprinnelige prosjektet kollapser allerede mot midten av 1971. For selv om det skulle gå enda et år før brødrene velger å flytte offisielt fra leiligheten i Sildråpeveien, for heller å leie den ut, finner man ikke lenger fastboende brødre på Angeltrøa etter sommeren 1971.

Bakgrunnen for brødrenes retrett fra Trondheim, lå i frafall av kommunitetens medlemmer. Bernard Delplanque forlot Trondheim og ordenslivet allerede sommeren 1970, bare måneder etter at drømmen om en felles misjon for brødre og søstre i ordenen, var virkelighet. Med hans avreise, ble br. Rene Stephan mer eller mindre alene tilbake, mens br. Albert Raulin fortsatt pendlet mellom Trondheim og Oslo. Snart valgte også br. Rene Stephan å forlate byen. Han slet med klimaet og returnerte til Frankrike sommeren 1971. Br. Albert Raulin kom fortsatt til Trondheim, så sant han kunne. Men etter at han ble knivstukket i Oslo sommeren 1972, så også hans tid i Trondheim en slutt.

Også sr. Patricia England slet med det harde klimaet i Trøndelag, og også hun forlot Trondheim i 1971. Hun dro først til Bodø, for senere å vende tilbake til England hvor hun kom fra.

Slik endte arbeiderprestmisjonen i Trondheim. Brødrene i Oslo hadde trukket seg ut, og like så søstrene i Bodø. Tilbake satt to søstre fra Katarinahjemmet med en misjon, som ikke lenger var et felles anliggende brødre og søstre imellom. Riktignok kom br. Albert Raulin fortsatt nå og da til byen, og det samme gjorde br. Arne Fjeld, men prosjektet brødrene hadde åpnet i 1967/68, måtte søstrene bære videre alene.

Økumenisk åpenhet i sentrum
Biskop Gerhard Schwenzer ankom Trondheim i 1974. Foto: Klippen menighetsblad nr 2 1974

Da Biskop emeritus Gerhard Schwenzer ankom Trondheim i 1974, var det søstrenes kommunitet han møtte. Han ble, i følge søstrenes kronikk, en hyppig gjest på Angeltøa, og også en svært viktig støttespiller i det som skulle bli noe av det mest vellykkede av den opprinnelige arbeiderprestmisjonens prosjekter. Det økumeniske prosjektet. 

Det økumeniske arbeidet begynte allerede med Bernard Delplanque i 1967/68. Det startet i det små. Delplnaque valgte et privat hjem. Der inviterte han representanter for Den norske kirke, Den anglikanske kirke og Den katolske kirke. Senere skulle møtene flyttes til brødrenes rekkehusleilighet i Sildråpeveien. I perioden 1969 til 1971 fortsatte de økumeniske møtene som en felles misjon for søstrene og brødrene.

Alle kilder som har bidratt til denne artikkelen, nevner det økumeniske arbeidet som svært betydningfullt for dem selv så vel som for byen.

Også søstrene oppfattet arbeid for kristen enhet som svært viktig. De økumeniske møtene overlever dermed brødrenes avreise fra Trondheim. Sr. Else Marie beskriver det økumeniske arbeidet godt under innlegget hun holdt for ordensøstre i Veståsen i februar 1971.

Vi anser arbeidet for kristen enhet for en av våre største oppgaver. Hver uke samles en liten gruppe interesserte fra forskjellige kirkesamfunn hos dominikanerne – vi begynner med en «ordets liturgi» som er bygget opp over et spesielt tema, deretter samtaler vi om dette temaet i patrenes peisestue. Det er søstrene som er ansvarlig for liturgien til disse kveldene. Ellers tar vi aktivt del i forberedelsene til bønneuken for kristen enhet og til de tre eller fire offisielle økumeniske gudstjenester som blir holdt her i Trondheim i løpet av året.

I Rapport Moral som søstrene i Trondheim skrev til kongregasjonen, anes et noe utålmodig håp, vedrørende det økumeniske arbeidet. Søstrene nevner en viss treghet i Norge hva arbeid med kristen enhet angår, og de økumeniske resultatene beskrives å ligge noe bak det man ellers fant i Europa.

Tross utålmodighet etter resultater, er det store lyspunkter. Ikke bare fungerer gruppen i regi av søstrene godt, men de opplever også epokegjørende hendelser under de mer offisielle økumeniske gudstjenestene i byen:

I år opplevde vi en ganske epokegjørende begivenhet i vår egen katolske kirke – under gudstjenesten i bønneuken var det en kvinnelig prest fra statskirken som holdt prekenen! (Innlegg for ordensøstre 1971)

Konvertitter og cisterciensere

Hver uke inviterte søstrene til økumeniske møter i den lille rekkehusleiligheten på Angeltrøa. Sogneprest p. Olav Müller stilte ofte opp fra katolsk hold. Det samme gjorde Biskop em. Gerhard Schwenzer, som hadde et spesielt hjerte for det økumeniske arbeidet. 

Under møtet ble det feiret en felles liturgi, før deltagerne samlet seg til diskusjon og vennskapelig deling på tvers av konfesjonsgrensene. Her kom katolikker, anglikanere og dedikerte lutheranere sammen. De gjorde hva de kunne for den kristne enhet.

Og om enheten som sådan lot vente på seg, gjorde ikke vennskapet det samme. Anita og Karl Gervin fra Den norske kirke, beskriver katolske vennskap som skulle vare frem til i dag. De fant også nye statskirkevenner i dette miljøet.

Verdifullt var det også at vi fant nye, norske «statskirkevenner» på Angeltrøa. I sannhet økumenikk i praksis. (Anita Eger Gervin)

Biskop em. Gerhard Schwenzer forteller at det vokste frem «et eget miljø rundt søstrene,» og legger til at også mange konverterte.

En av konvertittene var Unn Madsø, som senere skulle bli kansellist i Trondheim Stift. Hun møtte søstrene gjennom det økumeniske arbeidet på Angeltrøa, og beskrives i ettertid noe humoristisk som «nonnekatolikk». 

Gjennom kontakten med søstrene ble jeg også etterhvert kjent med Den katolske kirke og livet mitt fikk en helt ny retning. Jeg ble det som noen kaller en «nonnekatolikk».  (Unn Madsø 2019)

En annen som de økumeniske møtene skulle få stor betydning for var Laila Njåstad. Mye takket være den økumeniske gruppen på Angeltrøa, fikk hun et brennende engasjement for økumenisk arbeid. 

Disse ukentlige samlingene, i hele perioden fra 1967 til 1976, var utrolig viktig for meg, og var bakgrunnen for at jeg ble meget engasjert i økumenisk arbeid. I ca 10 år var jeg med i arbeidsutvalget som arrangerte Bønneuken for kristen enhet i Trondheim. (Lajla Njåstad i boken Historien om støttegruppen for Tautra Mariakloster (2008), av Unn Madsø)

Opplevelsen av et gryende økumenisk engasjement i kjølvannet av møtene på Angeltrøa, gjaldt også andre medlemmer av gruppen. Gjennom deres innsats i ettertid, skulle det økumeniske arbeidet Berard Delplanque åpnet for i Trondheim, ikke bare overleve arbeiderprestmisjonen, men også søstrenes tilstedeværelse i Stiftet.

En annen frukt av de økumeniske møtene, var støttegruppen for et fremtidig cistercienserkloster i Norge. Denne gruppen ble etablert en del år etter at søstrene forlot Trøndelag, så linken til dominikanerinnene kan oppleves som noe svak. Kilden til opplysningen er allikevel sr. Hanne Maria Berentzen, som i dag er søster ved Tautra Mariakloster, klosteret som den gang var støttegruppens formål: et fremtidig cistercienserkloster i Norge. Støttegruppen det her vises til er fortsatt eksisterende. Den er fortsatt til stor hjelp for nonnene ved Tautra Mariakloster.

Jeg kom i kontakt med søstrene i 1976,  ikke så lenge før de dro tilbake til Oslo. De tok vel imot meg, og jeg kom ofte dit til vesper. De inviterte meg til å bli med i en økumenisk gruppe som møttes regelmessig. Det ble til stor glede, og flere av vennene derfra ble mine veldig gode venner. Nenne Hognestad, Laila Njåstad og Unn Madsø ble jeg kjent med gjennom denne gruppen, og jeg våger å si at de samtalene og felles tidebønn og søstrenes fine og åpne nærvær dannet et grunnlag for det som i 1991 ble til Støttegruppen for et fremtidig cistercienserkloster i Norge. (sr. Hanne-Maria Beretzen OCSO)

Hvor stor betydning dominikanerinnene på Angeltrøa har hatt for grunnleggelsen av cistercienserklosteret på Tautra, kan diskuteres. Sr. Hanne-Maria på sin side er sikker, og kårer søstrene på Angeltrøa til å utgjøre en del av selve grunnlaget for klosteret. Et kloster som den gang ikke fantes, men som hun selv tilhører i dag.

Jeg har alltid sett dominikanerinnenes år på Angeltrøa som en del av grunnlaget for vårt kloster. Søstrene skapte en glede og åpenhet og forventning i det katolske og økumeniske miljøet i Trondheim, som brøt ut i håp og bønn for ett nytt kloster i Trøndelag. (sr. Hanne-Maria Beretzen OCSO)

Søstrene ved Tautra Mariakloster 2019. Sr. Hanne-Maria Berentzen står som nr 2 fra venstre. Foto: https://tautramariakloster.no/
Sildråpene forlater Trondheim

Tross vellykket økumenisk arbeid og stort bidrag i St. Olav katolske menighet, tok prosjektet en endelig slutt da søstrene forlot Trondheim i desember 1976, fire år etter brødrene. Det gjenstår da å stille spørsmål ved hva som egentlig gikk galt.

Da brødrenes rekkehusleilighet var utleid fra 1972, var det opprinnelige prosjektet, hvor brødre og søstre skulle leve side om side, avsluttet.  Søstrene sto alene igjen, da de valgte å fortsette livet i Trøndelag. Men også for søstrene skjedde mye i kulissene, som gjorde tilværelsen noe usikker.

Først og fremst er bekymringen ressurser, i form av søstre. To søstre, uansett hvor ivrige de er i tjenesten, føles for lite. Søstrene i Trondheim ber derfor Oslo om å sende en erstatning for sr. Patricia, som reiser høsten 1971. Hjelpen uteblir lenge, for selv om Katarinahjemmet gjerne ville hjelpe, var det vanskelig å oppdrive søstre som både sa seg villig til å dra, og samtidig var fri til å reise fra Oslo.

Det er først høsten 1973 det blir mulig for Katarinahjemmet å sende enda en søster til Trondheim. Valget avgjøres ved loddtrekning, og loddet faller på sr. Liv Due Robak. Søstrene i Trondheim er lykkelige, mens sr. Liv sies å ha vært noe mer avmålt. Hun ankom Trondheim september 1973.

Sr. Liv Due Robak var i Trondheim i en kortere periode. Hun ba senere om å få komme hjem til katariahjemmet. Hun ble senere sekretær for biskop Gerhard Schwenzer da han ble biskop av Oslo katolske bispedømme. Foto: Katarinahjemmets arkiv

Sr. Liv får ikke bare raskt arbeid som sekretær og regnskapsfører ved et institutt for cerebral parese (St. Olav tidsskrift nr 6 1975), men ble kort etter ankomst også valgt inn som formann av menighetsrådet i St. Olav menighet.

Selv om tilskuddet fra Katarinahjemmet var kjærkomment, og det hjalp kommuniteten til å fortsette misjonen enda tre år, var det langt fra nok. For skulle prosjektet fortsette videre inn i tiårene som lå foran, var man avhengig av jevnlig rekruttering av søstre fra Oslo.

Det var noen snusere i form av yngre kvinner, som viste interesse for kommunitetens liv i Trondheim, men ingen av disse trådte inn. I Oslo var situasjonen annerledes. Her åpnet de et novisiat i 1971, og sr. Else-Britt Nilsen skulle være aller første novise. Før dette hadde søstrene som trådte inn i Norge, sin formasjon i Frankrike.

Om misjonen i Trondheim skulle fortsette videre, var man avhengig av å sende yngre søstre fra Katarinahjemmet, og de yngres vilje til å ta del i misjonen var dessverre noe fraværende. Interessen i den yngre generasjon på 70-tallet, tenderte snarere i retning av et mer tradisjonelt klosterliv.

Flere ønsket ikke denne form for klosterliv og det var noe av årsaken til at vi stengte etter noen år. Opplegget var typisk «ettervatikansk»; leilighet, leve ute i verden, gå i sivile klær, ta jobb ute … De unge i dag kan så absolutt ikke tenke seg noe slikt. (sr. Mildri til sr. Else-Britt Nilsen i en uformell samtale på begynnelsen av 1990-tallet).

Sr. Else-Britt Nilsen og sr. Mette Andrésen november 2019. Foto: Katarinahjemmet

Sr. Mette Andrésen og sr. Else-Britt Nilsen var begge yngre søstre i den tiden misjonen var åpen. Sr. Mette hadde enda ikke avlagt sine evige løfter da søstrene grunnla i Trondheim, og sr. Else-Britt trådte inn noen år senere. De forklarer at det ikke var alderen som sto i veien, men snarere tidspunktet. De var begge for nye og umodne i klosterlivet, og slik sett var ikke misjonen en aktuell problemstilling for dem. Sr. Else-Britt bekrefter allikevel at interessen lå i det mer tradisjonelle.

Jeg var i min mest monastiske periode! Jeg var også fortsatt i formasjon og studier, og Trondheim var ikke enda en mulighet for meg. Men jeg besøkte kommuniteten der to ganger. Første gang da sr. Else Marie skulle ta mål av meg, så hun kunne sy en ordensdrakt til meg (sr. Else-Britt Nilsen i samtale med sr. Ane-Elisabet)

Sr. Else Marie er mer forsiktig med å peke mot de yngre søstrene, og legger ansvaret hos ledelsen på Katarinahjemmet.

Priorinnen forsto aldri helt dette prosjektet. (Sr. Else Marie november 2019)

Sr. Mildri Hoch-Nielsen var priorinne ved Katarinahjemmet både da misjonen i Trondheim ble åpnet og da den ble avviklet. I en samtale med sr. Else-Britt på 90-tallet beskriver hun avviklingen som en veldig tung tid. Det var spesielt tøft for henne som sto med ansvaret, selv om avviklingen var en felles avgjørelse mellom søstrene. Foto: Katarinahjemmets arkiv.

Uansett om avviklingen skyldes vegring hos de yngre eller manglende forståelse i ledelsen, forble misjonen kun et prøveprosjekt fra den åpnet høsten 1969 til den ble avviklet julen 1976. Både sr. Mildri Hoch-Nielsen, sr. Marie Louise og sr. Else Marie peker konsekvent på misjonen som et prøveprosjekt. Slik sett er det vanskelig å se misjonen som noe annet. Det er som drømmen om et liv blant folk flest, aldri maktet å reise seg fra å være et forsøk til å bli noe varig og eksisterende i seg selv.

Våren 1976 har stor innvirkning på kommuniteten i Trondheim. Da ber sr. Liv Due Robak om å få komme hjem til Katarinahjemmet. Hun savner rammene et mer tradisjonelt klosterliv ivaretar, og da spesielt på det liturgiske området. For selv om de tre søstrene i Trondheim ber tidebønner sammen, er det vanskelig å få til en bærende liturgi. Både arbeidet ute og søstrenes evner til sang, setter sine begrensninger.

Også hendelser i Oslo påvirker beslutningen. Året før Trondheimssøstrene hentes hjem, bygges det stort på Katarinahjemmet. Søstrene lever på en byggetomt i lang tid, samtidig som de gir svært mye ekstra innsats i byggeprosessen. Det er nødvendig med forsterkninger og nye krefter i ledelsen. Sr. Else Marie blir valgt til priorinne, noe som uunngåelig kaller henne tilbake til Oslo.

I 1976 sto Katarinahjemmets nybygg ferdig. Arbeidet hadde tatt nesten to år. Foto: Katarinahjemmets arkiv.

Året 1976 beslutter derfor kongregasjonen å forlate Trondheim for godt.

Avreise i lydighet

Selv om misjonen i Trondheim ikke fant støtte i det brede lag av søstrene i Oslo, gikk de utsendte søstrene inn for prosjektet med all innsats og stor glede. Hadde det vært opp til søstrene som var utsendt til Trondheim, ville de foretrukket å kunne gi prosjektet enda lenger prøvetid. I en uformell samtale sr. Else-Britt Nilsen har med sr. Marie Louise på begynnelsen av 90-taller, beskrives avslutningen slik:

Vi to som hele tiden var der (Trondheim), snakket jo sammen om dette her. Det var fælt for begge to. Så sa vi til oss selv, at for en gang skyld så føler vi på kroppen hva lydighetsløftet vil si. Og det gjorde at vi fant det positive i det (hjemkallelsen). Men det var et hårdt støt. Det var det.

Kanskje hjalp det noe at både sognepresten, p. Olav Müller, og Biskop em. Gerard Schwenzer forsøkte å kjempe for å beholde søstrene. Også miljøene rundt søstrene ville gjerne beholde dem der.

Men hjemkallelsen viser seg å være unngåelig. De siste ukene går til en rekke avskjedsmiddager. De fordeler de få tingene de eier. Komfyren blir solgt til noen i menigheten, sofamøblementet overtas av p. Olav Müller og får plass på sognekontoret. TV-apparatet og et veggteppe av St. Olav går til Biskop em. Gerhard Schwenzer. Teppet fikk plass i hans hverdagskapell (søstrenes kronikk).

Biskop em. Gerard Schwenzer kommenterer søstrenes avreise slik under intervjuet i sammenheng med denne artikkelen:

Jeg hadde aldri problemer med søstrene, og jeg husker jeg syntes det var synd da de måtte forlate stiftet. Jeg var klar over at det ikke var de tre søstrenes eget valg å dra, men jeg må allikevel innrømme at jeg beklaget at de dro. Selv om jeg forsto at de måtte dra, og respekterte avgjørelsen, satt jeg igjen med følelsen av at «Oslo tar alt!»

Og i denne sammenhengen tok Oslo virkelig alt. Sr. Liv forlot Trondheim våren 1976,  mens sr. Marie Louise og sr. Else Marie fulgte etter i desember samme år.

Sr. Marie Louise og sr. Else Marie i dagligstuen. De var de første søstrene som kom til misjonen, og de siste som reiste. De returnerte til Oslo i lydighet. Foto: Trondheimssøstrenes arkiv

Trondheimssøstrenes kronikk avsluttes den dagen søstrene har sin avreise. De velger å sluttføre misjonen i takknemlighet og med stort håp for fremtiden.

En periode i vårt liv på nesten 7,5 år er forbi – vi kan bare være takknemlige for alle de gode erfaringer vi har fått lov å gjøre i denne tiden og håpe det kan bære frukt i tiden som kommer.

Etter avreise

Tross tapet for menigheten og Stiftet, har vennskapet mellom Katarinahjemmet og Trondheim Stift fortsatt til i dag. I årene etter at søstrene hadde reist hjem til Oslo,  skulle de besøke Stiftet i mange forskjellige anledninger. De bidro med retretter og foredrag, og vedlikeholdt livslange vennskap.

Sr. Else Marie november 2019. Hun forteller at det var svært vanskelig å dra fra misjonen i Trondheim, og legger til at hun er Trønder av hjerte. Hun følger fortsatt godt med i hva som skjer i menigheten, og viser stolt frem et bilde av nye St. Olav domkirke. Bildet har en sentral plass i cellen hennes. Hun bor i dag på St. Josephsøstrenes pleiehjem på Grefsen i Oslo. Foto: Katarinahjemmet

Sr. Else Marie Norland, som i 2019 er eneste gjenlevende av Trondheimssøstrene, har fortsatt kontakter i Stiftet. Da hun nådde pensjonsalder, utdannet hun seg enda en gang, nå til ikonmaler.  Hennes ikoner er å finne i flere kirker i Norge og i utlandet. Det aller siste ikonet hun malte, er allikevel i den byen som står hennes hjerte nærmest, St. Olav domkirke i Trondheim. Ikonet utgjør et sidealter i hovedskipet. Slik er Trondheimssøstrene fortsatt til stede i Stiftet.

Sr. Else Maries siste ikon pryder i dag et sidealter i St. Olav domkirke i Trondheim. Slik er søstrene fortsatt til stede i Stiftet.

Trondheimsmisjonen er en viktig del av Katarinahjemmets historie. Vi takker søstrene som virket der, for mot og iver i tjenesten.


Brødrene grunnla kommuniteten i Trondheim vinteren 1967/68. Kommuniteten falt fra hverandre i 1971 da br. Rene Stephan returnerte til Frankrike, men offisielt stengte den først i 1972 da br. Albert Raulin fikk fast bopel i Oslo, og brødrenes rekkehusleilighet ble leid ut. Br. Albert Raulin skulle fortsette å komme til Trondheim i kortere og lengre perioder hele den tiden søstrenes kommunitet eksisterte, men da for å hjelpe menigheten.

Disse brødrene var utsendt til Trondheim:

    • 1967/68 –   juli 1970         Br. Bernard Delplanque
    • 1967/68 –  juni 1972         Br. Albert Raulin (han bodde delvis i Oslo og delvis i Trondheim)
    • 1969 nov – juni 1971        Br. Rene Stephan
    • 1970 – 1972                     Br. Arne Fjeld besøker i kortere perioder, men er aldri fullt ut del av misjonen

Søstrene grunnla i Trondheim i løpet av høsten 1969. Kommuniteten ble offisielt stengt da sr. Marie Louise og sr. Else Marie forlot Trondheim julen 1976. 

Disse søstrene var utsendt til Trondheim:

    • 1969 august –   desember 1976        Sr. Else Marie Norland fra Katarinahjemmet
    • 1969 august –  juni 1971                  Sr. Patricia England fra Mariaklosteret i Bodø
    • 1969 oktober – desember 1976        Sr. Marie Louse Pettersen fra Katarinahjemmet
    • 1973 september – april 1976           Sr. Liv Due Robak fra Katarinahjemmet

Kilder

  • Trondheimssøstrenes kronikk 1969-1976
  • Rapport moral sur Notre maison de Trondheim 1967-1976
  • Div brever, avisartikler og avisintervjuer med Trondheimssøstrene 1969-1976
  • Nedskrevet samtale på begynnelsen av 1990-tallet med sr. Mildri Hoch-Nielsen o.p, ved sr. Else-Britt Nilsen o.p
  • Nedskrevet samtale på begynnelsen av 1990-tallet med sr. Marie Louise Pettersen o.p. ved sr. Else-Britt Nilsen o.p
  • St. Olav tidsskrift nr 24, 1967
  • St. Olav tidsskrift nr 6, 1975
  • Skriftlige uttalelser fra Unn Madsø, Lajla Njåstad, Sr. Hanne-Maria Berentzen og Karl og Anita Gervin.
  • Intervju med Biskop Gerhard Schwenzer, br. Rene Stephan o.p., sr. Else Marie Norland o.p, og br. Arne Fjeld o.p, ved sr. Ane-Elisabet o.p
  • Samtaler med sr. Else-Britt Nilsen o.p. og sr. Mette Andrésen o.p., ved sr. Ane-Elisabet o.p
Facebooktwitterpinterestlinkedinmail