Hva gjør det med et ungt menneske å komme til Norge som volontør?
Dette forsøker vi å få svar på i et intervju med Ricarda Wittchow. Hun kom til Katarinahjemmet i august 2018, for å være volontør de neste ti månedene. Som volontør har hun virket ved St. Johannes Apostel og Evangelist menighet og på Katarinahjemmet. Hun har også bistått Norges unge katolikker på leir.
Intervjuet er gjort av sr. Ane-Elisabet Røer. Der Ricarda sier ‘du’, er det henne det henvises til.
Hvordan fant du frem til volontørprogrammet på Katarinahjemmet?
Etter videregående skole ønsket jeg et friår. Jeg var svært interessert i Norge, og søkte etter et program hvor jeg kunne være frivillig i Oslo. Jeg søkte først etter muligheter på nettet, og fant organisasjonen Camphill. Men, Camphill hadde ingen steder i Oslo, hvor en fra Tyskland kunne være frivillig, mens magefølelsen min sa meg at det var Oslo jeg skulle dra til.
Da sa moren min at jeg burde prøve å søke noe innen min egen kirke. «Jeg tenkte nei! Det er kun 3 % katolikker i Norge! Den katolske kirke kan umulig organisere et frivillig-program der». Tross denne tanken, søkte jeg litt på nett. Da fant jeg programmet til Bonifatiuswerk. De sendte frivillige, ikke bare til Norge, men til Oslo! Det var slik jeg fant organisasjonen som ledet meg hit. Takk mamma!
Hva var forventningene dine til et slikt frivillig-program?
Jeg kunne litt norsk allerede. Grunnen til at jeg søkte var for å lære mer av språket. Jeg ville fordype meg i norsk, og jeg ville lære mer om landet. Jeg ønsket ikke bare å kjenne kulturen og landet «utenfra». Jeg ville erfare kultur og land innenfra. Jeg ville oppleve en ekte nordmanns liv!
Jeg tror også jeg skrev til Bonifatiuswerk at jeg ikke bare ønsket å lære språket, men at jeg også ønsket å bli kjent å få mange nye mennesker i Norge. Til da var det kun en nordmann jeg kjente til. Det var sangeren Maria Mena, som jeg hadde hørt på som barn.
Jeg var bestemt på at jeg ville til Norge, selv om Bonifatiuswerk også sender unge til andre land i Nord-Europa. Jeg søkte derfor kun som volontør til Norge. Da jeg søkte fikk jeg god kontakt med Julia Jesse, som er ansvarlig for Bonifatiuswerk sitt program. Det ga meg et håp om at dette året kunne funke. Utover det hadde jeg ikke så mange forventninger. Men jeg gledet meg til å dra ut i verden, og være hjemmefra på egenhånd. Jeg var nettopp ferdig med skolen, og var så vidt fylt 18 år.
Noe før jeg kom til Norge, fikk jeg direkte kontakt med søstrene på Katarinahjemmet. Vi skypet. Da fikk jeg høre mer om hva jeg kunne forvente meg å gjøre jobbmessig. Jeg likte tanken på at jeg kunne gjøre noe for klosteret. At det var behov for meg i misjonen. Jeg var også nysgjerrig på forholdet mellom klosteret og studenthjemmet. Ja, og jeg håpet også på noe fritid.
Før jeg kom, planla jeg å se mye av Norge. Det var viktig for meg. Jeg bestemte meg for å reise en del mot slutten av programmet. Underveis forandret dette behovet seg, og i dag er ikke det så viktig lenger. Jeg reiste nemlig endel underveis, og har sett byer som Bergen, Tromsø, Halden og Sandefjord.
Nå mot slutten av tiden min i Norge, forstår jeg at man ikke trenger å reise som mye rundt, når man liker seg på et sted. Men, jeg har selvfølgelig sett mye av Oslo.
Hva har vært ditt oppdrag og misjon mens du har vært i Norge?
Jeg har vært både på Katarinahjemmet og i St. Johannes Apostel og Evangelist menighet. Jeg oppfattet oppdraget mitt i menigheten som det å være en støtteperson, en som hjelper med å bygge der det trengs. Jeg har vært i kulissene, og hjulpet de som organiserer menighetens liv ved menighetskontoret. Der har jeg utført små oppgaver, og sammen med de ansatte, bidratt til å gjøre menighetslivet fargerikt og interessant. Jeg har også vært assistent ved barnekoret, og fått lov å være med på weekendleir for katekesen.
Her på Katarinahjemmet har jeg bidratt på kjøkken og i Studenthjemmet. I dag ser jeg den delen av tjenesten som gjelder matlaging og servering av mat, som viktig. Jeg opplever tjenesten som det å følge Jesus. Ved å lage og servere mat, gjør jeg det samme som Han gjorde. Det har betydd mye å kunne få gi kjærlighet til de rundt meg, gjennom maten. Jeg ville aldri forutsagt at det å lage mat, skulle få en slik betydning for meg. Det betyr noe annet nå, enn da jeg kom til Norge for ti måneder siden. Det betyr noe nytt!
En annen ting som har betydd mye for meg på Katarinahjemmet, er å sitte ned og snakke med studentene og de andre volontørene. I slike situasjoner har jeg ikke bare gitt av meg selv, men jeg har også fått enormt mye tilbake.
Matlagingen og tilstedeværelsen i Studenthjemmet har også gitt meg en følelse av mestring. Da jeg kom til Oslo, trodde jeg ikke at jeg kunne bake kaker, men Aimee, som jobber på kjøkkenet, presset meg, og da viste det seg at jeg kan det. Jeg får det til!
På hvilken måte har volontørtiden påvirket troen din?
Hva jeg ikke forventet var at troen skulle forandre seg, men det gjorde den. Kirkelivet jeg erfarte her, var annerledes enn det jeg var vant med. Jeg har lært mye! Spesielt med tanke på hva kirken som fellesskap betyr. Opplevelsen av et stort fellesskap, var noe annet enn det jeg møtte i min lille menighet hjemme, hvor det kun er få unge. Det å se hvordan Norges unge katolikker (NUK) arrangerer leir for barn og unge, var noe nytt. Det å se hvordan unge i huset her på Katarinahjemmet lever troen, var flott. Alt dette ga en opplevelse av at troen ikke er noe man lever alene, men den er noe vi deler med andre.
Jeg har også funnet nye veier å snakke med Gud. Vesper har blitt en fin tid bønn for meg. Jeg visste ikke at en slik tradisjon fantes i Kirken. Før jeg kom var jeg veldig uinteressert i den siden av kirkens kultur.
Rosenkransen og bønnen ‘Hill deg Maria’, var også en ny erfaring. Det var ikke bønner jeg ofte ba i Tyskland, men her lærte jeg slike bønner i menigheten, hvor jeg tjente. I dag kan jeg disse bønnene bedre på norsk, enn på tysk. Jeg er så takknemlig for at jeg har lært alt dette.
Åh, en annen ting! Hvis jeg ser på dere søstrene på Katarinahjemmet… Jeg visste jo at dere ville være forskjellige personer, men det å få erfare hvor forskjellige dere faktisk er, var fint. Gjennom dere har jeg sett at man kan være et fellesskap, og leve en tro og en misjon sammen, men samtidig gi hver og en mulighet til å gjør det på sin måte, ved å bruke sine egne personlige gaver.
Hva vil du si har vært de største utfordringene?
Ikke bare kakebaking var utfordrende. Jeg hadde heller ingen erfaring med kirkearbeid. Og absolutt ingen erfaring med ungdomsleir! Før den første leirhelgen, tenkte jeg «Åh! Det der blir sikkert skikkelig slitsomt!». Jeg fryktet også at det ville bli vanskelig å svare på alle spørsmålene, både på grunn av språket mitt og fordi jeg ikke hadde nok kunnskap om Gud og om troen.
Det hjalp allikevel at jeg traff åpne folk, som var villige til å ta imot andre mennesker. Det ga meg mer trygghetsfølelse, og jeg overkom gradvis redselen for å ta egen plass i det sosiale rom. Noen måneder senere var jeg med på påskeleir. Det var kjempefint!
Det var også en ny erfaring for meg å måtte finne fram alene i en ukjent by, men det kom jeg fort over. Da var det vanskeligere å bli syk så langt hjemmefra. Jeg husker jeg følte meg alene, men det verste var allikevel å ikke kunne bidra nok til klosteret. Jeg ville gjerne bruke tiden min i misjonen, men så lå jeg syk. Det var en trøst at du hele tiden sa at jeg måtte ta det rolig, og heller bli i ro en dag ekstra, enn å starte på’n igjen en dag før.
Hva vil du si har vært det beste med volontørtiden?
Menneskene jeg fikk møte! Gleden! Den kontakten jeg fikk med studentene og de andre volontørene. Det var noe helt spesielt. Det er trist at vi ikke lenger skal dele hverdagen sammen, men jeg er sikker på at vi holder kontakten.
Det har vært så fint å få være sammen med så mange forskjellige mennesker, som deler troen. Fra samtaler og møter har jeg fått erfare nye synspunkter og ideer, som jeg kan tenke på. Det fikk jeg fra menneskene jeg har møtt her i Norge.
Det har betydd mye å få erfare at jeg faktisk klarer å være god og å hjelpe til. Opplevelsen av å gi noe av betydning til barna i barnekoret eller til venner jeg samtalte med, har vært utrolig fin for meg.
Det å be sammen med andre er fint! Det gir et nytt trosfellesskap. Spesielt godt er minnet om da vi volontører kom sammen i kapellet, og ba en rosenkrans for sr. Anne Bente, da hun fylte 60 år. Et annet minne om bønnefellesskap, som betyr mye, er da vi var i Bergen, og ba Rosenkransen sammen. Det var første gang jeg ba rosenkransen i det hele tatt.
Naturen i Norge ga meg også mye. Og det å bo så sentralt, som Katarinahjemmet ligger, og samtidig kunne gå ut i naturen når som helst. Det var topp.
Du har tatt Bergenstesten mens du var her. Hva betyr det for deg?
Bergenstesten var noe jeg bestemte meg for å gjøre. Jeg trodde en stund jeg ville bli i Norge, og studere her. Selv om jeg ombestemte meg hva studier angår, har jeg lært mye av å arbeide meg opp mot Bergenstesten. Jeg lærte å skrive argumenterende tekster, og tenke på norsk. I dag tenker jeg på norsk, og gruer meg egentlig til å begynne å snakke tysk igjen.
Bergenstesten var også viktig, fordi jeg så at jeg fikk noe til. Jeg satte meg et mål, og klarte det! Det var også viktig for meg at søstrene støttet meg så mye. «Go girl! Du klarer det! Bare gjør det!» Og jeg klarte det. Jeg har papiret på det!
Du reiser hjem nå, og i september er det to nye volontører her. Har du noen råd til dem?
Prøv ting ut! Prøv å snakke! Det er lettere å komme i kontakt med nye mennesker, om man prøver å snakke. Prøv å snakke, selv om det er en nytt språk!
Finn noe å gjøre på fritiden. Det er mer fritid, enn jeg hadde forventet. Jeg brukte mye av tiden på å svømme. Jeg prøvde også ut det å se byen på egenhånd. Også om du må gå alene. Jeg er veldig glad jeg utfordret meg selv på det. I dag liker jeg å utforske både byen og konserter alene, og finner stor glede i det. Det er også viktig å gjøre seg kjent med området man bor.
Vær snill mot alle! Alle her i huset fortjener at vi er snille mot dem, så vær snill!
Og for all det: lær å like kjøkkenarbeid! Selv har jeg lært enormt mye av tjenesten i kjøkkenet, men uten en åpen innstilling, er det ikke sikkert det hadde vært slik.
Hva er det viktigste du kan ta med deg hjemover fra volontørtiden?
Det jeg vil ta med meg hjem, og som jeg vil bygge på videre, er opplevelsen av fellesskapet i Kirken. Jeg føler på meg at jeg vil savnet fellesskapet, og har alt tenk at jeg vil finne en menighet når jeg kommer hjem, hvor jeg kan engasjere meg videre som frivillig.
Det andre jeg har lært, og som jeg vil ta med meg videre, er forståelsen av mennesket. I dag forstår jeg at menneskene i verden, ikke bare er helt forskjellige, men også at det er fint. Jeg har lært at jeg ikke må stole på førsteinntrykket av en ny person, men istedenfor bruke tid, så jeg kan møte hele personen.
Så har jeg et sitat jeg alltid vil huske, og som kommer fra deg, sr. Ane-Elisabet. Du sier alltid: ‘Sånn er livet!’ Og du har rett. Noen ganger er livet ‘bare sånn’, og det funker bra å vite det.
