Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matt 6, 6)
Refleksjon av sr. Ragnhild Marie Bjelland om liturgi i Pandemiens tid
Det er ingen tvil om at vi for øyeblikket lever i underlige og ganske så krevende tider, ikke så mye for liturgien i seg selv, men måten vi nå er tvunget til å leve den. I Sacrosanctum Concilium (Om den Hellige liturgi) leser vi i punkt 14:
Den Hellige Mor Kirken har et stort ønske om at alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien, i pakt med selve dens vesens krav, og slik som det kristne folk – «et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, som Gud kan kalle sitt eget» (1. Pet. 2, 9; Kfr. 2, 4-5) – har rett og plikt til det i kraft av sin dåp. Ved arbeidet med liturgiens fornyelse og fremme er det fremfor alt denne fulle og aktive deltagelse en må ta sikte på. Det er først og fremst der de troende finner den helt nødvendige kilde til inspirasjon for sitt kristne liv. Derfor er det sjelesørgernes plikt å fremme den, gjennom hele sitt pastorale arbeid, og ta i bruk de nødvendige pedagogiske midler til dette.
Selvsagt var det ingen av dem som den gang på 60-tallet formulerte dette som tenkte på den situasjonen vi er i i dag, med streamede messer og tidebønner, men det er likevel viktig å huske på dette. Liturgi forutsetter alltid vår fulle, bevisste og aktive deltagelse. En streamet messe vil lett gjøre oss til passive betraktere. Uansett hvor vakker en slik messe eller tidebønn er, er vi som deltar i en mye mer passiv rolle enn det vi pleier å være, og det vi ideelt sett skal være. Vi har et liturgisk tilbud, til og med et meget godt et, men deltar vi egentlig?
Kristus er sentrum og hovedaktør i enhver liturgisk feiring, og vi er deltagere, slik vi kan lese det i Sacrosanctum Concilium 7:
Men for å fullbyrde dette store verk er Kristus alltid til stede i sin Kirke, og da fremfor alt i de liturgiske handlinger. … Med sin kraft er han til stede i sakramentene, slik at når noen døper, er det Kristus selv som døper. Han er til stede i sitt ord, slik at det er han selv som taler når de Hellige Skrifter leses opp i kirken. Han er også til stede når Kirken ber og lovsynger han som lovte: «Hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv iblant dem» (Matt. 18, 20).
Koronaviruset har gitt oss en helt ufrivillig «faste» fra det jeg vil kalle helheten i den liturgiske feiring, spesielt gjelder dette messen. Vi har måttet gi avkall på å være fysisk til stede, på det å synge sammen, alle liturgiske bevegelser og ikke minst å motta kommunion. Med andre ord har vi måttet gi avkall på alt som gjør at vi blir deltagere i liturgien.
Uansett hvor god en nettbasert overføring er, så vil den være begrenset og det samme vil det «liturgiske rommet» være, både for oss som betraktende deltagere og for celebrant(er).
Kanskje vil denne «fasten» lære oss noe, forhåpentligvis vil den vekke en dyp lengsel i oss. En lengsel etter sakramentene, vår vakre liturgi og det sakramentale fellesskap.
Som Sacrosanctum Concilium 10 sier:
Liturgien er det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av. Formålet med alt apostolisk arbeid er jo dette: Å bringe alle som gjennom troen og dåpen er blitt Guds barn, til å komme sammen og i Kirkens midte prise Gud, ta del i offeret og innta Herrens måltid.
