Kirken beveger seg mot et mål. Mot Gud. Det gjør også pilegrimen.
Pilegrimen trenger allikevel støtte på veien, og mange har derfor en stav. Men en stav er ikke alltid nok. Uten menneskelighet og fellesskap går det galt selv for den sterkeste.
Fellesskap
Hvert år i sommermånedene drar derfor våre søstre fra forskjellige verdenshjørner til en liten landsby i Spania. Søstrene kjenner hverandre mer eller mindre. Like fullt danner de, i grupper på 3-5, et lite fellesskap for noen uker. Og mens de som fellesskap tjener utallige pilegrimer på vei til Santiago de Compostela, blir de samtidig kjent med hverandre.
Også vårt lille kloster i nord er representert. Det er sr. Marthe som er vår utsendte. Etter å ha tjent Kirken i land som Bukina Faso, Argentina, Italia og Frankrike, kan hun flere språk, og er derfor godt rustet for oppgaven. Og nå er hun på plass, klar for å danne en liten klosterkommunitet sammen med sr. Alphonsine og sr. Godzone i landsbyen Hontanas.
Camino Frances
Det er mange forskjellige leder eller veier som fører til Santiago de Compostela. Hontanas ligger på pilegrimsleden Camino Frances. Denne leden starter i en liten landsby i Frankrike, Saint Jean Pied de Port, som befinner seg litt nord for grensen til Spania.
En dagsmarsj etter at pilegrimene har passert Burgos, ankommer de Hontanas. «Og det etter lang vandring i områder nesten uten vann,» forteller sr. Marthe.
Og det er lite vann på veien. Pilegrimene er derfor ofte tørste og slitne når de nærmer seg Hontanas. I tillegg viser det seg at veien er lengre enn ventet. Det er som landsbyen aldri kommer til syne, for så, som av intet å vise seg foran dem. «Og så finner de vann!» smiler sr. Marthe, og viser til flere vannposter i den lille landsbyen.
Sta. Birgitta
En av fontene ligger helt i grensen av landsbyen og er den første som pilegrimene kommer til. Den er fint plassert ved ermitage Sta. Birgitta.
Ja, for her er det et eget lite kapell til minne om Sta. Birgitta. Hun også vandret leden i sin tid. Hun gikk den sammen med ektemannen, og de brukte hele tre år på den. Eller at de vendte hjem til Sverige, døde hennes ektemann. Da lovet Sta. Birgitta seg til Gud.
kirken i en glemt landsby
Men tilbake til søstrene i vår lille kommunitet. De har en viktig misjon å ivareta. Ikke bare blant pilegrimene som hver dag passerer, men like fullt blant den lokale befolkningen.
For dette er en landsby som mangler det meste av jobb og skole. Den er også uten fast prest, selv om de stort sett får messen feiret på søndager. De fastboende er stort sett eldre, som lever et sparsommelig og ofte arbeidsomt liv innen landbruk.
Når søstrene kommer i sommermånedene mai til august, øker plutselig den «fastboende» populasjonen, og søstrene utgjør en viktig del av landsbyens liv de månedene de oppholder seg der. Ikke bare er de et godt tilskudd til en liten befolkning, men de ivaretar et åndelig behov ved sin daglige bønn og tilstedeværelse.
Både kropp og sjel
Selv om livet er forholdsvis rolig i den lille landsbyen, og formiddagene kan gi tid for både lesing og en tur på leden også for søstrene, er søstrenes ivaretagelse av pilegrimene en viktig del av landsbyens liv.
Derfor er det denne tjenesten som gjelder utover ettermiddagen og kvelden. Søstrene samles da utenfor den lille kirken, hvor pilegrimene inviteres til pleie av både kropp og sinn.
Søstrene tilbyr nemlig enkel pleie av fotskader og lett fotmassasje, mens de hele tiden har et lyttende øre. Ofte kommer tårene frem, men også smilet. For hjertet føles lettere for den som kommer langveisfra og som møter et lyttende øre i en avsides liten landsby i Spania.
Fotarbeidet avbrytes av en kort kveldsbønn. Også den med pilegrimene. Siden kirken i landsbyen er under vedlikeholdsarbeid, finner bønnen sted i et lite provisorisk kapell.
Språket for bønnen avklares der og da, da pilegrimene kommer fra hele verden. Bare i løpet av de første 24 timer sr. Marthe var del av fellesskapet, hadde pilegrimer fra land som Haiti, Australia, Sør-Korea, USA, Irland, Japan, Norge, Sverige, Danmark, Italia, Tyskland og Spania vært innom.
Etter bønnen er det enda litt tid til pleie av føtter og sjeler, før dagen med pilegrimene avsluttes med åndelig dans på kirkeplassen. En dans som kan minne om en god meditasjon med bevegelse.
Sterke møter
Det kan høres ut som en underlig måte å møte pilegrimer på, ved sårstell, fotmassasje, litt bønn og et øre.
Men ofte kan det enkleste være det beste for de fleste av oss. Og slik også for pilegrimene.
For mange betyr møtet med søstrene i Hontanas en første mulighet til å åpne seg for et annet menneske og et første gryende møte med omsorg og medmenneskelighet som de tør å stole på.
Her kan en pilegrim stå som eksempel. Han kom sliten og utmattet gjennom landsbyen. Tydelig i nød for en pause. Men han var så redd. Å stanse opp var en frykt. Han insisterte på å gå videre. Legge enda en mil bak seg, etter de fire han alt hadde forsert den dagen.
Med store smerter i bena stanset han allikevel da noen ropte. Han så mot søstrene som masserte bein, men turte ikke be om det samme for seg selv. Så, som ved et under, lot han seg overtale. Han fikk bena pleiet.
Den samme mannen, som ankom Hontanas så alene, så bøyet, så skitten og stille, han reiste seg, rak i ryggen og med et stort smil. Veien videre var glemt. Han tok inn på herberget, fikk vasket seg og ble i landsbyen den natten. Det fikk holde med fire mil den dagen, for han klarte det. Han maktet å stoppe.
Må mange flere pilegrimer oppleve en slik forandring som ham, ved et enkelt møte i Hontanas.
