Solveig Haaland bodde på Sta. Katarinahjemmet i flere perioder på 1980-tallet.
Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet. Solveig Haaland er en av flere i sin familie som har bodd på Katarinahjemmet. Hun svarte skriftlig.
1. Hvordan har det seg at du bosatte deg på Sta. Katarinahjemmet? Hvordan fant du stedet?
Katarinahjemmet har vært et hjem for flere i min familie. Tanten min flyttet dit fra Gudbrandsdalen rett etter krigen for å studere. Hun var nært knyttet til Katarinahjemmet hele livet, konverterte, og gikk senere inn i Karmelittklosteret i Tromsø. Moren min og kusinen min bodde der også, og da jeg var liten var vi ofte på juletrefest og på besøk. Jeg visste alltid at dette var et fint sted å bo, og da jeg begynte på lærerskolen i Oslo passet det godt.
2. I hvilken periode bodde du der og hvor gammel var du?
Jeg bodde der i tre perioder. Først en sommerferie, så tre år mens jeg gikk på lærerskolen, og så et år litt senere mens jeg jobbet. Jeg var i 20-årene mens jeg bodde der, som de fleste av pensjonærene. Dette var på 80-tallet.
3. Hva betydde det for deg å bo der? Hva betydde eventuelt søstrene for deg?
Jeg kjente jo flere av søstrene da jeg flyttet inn, og husker med glede søster Mildri, søster Marie Benedicte, søster Marie du Christ, og flere andre som nå er borte. Ble kjent med søster Anne Bente som var postulant.
Flere søstre var mye i utlandet, som søster Mette og søster Else-Britt. Søster Else Marie malte ikoner husker jeg, og var på reise i Georgia og fortalte så ivrig om det. Søster Marie du Christ var vel over nitti, bitteliten og veldig blid.
Søstrene hadde jo ulike typer arbeid utenfor klosteret også. Jeg tror søster Marie Benedicte hadde et krevende arbeid. Jeg husker en gang jeg laget noe bråk i gangen utenfor der hun sov, og hun ble vekket og kom ut. Det var jeg nokså lei for. Hun var veldig flott! Alle bidro på sin måte til å skape et spennende og interessant miljø. Jeg følte meg veldig trygg og veldig velkommen.
4. Hva har din tid på Sta. Katarinahjemmet betydd for deg i ettertid?
Årene på Katarinahjemmet var morsomme og opplevelsesrike år for meg på mange måter. Det var deilig å få ferdig middag når man kom hjem, og kunne prate med de andre rundt bordet, og bruke de ulike oppholdsrommene. Jeg møtte flere kjente mennesker, som salmedikteren Svein Ellingsen, og andre. Det var stas.
For meg er Katarinahjemmet en kulturinstitusjon! Det er en stor glede å få komme dit nå også, selv om det ikke er så ofte, og det betyr mye å fortsatt føle tilhørighet, og snakke med de nonnene jeg kjenner. Det er også hyggelig å treffe gamle venner blant pensjonærene, f. eks på julemesse.
5. Hva er det viktigste minnet du har fra Sta. Katarinahjemmet?
Jeg tror jeg har kapellet dypest inne i hjertet mitt. Om jeg nå er fullt opptatt med jobb og ulike utfordringer, går jeg fortsatt ofte dit inn i tankene.
6. Hva annet vil du evt si om Sta. Katarinahjemmet?
Jeg har så mange morsomme minner. Vi hadde noen hyggelige sammenkomster der pensjonærer og nonner var sammen, og så hadde vi pensjonærer noen små treff, -mye er sagt og tenkt ut over kvelden, og mange hemmeligheter ble delt. Jeg oppdaget også krimsjangeren mens jeg bodde der. Bokhyllene i gangene var fulle av forskjellig type krim, og andre bøker også. Særlig husker jeg en som het Rød Madonna. Den hadde et fantastisk plot! Morderen og etterforskeren var samme person, og det forsto i alle fall ikke jeg før helt til slutt!
Blandingen av livsglede og dypt religiøst liv er kanskje det jeg forbinder mest med Sta. Katarinahjemmet, og jeg er takknemlig for å kjenne stedet.
