Ine Annett Korsmo bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1989-1990.
Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet. Ine Annett Korsmo er en av mange elever ved Briskeby skole for hørselshemmede, som bodde på Katarinahjemmet. Hun kom tilfeldigvis innom sitt gamle hjem, Katarinahjemmet, høsten 2018, og sa ja til å bli intervjuet i serien. Hun svarte skriftlig.
Briskeby skole
Jeg begynte på Briskeby skole høsten 1988, gikk forberedende grunnkurs det første året, og pendlet mellom mitt hjemsted i Nannestad og skolen i Oslo. Da jeg skulle gå videre på allmennfaglig linje på samme skole fra høsten ’89, ville jeg gjerne flytte inn til Oslo for å slippe pendlingen med buss, 1 1/2 time hver vei den gangen. Min mor kontaktet Briskeby skole, og spurte om de visste om et trygt sted å leie i området, og hun fikk da tips om Katarinahjemmet. Vi dro på besøk, og ble godt tatt i mot, så det ble bestemt at jeg skulle flytte dit før skolen startet. Jeg var da 17 år, og flyttet hjemmefra for første gang.
Briskeby skole brukte Sta. Katarinahjemmet som hybel for sine kvinnelige elever helt fram til skolen flyttet til Lier. Jeg kjenner ikke så mange andre som har bodd der, men en jente som også gikk på Briskeby bodde på hjemmet samtidig med meg. Hun flyttet imidlertid ut etter bare noen måneder. Briskeby skole var en skole kun for hørselshemmede elever, med allmennfaglig, samt handel og kontor-linje. Det var en liten skole, med små klasser, som holdt til i Eilert Sundts gate 33 og 35.
Flere elever ved Briskeby skole for hørselshemmede bodde på Katarinahjemmet, noe som i mange år ga huset et unikt preg. Mange tidligere «hørende» beboere, har nettopp påpekt sine hørselshemmede venner og den gleden de opplevde ved å kunne lære tegnspråk i møte med dem. For å forenkle hjemmehverdagen for elevene fra Briskeby skole noe, ble det installert teleslynge i huset. Da Briskeby skole flyttet til Lier i 1999, flyttet også de siste av skolens elever ut av Katarinahjemmet og teleslyngen forsvant. Bildet er fra en høstfest på 1980-tallet. Foto: Katarinahjemmet
Trygghet
Jeg bodde på Katarinahjemmet i et skoleår, fra høsten ’89 til sommeren ’90, og var 17 år da jeg flyttet inn. Mener å huske jeg hadde rom i 2. etg., på forsiden, med veranda, like ved en nødutgangstrapp.
Det betydde trygghet å bo på hjemmet. Søstrene var vennlige, selv om noen av dem var litt strengere enn andre. Jeg trivdes godt på Katarinahjemmet, følte meg trygg og ivaretatt. Jeg har ikke hatt kontakt med søstrene der siden jeg flyttet ut, men Katarinahjemmet har allikevel en spesiell plass i hjertet mitt, da det var det første stedet jeg bodde «alene», samtidig som jeg fikk stå på egne ben. Har bare gode minner fra året mitt på hjemmet.
Mais stekt over telys
Jeg har mange minner fra Katarinahjemmet. Jeg husker jeg var litt småsulten på kvelden av og til, når kjøkkenet var stengt. Det var ikke tillatt å ha kokeplate eller slikt på rommene, så jeg varmet opp litt mais i en metallkopp over et telys – det var snaddermat for 17-årige meg den gangen.
Miljøvern og kjæreste
Et annet minne derfra er fra da kjæresten min (som jeg fortsatt i dag er sammen med) skulle hente meg for at jeg skulle hjem for helgen. Dette var midt på vinteren, og det var sprengkaldt ute, ned mot 20 minus. Mannen min satt i bilen ute og ventet på meg, med motoren i gang. Plutselig kom en av søstrene ut, jeg husker ikke hvem det var, men det var en av de eldre. Hun var barbeint, hadde kun sandaler på seg, til tross for kulda. Hun gikk bort til bilen hvor mannen min satt; banket på ruta og bad ham slå av bilmotoren, for det var ikke bra for miljøet å la bilen stå på tomgang. Mannen min ble litt perpleks, men gjorde jo som han fikk beskjed om.
Han fortalte hva som hadde skjedd da jeg kom og satte meg inn i bilen. Vi kunne jo ikke annet enn å smile litt av den miljøbevisste søsteren. De få gangene mannen min ble med meg inn, måtte vi være i biblioteket, med en søster som «anstandsdame».
Fransk løksuppe
Jeg husker også at sild og poteter var en fast gjenganger til middag, samt en slags pastarett – disse to likte jeg godt. Jeg var derimot mindre begeistret for løksuppen som ble servert, og den dag i dag liker jeg ikke løksuppe, selv om jeg ellers ikke er kresen med mat.
Sta. Katarinahjemmet gav meg en herlig frihetsfølelse. Jeg husker godt hvor jeg koste meg på rommet, satt på min helt egen veranda, så på min egen bittelille tv og bare nøt det å bo for meg selv.
Jeg hadde ikke så mye kontakt med søstrene, utenom når jeg betalte husleie hver måned i luka nede i «resepsjonen», men de var alltid blide og vennlige. Husker at vi måtte skrive opp om vi skulle være borte noen av måltidene, og om vi dro hjem i helgene, så vi ble fulgt opp på best mulig vis.
Da jeg skulle flytte ut, fikk jeg tilbud om å bo der ett år til, men ettersom jeg hadde kjæreste, og gjerne ville ha ham på besøk, valgte jeg å flytte ut. Før jeg flyttet inn på Katarinahjemmet, ble jeg advart av mange, at det var så strengt der, og at maten ikke var god. Men det kjente jeg meg ikke igjen i – jeg stortrivdes, og angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å bo der det første året.
