Sta. Katarinahjemmet

Fra 13-17. november besøker sr. Ragnhild Marie dominikanerinnene i Dax i Frankrike,  hvor hun underviser søstrene i sang og liturgi. Hun vil undervise enkeltvis, gruppevis og hele kommuniteten i løpet av disse dagene.

Sr. Ragnhild Marie har også tidligere vært invitert til å holde kurs for søstrene i Dax.

Lørdag 7 november åpnet vi klosteret for en dag, slik at alle interesserte kunne stikke innom og få et innblikk i vårt liv og virke. Mange kom og de brukte god tid til å bli kjent med de forskjellige sider av vårt liv. Ved siden av at klausuren ble åpnet og de besøkende fikk besøke en klostercelle, ble de besøkende presentert for klosterets historie og flere av søstrenes apostolater. 

7.-19. april 2016 inviteres det til kulturkirkelig reise i Paris med sr. Ragnhild Marie Bjelland. Det er LS Holst-NK Larsen Bureau som arrangerer turen. Det er bindende påmelding innen 1. desember 2015.

Les mer om program og påmelding her: Kulturkirkelig reise paris.pdf.

Velkommen til Åpen dag på Sta. Katarinahjemmet lørdag 28. november 2015 fra 10.30-15.00!

Det blir julesalg, utlodning, juleverksted for barna og en liten hyggelig kafé. 

           VELKOMMEN!                               

De som ikke har mulighet til å komme den 28. november, men som ønsker å gi et bidrag, kan benytte vår givertjeneste

4. november 2015 fyller sr. Else Marie Norland 90 år! Hun er vår eldste søster i Norge.

Else Norland ble født i Harstad 4. november 1925. Familien flyttet til Trondheim, og så til Bodø i 1937 hvor hun avsluttet folkeskolen.

Krigsårene tilbragte hun i Bodø, hvor hun erfarte at hjembyen ble lagt i ruiner, samtidig som befolkningen økte til mer enn det dobbelte, på grunn av soldater og krigsfanger.

Tross krigsår fullførte hun realskoleeksamen ved Bodø off. h. allmennskole i 1942. Mot slutten av krigen flyttet hun til Oslo for å utdanne seg videre i søm og motetegning ved Kunst- og håndverkskolen. Hun ble mester i faget, noe som senere skulle komme til nytte i klosterlivet, hvor hun blant annet tegnet søstrenes nye «mer moderne» drakt rundt 1969. Det er samme draktmønster som søstrene fortsatt benytter i sine drakter.

Else Norland kom ved en tilfeldighet til Sta. Katarinahjemmet i 1945. Hun hadde ikke noe sted å bo, og Sta. Katarinahjemmet sto på listen over pensjonater. Søstrene forbarmet seg over henne og ga henne losji for fjorten dager. Med noen opphold skulle disse fjorten dagene bli til et helt liv.

Mot slutten av 1948 begynte Else Norland å fordype seg i katolsk tro og lære. Hun leste med sr. Mary Reginald og fr. Vanneufville. Året etter konverterte hun til den katolske kirke. Hun selv sier «Jeg fant ut at jeg har visst alltid vært katolikk!».

I 1951 flytter hun midlertidig tilbake til Bodø. I krøniken for Sankt Eysteins sokn i Bodø kan man lese om henne:

”Den 18. november (1951) fikk menigheten en midlertidig tilvekst ved at frk. Norland (datter til samferdselskonsulent Andreas Norland) kom hjem fra Oslo. Da fikk presten regelmessig hver dag to katolikker som overvar den hl. Messe: frk. Norland og en av Sivertsens som kom hver på sin tur. Det virket i det hele tatt meget oppmuntrende for menigheten at hun var med i menighetslivet. Hun hjalp til hvor det var mulig…også med oppsetningen av julekrybben og med forberedelsene til juletrefesten…(som ble holdt den 30. Des.) meget vellykket. Broren til frk. Norland, Ove, opptrådte som julenisse og gledet barna med gavene…”.

Men tiden i Bodø ble kort. I 1952 går Else Norland i kloster. Hun har sitt
novisiat i Frankrike og får navnet sr. Else Marie. 2. mai 1954 avlegger hun sine første løfter. Hun returnerer så til Norge 31. oktober 1957 etter fem år i Frankrike. Året etter tar hun Håndverksbrevet i kjole- og draktsøm i Oslo. Hun avlegger sine evige løfter i kapellet på Sta. Katarinahjemmet 30. april 1958 sammen med sr. Marie Kristin (Sigrid Steen) og sr. Ingrid Marie (Liv Due Robak).

I 1969 åpner Sta. Katarinahjemmet en filial i Trondheim. Sr. Else Marie er en av søstrene som blir del av en kommunitet som skal leve «blant folk». Sammen med blant annet sr. Marie Louise Pettersen opprettes en liten kommunitet – «Nonnan på Angeltrøa».  Denne kommuniteten ble lagt ned i 1976.

I 1974 fullfører sr. Else Marie Statens kurs for internatpersonale – etter bl.a. å ha utført praksis i Tunga kretsfengsel. (Utdannelsen svarer til 1. år ved den 2-årige utdanningen for barnevernspedagoger). Året etter fullførte hun utdanning som barnevernspedagog (v. Norges kommunal- og sosialskole).

Sr. Else Marie har hatt mange verv i sin tid i klosterlivet. Fra 1976-1982 var hun priorinne på Sta. Katarinahjemmet. Hun har ellers hatt ansvar for hage, kjøkken, syke, søm, ansatte, vaskeri med mer. I en periode arbeidet hun ved Blindeskolen.

Sr. Else Marie viet tidlig tid til ikoner. Hun begynte med å klistre ikonbilder på treplater, men avanserte senere til ikonmaler. Alteret i vårt kapell er smykket med hennes ikoner og likeså vårt refektorum. Hun har også malt korsveien i St. Laurentius kirke i Drammen. Et av hennes siste bidrag er en St. Olav antemensale malt for den nye St. Olav domkirke i Trondheim.

I Aftenposten 23/12-1994 (Maler evangeliet- Bilder skal spre evangeliet) sier sr. Else Marie:

”Jeg sitter her og maler. Når jeg står fast ber jeg en bønn foran ikonet og så går alt så mye lettere igjen. Det er godt å kunne se på noe når man ber. Da føler jeg meg som et redskap som bringer budskapet videre.”

Vi gratulerer sr Else Marie med 90 års dagen og takker for mange års god innsats!

Da jeg satte meg ned og så nærmere på livet til den hellige Martin av Porres slik at jeg kunne lage denne korte presentasjonen for i dag, slo det meg at dette var en mann som ikke lot seg stoppe av sine begrensninger. Snarere snudde han hodet og la merke til mulighetene. For som mulatt var Martin av Porres svært begrenset av et samfunn og en historisk tid, hvor fargede ikke automatisk hadde de samme muligheter og rettigheter som hvite. Allikevel lot ikke Martin av Porres seg stanse i sin vandring med Gud her på jorden, og slik kan han for oss i dag stå frem som en «mulighetenes-helgen» – en som viser vei mot mulighetene vi har til å gjøre store ting under vår egen vandring med Gud, selv når vi føler at begrensingene i oss selv og i samfunnet rundt oss stanser oss.

Martin av Porres ble født i Lima i Peru 9. desember 1579. Selv hans fødsel talte mot ham, da han ikke bare var uekte født i en tid man trengte forbindelser, men han var også blandingsrase med spansk far og en mor med avstamning fra negerslaver hentet i Afrika. Men trass i motstand i den historiske epoken han ble født inn i er dette en stor helgen, en som alt i sin levetid gikk under titler som «den hellige frisør», «fader nestekjærlighet», «Amerikas Frans av Assisi» m.m.

Selv kalte han seg for mulatthunden. Og kanskje var det ikke så rart at han henviser til fargen, når han henviser til seg selv. For det var fargen som begrenset hans muligheter også innen dominikanerordenen. Dette var en tid hvor en farget ikke kunne opptas i ordenen uten videre, og hvor det å ordineres til prest var utelukket. Allikevel avlegger Martin av Porres løfte som legbror i dominikanerordenen 24 år gammel. Da har han alt vært tilknyttet klosteret siden han var 15 år og levd der for kost og losji. Og han har ikke tryglet om dette privilegium om å få avlegge løfter. Alt tidligere hadde klosterets prior tilbudt ham det, noe Martin av Porres selv avslo.

Selv om Martin av Porres ble opptatt i dominikanerordenen og avla sine løfter, var han utelukket fra prestestanden. Det sies han tok det tungt at han ikke kunne ordineres til prest. Allikevel bar han de begrensninger hudfargen la på ham ydmykt og henga seg desto ivrigere til hva han i sin historiske epoke kunne bidra til; han besøkte fattige og syke i Lima, han helbredet, han lyttet og ga råd til de som oppsøkte ham, han fikk åpnet et hospital i en fløy av klosteret som var åpent både for hvite og fargede, og da plassen der ikke lenger strakk til tok han sin søsters hus i bruk til hospital. Der åpnet han også et hjem for forlatte katter og hunder. Et annet sted åpnet han et barnehjem og en skole for foreldreløse.

I St. Dominikus ånd ønsket Martin av Porres å lide martyrdøden. Da dette ikke lot seg gjøre, forsøkte han å leve et ydmykt og asketisk liv. 60 år gammel var han utslitt. Kroppen maktet ikke mer og han døde 3. november 1639. Han døde i det brødrene sang Credo og nådde strofen «og ble menneske…». Han ble alt ved sin død hyllet som en hellig mann. Det var mirakler ved graven hans og helligkåringsprosessen ble innledet alt i 1660. Det var allikevel først i 1837 han ble saligkåret og helligkåringen kom ikke før under pave Johannes XXIII den 6. mai 1962.

Den hellige Martin av Porres levde samtidig med to andre dominikanske helgener fra Lima, og som også var hans nære venner; Johannes Macias og Rosa av Lima. Han minnes på sin dødsdag, 3. november. Han er skytshelgen for en rekke større og «mindre» områder», som rettferdighet og fred mellom raser, offentlig utdanning og for yrkesgruppen frisører, samt for litt underligere områder som fjernsyn og rotte- og museplager.

Hellige Martin av Porres gå i forbønn for oss og be om at heller ikke vi lar begrensninger stanse vår vandring med Gud, men at vi ser og følger de muligheter vi har til å bringe Vår Herre Jesus Kristus til verdens folk.

Amen

(AE – 3. november 2015)

I perioden 3.-6. november blir det ikke feiret morgenmesse i vårt kapell. Det feires messe hver kveld i St. Dominikus kirke kloken 18.30.