Lisa er en av mange frivillige ved Sta. Katarinahjemmet.
Vi spør henne hva stedet og søstrene betyr for henne.
Adoptert
Jeg er opprinnelig fra Colombia og het Rosa Helena de første syv årene av mitt liv. Det var mitt dåpsnavn. Jeg hadde en bror og tre søstre i Colombia.
Dessverre døde min mor da jeg var rundt to år gammel. Min far klarte ikke ta vare på oss barna uten min mor. Min yngste søster ble adoptert bort innenlands i Colombia, mens min bror, min eldre søster og jeg, ble sendt til våre besteforeldre. Vi bodde der i rundt et år, før min far hadde bygget seg soppas opp at han kunne ta vare på en av oss. Min eldre søster kom derfor hjem igjen, mens min bror og jeg kom i fosterhjem og senere på barnehjem i påvente av utenlands adopsjon.
Jeg var rundt syv år da min bror og jeg ble adoptert til Norge. Vi kom til samme familie og fikk vokse opp sammen. Jeg fikk navnet Lisa da jeg kom til Norge, og det er det navnet jeg bruker i dag.
I Norge fikk vi en bror til, og vi ble tre søsken som vokste opp sammen. Brødrene mine betyr alt for meg.
Min far var irsk og katolikk. Broren min og jeg var allerede døpt katolsk i Colombia, så det var godt å komme til en familie som var katolsk. De lot meg vokse opp i det katolske miljøet i Oslo.
Det ble allikevel først i konfirmasjonstiden jeg fikk en mer bevist tro og en mer personlig glede av å gå i kirken. Jeg ble fort engasjert og har alltid siden funnet glede i å bidra som frivillig i katekese, sakristi, som kommunionsutdeler og som lektor.
Verdensungdomsdagene og dominikanerne
Katarinahjemmet og søstrene der ble først et begrep for meg i forbindelse med Verdensungdomsdagene i Roma i år 2000. Dominikanerinnene på Katarinahjemmet og fransiskanerne i St. Hallvard samarbeidet om en pilegrimstur for unge til verdensungdomsdagene. Reisen skulle gå med tog via Siena og Assisi. To viktige steder for dominikanere og fransiskanere. Målet var allikevel Roma, hvor vi skulle møte Paven sammen med flere millioner unge fra hele verden.
Påmeldingsfristen var halvannet år før reisen. Jeg var tjue og meldte meg på. I tiden fra fristen utløp og til vi reiste gikk det nesten to år. I den perioden møttes vi jevnlig. Vi forberedte oss som pilegrimer. Hadde retretter og studier sammen, men også felles innsamlingsdager. Jeg ble godt kjent med søstrene i den perioden, og spesielt de to som var med å arrangere turen for oss.
Denne tiden betydde mye for meg. Det var en spesiell tid. Jeg fikk besøke Siena, Katarina av Sienas by, helgenen som verner Katarinahjemmet. Det var som å besøke selve opphavet til Katarinahjemmet, som jeg hadde lært å bli glad i under forberedelsene til reisen.
Den første volontør
Jeg er utdannet barne- og ungdomsarbeider og har fagbrevet. Jeg har vært i jobb i mange år, men er i dag ufør.
Jeg har slitt en del psykisk. Etter en tid i jobb, klarte jeg ikke mer, og trengte en jobb-pause. Jeg var 27 år. Det var da jeg oppdaget en lapp om at søstrene startet opp et volontørprosjekt.
Først overså jeg lappen om å bli volontør. Men den hadde det med å dukke opp både her og der. Det var som den alltid fant veien til der jeg gikk og befant meg. Til sist la jeg ned all motstand, og godtok utfordringen som noe Vår Herre ønsket av meg. Jeg søkte, og fikk napp.
Jeg flyttet inn på Katarinahjemmet i 2005. Samtidig med meg kom en ung svensk kvinne, Rebecca. Vi var Katarinahjemmets to aller første volontører. I dag er Rebecca karmelittnonne i Danmark, mens jeg engasjerer meg som frivillig i kirkesammenheng i den grad helsen tillater det.
Året jeg fant meg
Året som volontør var svært viktig for meg. En ting var at jeg lærte å sette pris på de små ting. Ja, selv hverdagslige gjøremål som å rengjøre wc eller ta oppvasken ble viktig for meg.
Men enda viktigere. Året som volontør ble året hvor jeg fant meg selv. Det var på mange vis begynnelsen på mitt liv. Et helt nytt kapitel. Jeg fikk oppleve et sted hvor jeg ble mottatt som den jeg er. Katarinahjemmet var rett og slett et sted jeg fikk være den jeg var, og hvor jeg ble akseptert for det. Det betydde mye. Året ble en vending i mitt liv, og den støtten og den kjærligheten søstrene møtte meg med har fulgt meg siden. Jeg vil gå så langt som til å si at søstrene på Katarinahjemmet ble min nye bonus-familie.
En annen ting jeg oppdaget dette året var Rosa av Lima. Helgenen som jeg var oppkalt etter i Colombia. Jeg oppdaget henne fordi et av husene på Katarinahjemmet bar hennes navn. Huset heter Rosahjemmet. Det betydde mye for meg å vite at jeg som barn bar et katolsk helgennavn. Mitt dåpsnavn var jo Rosa Helena.
Colombia
Selv om mye falt på plass for meg etter volontøråret, var det mange sår og hull i meg som enda ikke var fylt. Søstrene så nok det bedre enn meg, og ga meg «sparket» jeg trengte for å tørre å dra ut på mitt livs reise.
Søstrene så mitt behov for å finne igjen min biologiske familie. De la til rette og veiledet meg slik at jeg kunne dra tilbake til Colombia. Der fant jeg igjen faren min, søsken og min tante på morssiden. Alle tok meg imot med åpne armer. De viste meg familie, kultur og landet, og fortalte meg mer om min bakgrunn. Vi har fortsatt kontakt den dag i dag, og jeg håper jeg en dag får besøkt dem igjen.
Jeg fikk også besøke min bestemors grav. Bestemor bar mitt dåpsnavn, Rosa Helena. Det ga en spesiell opplevelse å besøke hennes grav.
Oppholdet i Colombia var avgjørende for meg. Det gjorde meg hel! Jeg ble fylt av alt det jeg hadde savnet. Jeg fikk svar på hvem jeg er, hvor jeg er fra… Uten søstrenes støtte ville det ikke vært mulig – i alle fall ikke da.
Frivillighet
Jeg har holdt kontakten med søstrene i all tid etter volontøråret, og i dag er jeg en av mange frivillige der.
Det at jeg får lov til å være frivillig på Katarinahjemmet er viktig for meg. Ved selv å få bidra i søstrenes hverdag, får jeg lov til å gi noe av alt det de har gitt meg tilbake. I tillegg får jeg lov å være med på så mye rart, både i resepsjonen og på forskjellige arrangementer. Da jeg fikk motta alle gjestene til Åpen dag i resepsjonen i fjor, være den første gjestene møtte da kom, og den som fikk vise vei til de forskjellige rommene, følte jeg meg så betydningsfull. Det betydde mye for meg.
Kirkelig fellesskap
Men det er ikke bare i alt de gjør for andre, søstrene betyr mye for meg. Tilstedeværelsen i bønn er vel så viktig. De gir meg et bønnefellesskap. Jeg tar ofte del i det liturgiske liv på Katarinahjemmet. Ber sammen med kommuniteten der. Søker stillheten.
Jeg er også ofte med søstrene i høytidene. Spesielt den Stille uke betyr det mye for meg å kunne feire med søstrene.
Katarinahjemmet med ett ord
Skal jeg avslutte med å beskrive søstrene med ett eneste ord må det ordet være generøsitet. Katarinahjemmet er stedet jeg finner trygghet, inspirasjon og energi. Jeg vet jeg kan komme dit og søke hjelp og de tar imot meg. Uansett hvor sliten jeg er, er det som jeg får en energidose når jeg kommer dit. Der møter jeg motivasjon og kjærlighet, og jeg blir alltid tatt imot med åpne armer.
Støtt søstrenes viktige bidrag i Norge.
