Den 27. mai fyller søster Mette 80 år, hvorav 57 år som ordenssøster.
I den anledning kan man spørre hva som førte en ung kvinne fra Frogner i Oslo til klosterlivet? Det kan du lese om i dette intervjuet.
Frogner menighet
Norge var nylig okkupert av Tyskland da Ellen-Mette Andrésen ble født i Oslo den 27. mai 1940.
Hun var første barn i en familie som snart skulle telle hele fem barn. De bodde i en mindre leilighet i bydel Frogner hvor barna også vokste opp. «Det var noe trangbodd, men Mor var ordentlig og alt hadde sin plass» forteller søster Mette med et smil over minnet.
Familien soknet til Frogner menighet, og alle barna ble døpt og konfirmert i Frogner kirke. Det var en menighet med profilerte og samfunnsbevisste prester. Pastor Arne Fjelberg var en av de mest betydningsfulle prester i Den norske kirke i etterkrigstidens Norge, og sto familien Andrésen nær. Han hadde viet foreldrene i Frogner kirke, og med tiden skulle han døpe alle de fem barna der.
Alt i tidlig ungdom var Mette et aktivt medlem av Den norske kirke og engasjerte seg i sin lokale menighet. Hun ble spesielt viktig for ungdomsarbeidet og årene etter konfirmasjonen skulle ha stor betydning for hennes kall videre i livet.
Fra prestekall til ordenskall
I dag vet vi at søster Mettes kall var et kall til klosterlivet. «Jeg har gått igjennom så mange hindringer i mitt liv, for å bevise at mitt kall er genuint,» forteller hun, «at bare dét må være et kall.» Hun innrømmer videre, at livet som ordenssøster ikke alltid har vært like lett. «Jeg har nok vært fristet til å pakke kofferten og dra min kos,» røper hun, og legger til at hun kanskje ikke er en mønsterkandidat hva klosterliv angår.
Mønsterkandidat eller ikke. Det var mot dette kallet Vårherre ledet henne. Sakte, men sikkert. Og veien var lang. For i utgangspunktet var det et helt annet kall den unge Mette søkte mot. Hun ville bli prest i Den norske kirke!
Kvinnelige prester var på sin side noe ganske nytt på denne tiden, og drømmen møtte raskt motstand, spesielt i egne rekker. Moren foreslo journalismen som et alternativ, siden Mette var glad i å skrive, men hennes hjerte var og ble ved teologien. Hun holdt fast på at hun ville studere teologi og bli prest.
Foreldrene var ikke særlig glade og forsto ikke datterens ønske. Da fikk hun uventet god hjelp fra familievennen, pastor Arne Fjelberg, som trodde på kallet hennes, og ivret veldig for et teologistudium. Han tok kontakt med foreldrene, og etter en samtale med dem, ble de mindre motvillige. Året var 1958, Mette hadde nettopp tatt artium og det var samme år som Arne Fjelberg utgir boken ‘Kvinnelige prester?’.
På egne ben
Mette er 18 år gammel da hun tar fatt på studiene på Teologisk fakultet, som den gang holdt til i Oslo sentrum. Familiens leilighet oppleves stadig trangere, ettersom hun selv og søsknene vokser til. Hun velger derfor å flytte hjemmefra, tar opp studielån, og får et rom i Frogner menighetshus i Solheimsgaten. Hun må ta til takke med kaldt vann fra en spring på gangen, noe som kunne være en utfordring. «Det var nokså kummerlig,» minnes hun. «Men,» legger hun til, «jeg har alltid vært sta, og dette var noe jeg ville! Jeg holdt ut.»
Latin i smug
Det var hele fem unge kvinner som begynner å studere teologi dette året, noe som var sensasjonelt. Mette trivdes godt med studiene. Hun fikk støtte fra Frogner menighet og prestene der. Det lå en forventning i luften til den unge kvinnen som studerte til prest.
Det er da Guds humoristiske sans setter inn. En av de andre kvinnelige medstudentene stakk nemlig av fra studentgruppen én gang i uken, men ville ikke si hvor hun dro. «Det gjorde meg fryktelig nysgjerrig!» innrømmer søster Mette.
Til slutt fikk hun vite at den andre dro til dominikanerne i Neuberggaten, for å lese latin med pater François Lebreton. Det er da skjebnen rammer den unge prestestudenten. For selv om hun på dette tidspunktet oppfattet det som ganske utelukket å være katolikk, skulle også hun ta eksamen i latin. Hun ba derfor om å få bli med neste gang venninnen skulle til dominikanerne, og det fikk hun lov til.
Mettes møte med pater Lebreton ble dessverre ikke helt som forventet. Hun opplevde den franske munken som noe underlig, samtidig som latinen hans ikke var spesielt imponerende. Hun begynte derfor å stille ham en rekke spørsmål om hans katolske tilhørighet.
De ulykkelige, som viser seg lykkelige
Det skulle ta ytterligere to og et halvt år før den katolske kirke skulle gjøre et avgjørende inntrykk på henne. Hun beholdt kontakten med pater Lebreton i denne tiden, og en dag inviterte han Mette og den andre kvinnelige studenten med seg til Lunden kloster, på festen for Vår Frue av Lourdes. Her fikk Mette overvære sin aller første katolske messe. Det er nå 60 år siden!
De katolske skikkene var svært annerledes enn hva Mette kjente fra sin egen kirke. Blant annet var det vanlig å vise respekt for ens biskop ved å kysse ringen hans. «Det jeg husker best er at søstrene knelte foran biskop Jakob Mangers, og kysset ringen på hånden hans» forteller søster Mette med et grøss. Hun opplevde dette som ganske skrekkelig, så da biskop Mangers etterpå kom for å hilse på de tilstedeværende utenfor gitteret, grep hun tak i hånden hans, ristet den og sa ganske bestemt «Jeg er protestant!».
Tross et noe sjokkartet førsteinntrykk, er det denne dagen et nytt kall begynner å ta form i henne. Et kall som skulle få store konsekvenser for årene fremover. Det har seg nemlig slik at, etter messen, fikk pater Lebreton og de to andre hilse på nonnene som befant seg bak gitteret. Mette visste at én av dem, søster Sunniva, var søster av Alex Johnson som hun kjente godt, siden han var kapellan i Frogner kirke. Hun hadde på den annen side aldri møtt en nonne og var noe påvirket av egne fordommer. Hun mente bestemt at slike kvinner som stenger seg inne for livet, måtte være de mest ulykkelige i verden.
Fordommene falt til jorden i møte med nonnene. «De gjorde stort inntrykk på meg,» forteller hun, «for der sto de som jeg trodde skulle være ulykkelige, og smilte og strålte av lykke!»
Møtet med nonnene på Lunden skulle bli en ny begynnelse. Mette opplevde et nytt kall. Kallet til å bli katolikk og til å tjene Kirken ved et monastisk liv i Lunden kloster.
En vond avskjed
I møte med det nye kallet, måtte Mette ikke bare oppgi tanken på å bli prest, men også kirken hun var døpt i. Hun leser katolsk teologi og går til undervisning hos pater Lebreton før hun blir opptatt i Kirken i kapellet på Katarinahjemmet, få dager etter hun ble myndig i 1961.
«Jeg ble på mange vis sett på som en forræder, da jeg gikk over til Den katolske kirke,» forteller søster Mette.
Blant annet var menigheten på Frogner skuffet. De hadde ikke bare mistet en skattet prestekandidat, men også en trosfelle, noe søster Mette beskriver som smertelig. «Det var veldig vondt! Jeg hadde mine røtter i Den norske kirke, og var svært glad i den,» forteller hun. Hun legger så til at hun fortsatt er svært glad i denne kirken, der hun har mange gode venner.
Sta. Katarinahjemmet
En konsekvens av å bli katolikk, er at Mette ikke lenger kunne bo i Frogner menighetshus, og hun flytter derfor inn på Katarinahjemmet.
Mette vurderer på dette tidspunktet et monastisk klosterliv. Det er fortsatt Lunden kloster som tiltrekker henne, men pater Thorn som kjenner henne godt, mener Mette vil møte veggen etter bare et par uker i et lukket kloster. Han råder henne derfor til å søke en mer utadrettet form for klosterliv.
Det er Katarinahjemmet som blir foreslått. Det var hele tiden Dominikanerordenen med sin vekt på forkynnelse av Evangeliet, hun ønsket tre inn i. Men hun må først leve som katolikk en stund og også få nedbetalt studielånet før hun kan tenke på å tre inn. Mette tar seg derfor arbeid i NRK, for å kunne betale lånet. Samtidig bor hun i «Hjem for unge piker», pensjonatet som søstrene driver.
«Dørstolpene»
Det var to unge kvinner som vurderte å inntre hos søstrene på Katarinahjemmet på denne tiden. «Vi ble kalt dørstolpene», forteller søster Mette, og forklarer at de hadde sine faste plasser under tidebønnene, bak en skillevegg som hadde en stolpe på hver side, Dette var før Det 2 Vatikankonsil, og det var fortsatt en skillevegg mellom søstrene og de tilstedeværende.
Sommeren 1962 dro de to kandidatene til Paris for å følge et kurs i fransk språk og kultur, og for å besøke klosteret i Châtillon, der det var norske søstre. Da sommerkurset var over, møtte de pater Lebreton, som var i Paris, sammen med en dame og hennes voksne sønn. Planen var at de to kandidatene skulle reise tilbake sammen med disse.
Slutten på oppholdet i Paris går ikke helt som planlagt. For ved retur til Norge har den andre kandidaten forelsket seg i den unge mannen. Ved hjemkomsten er Mette derfor alene igjen som klosterkandidat.
Året etter gifter den andre seg, mens Mette reiser tilbake til Frankrike for å begynne som postulant.
Novisiatet
Da Mette kommer til novisiatet i Paris, har de andre novisene allerede vært der en stund. Grunnen for den sene ankomsten, er bryllupet til den andre kandidaten. Mette er forlover og har for anledningen lånt en gylden gallakjole. Hun minnes hvordan gullstøvet fortsatt hang igjen i håret, da hun tok toget til Frankrike et par dager etter. Hun måtte i full fart få vasket håret hos en frisør på jernbanestasjonen i København.
Vel fremme i Châtillon er gallakjolen byttet ut med en noe trist sort postulantdrakt. Hun blir tatt godt imot av blant andre søster Marie-Benedicte Kvalheim. Hun er også norsk, men er nå ferdig med sin formasjonstid i Frankrike. Noen måneder etter Mettes ankomst, reiser hun derfor tilbake til Norge for å avlegge sine evige løfter.
Søster Mette minnes hvor godt det var å ha søster Marie-Benedicte i nærheten den første tiden. «Hun ga meg lapper hvor hun skrev ned hva jeg skulle og ikke skulle gjøre,» forklarer hun «det var til enormt stor hjelp, da jeg ikke var særlig stiv i fransk og slett ikke i klosterskikker».
Det er tolv kvinner i novisiatet da Mette trådte inn. I hennes årskull er de fire, de andre tre er franske. Hun får drakten etter noen måneder og velger navnet søster Marie-Madeleine eller søster Maria Magdalena, som vi sier på norsk og som var et forbilde for henne. Mette hadde jo drømt om et liv som kvinnelig prest og forkynner, og Maria Magdalena sto nettopp for dette. Hun var ikke bare den første til å vitne om Kristi oppstandelse, men hun var også kvinne.
I Jesu følge.
Det var mange tøffe dager i novisiatet, minnes søster Mette, og det var også mange tårer som ble felt. Spesielt kunne høytider som jul være vanskelig. Tradisjonene var annerledes i Frankrike, og i sær i et kloster, samtidig var tanken på familien hjemme i Norge mer til stede i slike tider. Søndagene, når de andre novisene fikk besøk av sine familier, kunne også være tunge. Hun selv satt da og skrev brev hjem.
Desto større var gleden, da det faktisk kom besøk også til henne. Hun minnes at foreldrene besøkte henne et par ganger.
I Konsilets kjølvann
«Den gangen var måten å leve i kloster på, på mange måter urimelig,» sier søster Mette, og legger ikke skjul på hvor vanskelig det kunne være.
Dette var allikevel en tid i endring. Det 2 Vatikankonsil brakte med seg forandringer i Kirken, og dette gjaldt også for klosterlivet. «Det som Konsilet kom med, korresponderte med min oppfatning av Den katolske kirke,» forteller hun, og legger til at hun ikke vet om hun hadde blitt i kloster, om ikke forandringene ved Konsilet hadde kommet så snart.
Søster Mettes videre formasjon preges av Konsilets nytenkning. Blant annet får hun, sammen med en medsøster fra novisiatet, studere teologi i Dominikanernes studiesenter i Toulouse. Samtidig bor de ett år hos søstre i en annen kongregasjon der.
Men Konsilet fikk også triste konsekvenser for novisiatet i Châtillon. Det eksisterte uenighet innad i kongregasjonen, og et skisma forekom hvor novisemesterinnen valgte å ta med seg novisene og bryte ut. Mens novisemesterinnen og flere av de franske novisene etablerte en ny kongregasjon lenger sør i Frankrike, reiste derfor de norske novisene hjem, for videre formasjon på Katarinahjemmet. Søster Karin Gullerud-Johansen og Edle Werring, som trådte inn noen år etter søster Mette, returnerer derfor til Oslo, mens søster Mette først vendte tilbake etter endt teologistudium i Toulouse.
Gjensyn med Norge
Da søster Mette endelig kommer tilbake til Norge, er det biskop John Willem Gran som er biskop i Oslo. Året er 1969. «Det var fantastisk å komme hjem,» forteller søster Mette, «her var det et forholdsvis normalt liv.» Hun forteller at spesielt søster Mary Reginald betydde mye for henne.
Også i Norge er det forandringer i kjølvannet av Konsilet, selv om omveltningene ikke er så store og tydelige som i Frankrike. Mens søstrene i Frankrike velger å legge bort ordensdrakten, åpner søstrene i Norge for å kunne gå i sivilt tøy ved behov. Samtidig skjer en nyanskaffelse, som nyankomne søstre skal få høre om langt ut på 1990-tallet. Anorakker! Søstrene reiste nemlig ofte til fjells, og anorakken forenklet turantrekket i stor grad.
Søster Mette hadde mye med pensjonærene å gjøre etter at hun kom hjem, og forteller at tidligere pensjonærer fortsatt sender henne livstegn.
I 1970 avlegger hun de evige løfter. Biskop Gran forretter messen i St Dominikus, og slik kan mange være til stede. Blant gjestene er også hennes gamle teologilærer Jacob Jervell. Søster Mette minnes også at moren holdt en vakker tale under mottagelsen på Katarinahjemmet etterpå.
Kateketisk senter
Så begynte aktiviteten utad. P. Michel Beckers hadde startet et kateketisk senter i Bergen og bispedømmet ønsket et tilsvarende senter i Akersveien i Oslo. Det var ønskelig med en medarbeider, og søster Mette ble spurt om å ta på seg oppgaven.
Kateketisk senter ble opprettet i 1972, og hadde samarbeid med de skandinaviske land. Samarbeidet omhandlet blant annet utgivelse av felles katekesebøker for barn. De arrangerte også regelmessige møter for ledere.
Men engasjementet innen katekese skulle utvide seg. Hun ble også med i den europeiske katekesekommisjonen. Annethvert år reiste hun til ett av medlemslandene, for der å møte representanter for kateketisk virksomhet, og lære mye om hvordan man drev katekese i forskjellige land i Europa.
Etterhvert overtok søster Mette ansvaret for Kateketisk senter i Oslo, men fortsatte å arbeide sammen med p. Michel Beckers. De skulle arbeide sammen i over tjue år, og har fortsatt god kontakt.
Økumenisk arbeid
«Økumenikk har alltid vært en hjertesak for meg,» forteller søster Mette. Hun ble tidlig engasjert i økumenisk arbeid. Til å begynne med var det ikke den samme åpenhet som det er nå. Blant annet var det vanskelig å bli akseptert som katolikk og få innpass på lik linje som andre konfesjoner. Allikevel ble det i januar hvert år, arrangert en bønneuke der de forskjellige kirkesamfunn deltok.
Økumenisk arbeid går som en rød tråd gjennom livet hennes. Uansett hvor hun har vært stasjonert, har dette vært en del av hennes virke.
I den tid søster Mette var i Belgia, utvidet dette arbeidet seg til mer interreligiøst engasjement, hvor hun samarbeidet med både kristne, jøder og muslimer.
Søster Mettes økumeniske engasjement har også ført henne tilbake til Frogner menighet. Hun har ved flere anledninger vært gjest i menigheten og for et par år siden prekte hun også under høymessen i Uranienborg kirke Pinsedag.
Utlandet kaller
Mye av sitt klosterliv har søster Mette vært stasjonert i utlandet, for det meste i Frankrike. «Jeg har en spesiell forkjærlighet for kirken i Frankrike,» forteller hun.
Første gang hun var tilbake i Frankrike etter å ha avlagt evige løfter, var i 1978. Da det manglet et tilbud for voksenkatekese i Oslo katolske bispedømme, sendte biskop Gran henne til Paris for å studere ved L’Institut Catholique de Paris i 2 år. Hun bodde da i Châtillon, til hun, etter endt eksamen i 1980, var tilbake på Katarinahjemmet og Kateketisk senter i Oslo.
I 1992 dro søster Mette igjen til utlandet. Denne gangen til Belgia. Hun skulle ta del i et prosjekt dominikanerne skulle bygge opp der. Hun var nå del av en stor kommunitet, bestående av elleve brødre, tre søstre, samt en gruppe legfolk som bodde med sine familier.
Klosteret, som lå en times tid fra Brüssel var opprinnelig et gårdsbruk, der låven var innredet som menighetskirke. Fellesskapet hadde også et senter med mulighet til overnatting, der det ble arrangert møter og seminarer. De hadde også et stort bibliotek.
Men søster Mettes oppgave var ikke i menigheten. Sammen med tre av brødrene, skulle hun jobbe med Europakommisjonen. Hun møtte derfor et helt nytt fagområde. Spesielt skulle hun ha som oppgave å samle kvinner fra forskjellige konfesjoner, for sammen å påvirke morgendagens Europa.
Det var ikke lett å omstille seg til helt nye oppgaver, og en tematikk hun aldri hadde engasjert seg i tidligere. Riktignok fikk hun brukt seg økumenisk og interreligiøst, men redningen ble allikevel å bistå lærerstaben ved jesuittenes pastoralinstitutt Lumen Vitae i Brüssel. Der bidro hun med å veilede studenter og å holde seminarer. Det ble en givende oppgave som hun trivdes godt med.
Paris! Igjen.
I 1998, etter 6 år i Belgia, melder et nytt behov seg. Det trenges flere søstre i kommuniteten i Châtillon, der de bare er fire eldre søstre igjen. Søster Mette blir spurt om hun kan hjelpe til i denne kommuniteten. Selv om det ikke fristet noe særlig å bo i en så liten kommunitet etter erfaringen i Belgia , sier hun ja, på den betingelse å få en oppgave utenfor klosteret.
Det fikk hun. Denne gang skulle hun bidra i bispedømmet Nanterre, i utkanten av Paris. Der ønsket biskopen å starte en avdeling for utdanning av legfolk i kirkelig tjeneste. I første omgang skulle søster Mette bistå med formasjon av dem som skulle begynne i en funksjon i bispedømmet.
Søster Mette skulle raskt få ledelsen for denne kursvirksomheten. Dette var en spennende oppgave, som åpnet for mange besøk rundt i menighetene der hun ble kjent med prestene og deres medarbeidere. Under slike reiser samlet hun informasjon om hva menighetene hadde behov for fra bispedømmets side, for å innlede et samarbeide.
Da to mandater tok slutt etter seks år, var det tid for nye misjonsoppdrag. Biskopen i Nanterre ønsket å sette i gang et pastoralråd for de tre menighetene i Montrouge i utkanten av Paris. Søster Mette ble bedt om å være med i dette teamet, sammen med de to prester og noen legfolk. Der skulle de samarbeide om menighetenes behov og aktiviteter.
Biskopen av Nanterre ga samtidig søster Mette ansvar for begravelsene i menighetene. Ikke bare skulle hun selv forrette begravelser og preke, men hun skulle også opprette et team med legfolk og utdanne disse til samme oppgaver som hun selv hadde. Men dette måtte hun selv først lære.
Handikapet
I 2004 skjer en uventet forandring i søster Mettes liv. Under en middag hos biskopen i Nanterre, mister hun plutselig synet. Etter et besøk hos en øyelege dagen etter, blir hun sendt sporenstreks til et sykehus. Det viser seg at hun har en degenerering på netthinnen, som medfører gradvis synstap. Synet skulle fra denne dagen av, sakte med sikkert bli svakere.
«Dette var mitt store handikap,» forklarer søster Mette. Hun legger til at tross et handikap, vil det alltid noe man kan bidra med. Hun viser til en samtale med en sykepleier. «Hun sa til meg noe jeg aldri glemmer, nemlig at jeg alltid må huske at jeg, selv om jeg en dag ikke kan se, fortsatt kan lytte!»
Viktig med venner og kontakter
I årene som har gått har det ikke manglet på oppgaver og utfordringer for søster Mette i inn- og utland. Da har det vært viktig med kontakter, og dem har det blitt mange av. Vennskap er blitt knyttet, noe som alltid har vært veldig viktig for henne.
Det katolske Norge og klosterlivet har alltid vakt interesse i samfunnet, noe som har påvirket søster Mettes oppdrag. Hun har bidratt med foredragsvirksomhet og artikkelskriving, samt opptreden i radio og fjernsyn.
En av de kanskje største utfordringene søster Mette har møtt i denne sammenheng, var da hun be bedt om å være «pressetalsnonne» under pave Johannes Paul II’s besøk i Norge i 1989. Da var det nyttig å ha kontakter ikke bare i media men også i andre kirkesamfunn.
Å være noe for noen
Da søster Mette ba om å komme tilbake til Norge for godt i 2016, og forlot de spennende oppgavene hun hadde i Frankrike og mange venner der, gikk hun fra et meget aktivt virke, over til en roligere periode av livet. Meget savner hun. Ikke minst møtet med de pårørendes i forbindelse med en gravferd, savner hun. «Men jeg savner også de retretter jeg holdt, sammen med en fransk dominikaner,» forteller hun. Hun og pateren preket retretter sammen i hele åtte år. Rettrettene ble fortrinnsvis holdt for ordenssøstre rundt om i Frankrike.
Her hjemme er det roligere, men søster Mette er fortsatt i aktivitet. Hun holder kontakt med mennesker via Internett og ringer eldre som ikke kommer seg ut. Hun tar imot, når noen ber om en samtale med en søster. Hun som var læreren og sjelesørgeren, er fremdeles dette for mange. Ja, for hun gir fortsatt undervisning til dem som vil vite mer om den katolske tro, eller vil lære litt fransk eller norsk. Vi kan her røpe at det er søster Mette som hjelper klosterets tyske volontører med det norske språk. To av dem har til og med gått hele veien til Bergenstesten!
«Det viktigste for meg,» avslutter søster Mette, «er allikevel ikke først og fremst hva vi gjør. Det viktigste er å være noe for noen!»
Og søster Mette er noe for mange! Vi gratulerer henne med dagen!
