I snart ti måneder har Rena tjent den katolske kirke i Norge.
Hun er en av to volontører sendt av Bonifatiuswerk til Oslo i studieåret 2024/2025.
Bonifatiuswerk
Bonifatiuswerk er en hjelpeorganisasjon drevet av katolikker i Tyskland. Hvert år samler de inn penger for å hjelpe katolikker i europeisk diaspora, det vil si områder av Europa hvor katolikker er en minoritet. Bonifatiuswerk bidrar blant annet med tilskudd til kirkebygninger. Katarinahjemmet er blant mottagerne, og fikk støtte da påbygget ble oppført i 2023.
Praktikum im Norden
I tillegg til støtteordninger for kirkebygg, har Bonifatiuswerk et eget utvekslingsprogram, hvor de sender unge fra Tyskland til diasporakirken for en begrenset periode. Prosjektet går under navnet Praktikum im Norden.
Formålet med programmet er å gi de unge et møte med en annen kirkehverdag, enn den de lever i til daglig. De unge lærer om lokal historie, kultur og språk, samtidig som de fordyper seg i egen tro og bidrar i den lokale kirken.
Da Bonifatiuswerk startet prosjektet, trengte de mottakssteder i de lokale bispedømmene. I Oslo katolske bispedømme ble det Sta. Katarinahjemmet som skulle ta imot kvinnene, mens mennene ble sendt til Korherrene i Bergen.
På dette tidspunktet hadde Sta. Katarinahjemmet allerede et eget volontørprogram. Dette programmet hadde oppstart allerede i 2005 og var ment for kvinner i Norge, mens den første volontøren i regi av Bonifatiuswerk først ankom høsten 2012. I dag sender Bonifatiuswerk fortsatt unge til Oslo og Bergen, foruten de andre nordiske land og land i Baltikum.
Rena
Så tilbake til i dag. Høsten 2024 ankom enda en ung kvinne, for å tjenestegjøre i Kirken i Norge. Hun kom rett fra videregående i Erfurt i Tyskland, heter Rena og er 18 år gammel. Nå har hun knapt en måned igjen i kirkelig tjeneste i Oslo. Vi har derfor gjort et lite intervju med henne om året hun har tilbragt sammen med oss på Katarinahjemmet og i byen for øvrig.
La oss åpne med å spørre deg om hvilken forventing du hadde da du kom til Norge i september i fjor?
Jeg trengte en pause etter 12 år på skolen, og fant programmet til Bonifatiuswerk. De tilbød et program hvor jeg både kunne oppleve en ny kultur, lære språk og bidra. Jeg ønsket å ha et friår, samtidig som jeg ville hjelpe andre. Programmet var perfekt.
Ble forventingen oppfylt?
Jeg vil si jeg fikk mer enn jeg forventet. Det skjer så mye forskjellig her. Dagene er varierte. Tiden går så altfor fort. Det er nok fritid til å oppleve landet og byen, samtidig har jeg mange ting å gjøre i tjenesten.
Tjenesten
Volontørene på Katarinahjemmet har en tosidig tjeneste, som på mange vis gjenspeiler søstrenes egen tilværelse, hvor søstrene både har oppgaver i kommunitetens felles apostolat på og rundt Katarinahjemmet, og et mer personlig apostolat som gjenspeiler deres fagbakgrunn, personlige evner og livssituasjon. Søstrenes mer personlige apostolat vil derfor variere stort og ha et spenn fra kunst og musikk, sosialt rettet tjeneste, bibelgrupper og samtaler, til forskning, formidling og undervisning.
Volontørene bidrar også i søstrenes misjon på og rundt Katarinahjemmet, og har samtidig et mer personlig apostolat i lokal menighet, skole eller liknende.
Renas tjeneste «ute» har vært variert. Hun har tilbragt mye tid med barn på St. Sunniva skole, men også bidratt for de eldre i St. Hallvard kirke. Hun har også stilt opp under katekesehelger på Mariaholm, i barnekor i St. Olav menighet og på tilberedelse og matutdeling i regi av suppe og vennskap.
Har du noen ord å si om tjenesten ute?
Det har vært variert og fint. Spesielt er det fint å oppleve at folk er glade. Jeg ser ofte at barna på skolen og de eldre i St. Hallvard gleder seg når jeg er der. Og så er det veldig fint å kunne snakke med så mange forskjellige mennesker.
Katekesehelgen på Mariaholm gjorde også inntrykk på meg. Det var da jeg forsto hvor mange barn det er i kirken her.
Og på Katarinahjemmet. Hva med den tiden?
Jeg liker egentlig ikke å vaske rom, men ser også det som en viktig tjeneste å gjøre. Jeg er jo her for å tjene, og ønsker å bidra i alt som er nødvendig. Det jeg liker veldig godt er frokostskiftet. Jeg liker morgenen, så det er en fin oppgave. Og så liker jeg at jeg kan være med på tidebønner i kapellet.
Så er det løping. Jeg har fått være med sr. Katarina og løpe som ledsager for blinde og svaksynte, når de trener løping på Bislett på onsdager. Det er gøy, og gir anledning til å møte så mange mennesker. Vi snakker om så mye forskjellig, og så er alle så takknemlige for at vi kan løpe sammen.
Tros-, kultur- og språkstudier
Men året skal ikke bare være tjeneste. Det skal også gi ny kunnskap og fordypning. Volontørene får anledning til å lære en ny kirkehverdag å kjenne, så vel som et lands historie og kultur.
En del av programmet er også å lære et nytt språk. Rena begynte derfor sin tid i Norge på skolebenken. Der fikk hun lære et grunnleggende norsk, som ga fundamentet til å opparbeide seg nok norsk til daglig bruk, så vel som til å håndtere vanskeligere oppgaver. Hun har jobbet hardt, og nådd et språknivå som gir mulighet til å håndtere resepsjonen på Katarinahjemmet. Det er en bragd bare to andre Bonifatiuswerk-volontører som har klart før henne.
I tillegg til å lære språk og kultur i Norge, har hun fordypet seg i troen. Fordypningen er i regi av Bonifatiuswerk, som jevnlig møter alle de utsendte på zoom. En gang i løpet av tiden de har vært utsendt, har også alle vært samlet i Stockholm for felles studiedager. De samles også i Tyskland både før avreise og i etterkant av utenlandsoppholdet. Sånn sett er dette friåret, et år på alvor.
Dagbok og blogg
Hver volontør er også utstyrt med egen dagbok, hvor de kan skrive ned tanker de har underveis. I dagboken finner de også ukentlige impulser og oppgaver.
Er det fint med dagboken?
Jeg bruker den nok ikke så hyppig, som jeg bør, men tenker på at den kan bli fin å se tilbake på om noen år. Allikevel har jeg dessverre ikke nok disiplinen til å skrive i den hver eneste dag.
Og så må dere skrive blogg?
Bloggen er jeg heller ikke så god på. Jeg synes det er fint for de andre å kunne skrive innlegg, men det er ikke noe for meg. Jeg liker ikke skrive. Derfor har jeg bare laget en bloggtekst, men jeg må nok lage flere før jeg reiser hjem.
Besøk på tvers av land
Volontøren er ikke bare i tjeneste eller fordypning og studier. Det er nok fritid til både reiser og andre aktiviteter. Det har derfor vært mange volontører innom Katarinahjmmet, på reise fra andre verdskapsland. Rena har også besøkt noen av dem.
Hvordan er det å ha besøk av andre volontører?
Det er veldig fint. Da kan jeg vise dem rundt i «min by», Oslo. Vi drar på museum sammen eller bare slapper av.
Det er også fint å kunne snakke sammen. Vi har ofte samme erfaringer og utfordringer, for de fleste har omtrent samme oppgaver som jeg har, der de er.
Ski og løping
Rena har utmerket seg ved en aktiv tilværelse. Hun har blant annet trent ski med jevnaldrende i Rustad skiklubb, deltatt på Birkebeineren, stilt som frivillig på Holmenkollen skifestival og løpt Holmenkollstafetten med laget fra Oslo Met (hvor også sr. Katarina løp) og sett seg rundt i Oslo.
Hvordan var fritiden?
Det har vært bra med fritid, men ikke nok snø. Allikevel fikk jeg trent med Rustad frem til jul. Det har også vært fint å kunne se i kulissene av et skiarrangement, som da jeg var frivillig på Holmenkollen skifestival. Jeg lærte mye. Birkebeineren var også gøy!
Noen ord på slutten
Volontørene er på Katarinahjemmet kun noen måneder, og tiden avrundes med studieåret. Så samtidig som klosteret gjør seg klar for å ønske to nye volontører velkommen til høsten, forbereder Rena seg for sin retur til Tyskland. Det gjenstår fortsatt å oppleve 17. mai, pinse og en maraton over Valdresflya med sr. Katarina, men hjemreisen banker på døren like fullt.
Så hva drar du hjem med? Hva har vært det mest givende dette året?
Det er så vanskelig å velge! Jeg må tenke meg om … kanskje det å få oppleve den katolske kirke i Norge. Kirken her er veldig annerledes enn i Tyskland. Her er det mange barn og unge, også er det så mye som skjer i alle aldre.
Allikevel, om jeg må velge, så var det fineste kanskje julen på Katarinahjemmet. Den ble det viktigste for meg. Det var en familiefest og det var mange her. Jeg hadde mange hyggelige samtaler, og lengtet ikke hjem i det hele tatt.
Hvis du skal si noe til de som kommer neste år, hva vil du si?
Tørr å ta utfordringer! Prøv å ta imot alt man kan få lov til å oppleve. Det er ingen krise med ting man tror man ikke klarer, for det ordner seg. Og snakk med alle! Lær språket. Det er en stor gave å få med seg videre.
