Sta. Katarinahjemmet

Mandag 23. mars 2015 holdt søstrene på Katarinahjemmet valg av priorinne og rådsmedlemmer. Sr. Anne Bente Hadland ble valgt til kommunitetens nye priorinne for en periode på tre år, mens sr. Ane-Elisabet Røer og sr. Agnes Lalu ble valgt til rådsmedlemmer.  Sr. Katarina Pajchel er medlem av rådet ex officio, som avtroppende priorinne.

Den nye ledelsen overtar annen påskedag (6. april 2015). Frem til denne dagen er sr. Katarina fungerende priorinne.

Søstrene takker den gamle ledelsen for deres innsats.

 

 

Den nye ledelsen ved klosteret fra og med 6 april 2015;

 Sr. Anne Bente Hadland (priorinne)

 

 

Sr. Ane-Elisabet Røer (Rådsmedlem)

 

 

Den 16. og 17. mars samles Norges Kristne Råd til Rådsmøte. Under møtet, som finner sted i St. Paul katolske kirke i Bergen, vil sr. Else-Britt Nilsen avslutte sitt engasjement som Norges Kristne Råds leder. Hun var i sin tid første katolikk og første kvinne valgt til dette vervet. 

Program for Rådsmøtet, se her.

 

(Foto: Norges Kristne Råd)

Sr Ragnhild Marie holder Liturgikurs for dominikanerinnene i Dax 13-18 mars. Hun underviser søstrene i sang og liturgi. Hun vil undervise enkeltvis, gruppevis og hele kommuniteten i løpet av disse dagene.

Sr. Ragnhild Marie har også tidligere vært invitert til å holde kurs for søstrene i Dax.

"Men hvordan skal vi gå videre? Å undervise og studere teologi betyr å leve ved fronten, der Evangeliet møter menneskenes behov med det som blir forkynt for dem, på en omfattende og betydningsfull måte." skriver pave Frans til rektor for det teologiske fakultet ved Det pavelige katolske universitet i Argentina (UCA).

Les hele brevet her.
(Brevet er oversatt av Mette Nygård)

Kjære Bror,

Feiringen av hundreårsjubileet for det teologiske fakultet ved Det katolske universitetet er et viktig øyeblikk for kirken i Argentina. Jubileet faller sammen med 50 årsjubileet for avslutningen av Det annet Vatikankonsil, som var en oppdatering og en nylesning av evangeliet ut fra samtidens kulturelle perspektiv. Det skapte en irreversible bevegelse for fornyelse som kommer fra Evangeliet. Nå er det på tide å gå videre.

Men hvordan skal vi gå videre? Å undervise og studere teologi betyr å leve ved fronten, der Evangeliet møter menneskenes behov med det som blir forkynt for dem, på en omfattende og betydningsfull måte. Vi bør vokte oss for en teologi som sliter seg ut i akademiske diskusjoner eller som betrakter menneskeheten fra et glasslott. Man lærer for å leve: teologi og hellighet er et udelelig binom .

Derfor må den teologien dere utvikler være grunnlagt på Åpenbaringen og Tradisjonen, men den bør også ledsage kulturelle og sosiale prosesser, særlig i vanskelige overgangstider. I vår tid bør teologien også påta seg ansvar for konflikter: ikke bare dem vi opplever innenfor Kirken, men også dem som angår hele verden og som finnes på gatene i Latin-Amerika. Ikke tilpass dere en kontorteologi. Måtte stedet for deres ettertanke være ved grensene. Og fall ikke for fristelsen til å male dem, parfymere dem, tilpasse dem litt og gjøre dem tamme. De gode teologene, likesom de gode hyrdene, lukter av landsby og bakgater, og med sine refleksjoner heller de olje og vin i menneskenes sår. La teologien være uttrykk for en kirke som er ”et feltsykehus”, som lever ut sin frelses- og helbredelsesmisjon i verden. Barmhjertighet er ikke bare en pastoral holdning, men selve substansen i Jesu Evangelium. Jeg vil gjerne oppmuntre dere til å studere hvordan man kan gjenspeile barmhjertighetens sentrale plass i de forskjellige teologiske disiplinene, som vår dogmatikk, morallære, spiritualitet, kanonisk rett og så videre.

Uten barmhjertighet står vår teologi, rettslære, og pastoralundervisning i fare for å henfalle til byråkratisk eller ideologisk smålighet, hvis egen natur ønsker å temme mysteriet. Å forstå teologi er å forstå Gud, som er Kjærlighet.
Så hvem er den teologistudenten som UCA er blitt kalt til å utdanne? Absolutt ikke en ”museums”teolog, som samler data og informasjon om Åpenbaringen, men uten egentlig å vite hva han skal gjøre med dem. O heller ikke en passiv tilskuer til historien. En teolog som er utdannet ved UCA må være en person som er i stand til å forme menneskeheten rundt seg, å formidle den kristne sannhet i en menneskelig dimensjon; ikke være en intellektuell uten talent, en etiker uten godhet, eller en hellighetens byråkrat. Jeg ber til Jomfru Maria, Visdommens sete og Den guddommelige nådes Mor om at hun må ledsage oss når vi feirer dette jubileet.

(Hils studentene, de ansatte, professorene og andre autoriteter ved fakultetet, og vær så snill ikke å glemme å be for meg). Måtte Jesus velsigne deg og Den hellige Jomfru våke over deg.

Med broderlig hilsen,
Vatikanet, 3. Mars 2015.
  Franciscus

 

(Brevet er skrevet av p. Frans på spansk. Anledningen var hundreårsjubileet for det teologiske fakultet ved Det pavelige katolske universitet i Argentina (UCA). Brevet er oversatt av Mette Nygård).

(Bilde: Vincent van Gogh. Usnitt fra Den barmhjertige samaritan. [fra http://tidsskriftet.no/article/812702/])

Velkommen til temakveld med NKKF (Norges katolske kvinneforbund) onsdag 11. mars etter kveldsmessen i St. Olav Domkirke. Kveldens tema vil være: “Mellom to bispesynoder med familien i sentrum”. Messen er klokken 18.00 og blir etterfulgt av kirkekaffe og foredrag i menighetslokalet i St. Olav.

 

Maria Elizabeth Fongen, som er Familiepastoral rådgiverfor for Pastoralavdelingen i Oslo katolske bispedømme, vil snakke om den ekstraordinære bispesynoden som ble holdt i Vatikanet i oktober 2014.

 

Sr. Ane-Elisabet OP, administrativ leder for Tribunalet i Oslo katolske bispedømme, vil fortelle om hvorledes Tribunalet arbeider i dag og om mulige forandringer.

I liturgien settes vi ”på sporet” av en bønn som legger oppmerksomheten utenfor oss selv, i motsetning til hva den personlige bønn ofte kan gjøre. Skolen er gammel, og om vi føyer oss inn i bønnerekken – som har gått fra gammeltestamentlig-tid frem til oss, vil vi nettopp bli disipler- elever av denne skolen.

Dette skriver sr. Ragnhild Marie i Messen og kroppsspråket. Liturgi er en vesentlig del av vårt daglige liv i klosteret. Vi møtes daglig både til tidebønner og messe, og feirer liturgien sammen. I tillegg forsøker vi å bistå i liturgisk arbeid innad i den katolske kirke i Norge og innen Ordenen, og flere søstre har blant annet vært engasjert i arbeidet med liturgiske bøker på norsk.

 

 

I dag er det sr. Ragnhild Marie som fører denne viktige arven videre. Hun er blant annet  medlem i verdensomspennende liturgiske nettverk som Societas Liturgica (Europa) og NAAL og North American Academy of Liturgy. Hun er også medlem i liturgikommisjonen i den katolske kirke i Norge, og i Dominikanerordenens Internasjonale Liturgiske Kommisjon i Roma (Cliop).

Les gjerne hennes betraktning Sjelens sang, Kirkens liturgi.

LITURGIEN SOM BØNNESKOLE OG BØNNESTED – MESSEN OG KROPPSSPRÅKET

av sr. Ragnhild Marie Bjelland

LITURGIEN SOM BØNNESKOLE

I liturgien settes vi ”på sporet” av en bønn som legger oppmerksomheten utenfor oss selv, i motsetning til hva den personlige bønn ofte kan gjøre. Skolen er gammel, og om vi føyer oss inn i bønnerekken – som har gått fra gammeltestamentlig-tid frem til oss, vil vi nettopp bli disipler- elever av denne skolen.

LITURGIEN SOM BØNNESTED

–          en fascinerende tanke, dette – liturgien som STED – et sted hvor vi går inn, lukker døren bak oss og ER.

Liturgien som et være-sted er kanskje en litt fremmed, i hvert fall ny tanke; men det er en tanke som kan lære oss (skole) å gå inn i ulike liturgiske bønnesituasjoner med større konsentrasjon.

Innefor jødisk tankegang og bønnetradisjon, er et av gudsnavnene ”Hamakom”, som nettopp betyr Sted/område, som en betegnelsen på Gud som ikke lar seg begrense av hverken tid, rom eller sted.

I 2 mosebok/Exodus leser vi 8 La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem

Gud vil bo blant dem; Betoham,  – et slags kondensert ”bud ”i jødisk tankegang, som jo ligger til grunn for vår kristne,  – og vi, jøder som kristne, skal derfor lage oss vakre bygg, nydelige liturgiske gjenstander, i det hela tatt lage en vakker liturgisk ramme omkring vår bønn.

Mennesket vil ære Gud, og vår eneste måte å gjengjelde Guds under på, er å lovprise Skaperen med de midler vi har til rådighet. Når vi ærer Gud, må – eller bør- vi gjøre dette med hele oss; Kropp og Sjel

Messens liturgi er et slikt Bønnested – Hamakom , et sted vi går inn, ikke bare i Kirken som sted, men hele liturgien.

På et nettsted om jødisk liturgi fant jeg følgende svar på hva som er betydningen av ordet HamaKom

”direkte oversatt betyr det sted, men brukes i denne sammenheng som metafor, og betyr altså langt mer enn et geografisk sted; det er et STED som er kapabelt til å romme noe ganske annet og mer. Når det brukes om Gud, betyr det at alt rommes innenfor dette begrepet. Jødiske tenkere sier; Gud har ikke noe sted, han er STEDET i Universet.”

 

                                                                    SJELENS SANG, KIRKENS LITURGI

                                                                         (av sr. Ragnhild Marie Bjelland)

Musikkens magi

”Ave Regina coelorum”, (Vær hilset Himmelens Dronning) Ordene og musikken flommer som myke brenninger inn over meg og legger seg som et mykt fløyelsteppe over min ofte sårede sjel. 

Verden står med ett stille, – jeg føres inn i dypet av min sjel hvor jeg kan hvile.

Musikken har dannet et eget bønnested –et sjelens Hamakom; (Hamakom= – en betegnelse på Gud –en Gud som ikke lar seg begrense av hverken tid, rom eller sted.)

– Bønnestedet er  mitt dypeste ”meg”, jeg kan gå inn i dette stedet, jeg kan la musikken skape et hellig rom i meg. Liturgisk musikk gir sjelen vinger. Gjennom liturgien og den liturgiske musikk føres vi inn i mysteriene, vi føres ut av verden og det daglige og trekkes inn i det hellige rom, sjelens rom.

Musikken som anvendes i liturgien både bør og skal være slik – den skal danne et hellig rom både inne i oss og omkring oss.

Ave Regina coelorum

Kirkens musikk har gjennom den største delen av den Katolske Kirkes historie vært ensbetydende med gregoriansk musikk. Det var denne musikken som dannet det hellige rom i Guds folk,  det var denne musikken som utdannet og formet dem.

Hva er det da med denne musikken, hva er det som gjør at den i så stor grad spiller på våre dypeste, åndelige strenger? Utallige avhandlinger har vært skrevet, lærde har studert og gransket og alle har de undret seg; hvorfra kommer dette underlige, dette mystiske, dette nesten overjordiske? Jeg kan, i likhet med de fleste som har prøvd, ikke svare på hva som utgjør magien, bare konstatere at en guddommelig magi karakteriserer musikken. Kanskje det er fordi denne musikken er så naturlig og nødvendig som pusten, den bare er  – den overdøver ikke, den tar verken ordets eller ritens plass. Ave Regina coelorum

Ønsket om å prise og lovsynge sin Skaper ligger nedlagt i menneskets sjel, og vår eneste måte å besvare og gjengjelde Guds underverker på, er å lovsynge Skaperen med de midler vi som mennesker har til rådighet; ikke bare musikken, alle kunstarter bidrar med å skape en vakker ramme omkring liturgien.. Når vi ærer og lovpriser Gud, skal – eller bør – vi gjøre dette med hele oss; Kropp og Sjel.

Kanskje er det dette som er særpreget, – den gregorianske sangen er holistisk, den omfavner og omslutter hele oss.

Fra synagoge til kirkerom.

Intet kan oppstå av intet, ikke noe kan eksistere og vokse uten røtter.

Våre røtter, vårt liturgiske arvegods er arven fra synagogen, vår kristne liturgi er en jødekristen arv, også musikalsk. Det er ikke før i år 311, med keiser Konstantins omvendelse, at de første messianske jøder virkelig får sin egen identitet som kristne, frem til denne tid har de bare vært betraktet som utbrytere fra synagogen. Litt etter litt finner en kristen liturgisk feiring sine rammer, basert på jødisk tradisjon. Den kristne liturgiske feiring bygger på det kjente, den eksisterende tradisjon, den daler ikke ned fra himmelen fiks ferdig som  et slags Dannebrog.

De første kristne kom i stor grad fra det jødiske miljøet, de kjente ritualene fra synagogen og etablerte sin messiansk-jødiske liturgi  med synagogegudstjenesten som basis. Den dag i dag kan vi gjenkjenne elementer fra synagogegudstjenesten i vår kristne liturgi.

Gradvis vokser den kristne liturgien frem, og den særegne kristne liturgiske sang med den. Vi vet ikke alt for mye om tiden før 500-tallet, men i februar 590, blir Gregor 1 valgt til pave og med ham igangsettes et nærmest gigantisk liturgisk prosjekt; liturgien ordnes og samordnes og messens kanon fastlegges. Pave Gregor regnes den dag i dag som en av Kirkens største liturger gjennom tidene. Han reformerer schola cantorum[1] i Roma, innkaller sangere/kantorer fra hele Europa til Roma for opplæring og videre undervisning. Denne betydelige innsats for liturgien og liturgisk musikk fører til at den gregorianske sangen får navn etter ham, selv om det er både tvilsomt og ubekreftet at det var han som i egentlig forstand innførte denne musikken.

Middelalder; klimaks og dekadanse?

Middelalderens liturgiske musikk forbindes så godt som utelukkende med den gregorianske, selv om det hele tiden har eksistert parallelle tradisjoner, som for eksempel de orientalske. I middelalderen blomstrer liturgien på alle måter, knapt er komponistens blekk tørt før musikken gjenlyder i katedraler, kirker og klostre. Ave Regina coelorum

De vakreste melodier komponeres, – liturgier så vakre at de kunne få englene til å gråte og kirkens steiner til å synge med, klinger over hele Europa, den gregorianske musikken når i høymiddelalderen et klimaks.

Det som blomstrer visner også, det er naturens orden, så også med den liturgiske musikken. Etter en eventyrlig og fantastisk periode kommer dekadansen; musikken blir kunstlet, i noen tilfeller maniert og overlesset. Vi nærmer oss det store kirkelige oppgjøret som kommer med Renessansen, reformasjonen og innenfor den katolske kirke Tridentinerkonsilet. En stor ryddesjau blir satt i verk; De liturgiske skattkamre og skap åpnes; liturgien og liturgisk musikk ristes ren for unødvendigheter og støvlaget som kanskje har lagt seg i århundrenes løp børstes nennsomt bort.  Liturgiske skjemaer samordnes, kirken, og med den liturgien går inn i en ny periode. Den gregorianske musikk beholder posisjonen som Kirkens musikk, det samme gjør latin som kirkespråk.

Tross den kjensgjerning at den gregorianske musikken har forrangen i liturgien, er gregorianikken likevel ikke på denne tiden på noen måte folkets sang eller for den del folkeeie, slik den heldigvis fungerer i dag.

På 1800-tallet arbeider mange med å restaurere den gregorianske sangen, basert på tidlige skrifter. I 1901 gir Vatikanet benediktinerklosteret Solemnes oppdraget i å publisere liturgiske bøker. Dom Gueranger[2] s arbeid i tiår før dette er helt avgjørende for arbeidet som blir gjort.  Disse bøkene danner basis for både datidens og all fremtidig fremføring, tolkning og forskning.

I lang tid hadde musikk fra både den barokke og den klassiske periode dominert de liturgiske feiringer. Med sitt Motu Proprio ”Tra le sollecitudini”[3]  ønsker Pius X å igjen fremme den gregorianske sangen og Solemnes arbeider videre på sitt og Kirkens viktige prosjekt.

Den store liturgiske revolusjonen, Annet Vatikankonsil

"Vox populi, vox Dei" ”Folkets røst – Guds røst” – slik kunne man beskrive Romerkirkens holdning til endringer i Kirkens utvikling. Formodentlig er det kanskje ikke slik det ser ut for en utenforstående – iakttar man dette utenfra kan man lett bli forblindet av Kirkens strenge strukturer og hierarki. Da Pave Johannes XXIII blir valgt, innkaller han til et Konsil, Annet Vatikankonsil (Første Vatikankonsil begynner i 1869, men  blir avbrutt grunnet krig i 1870). Noe av det første konsilfedrene tar tak i, er nettopp liturgien; ”Ad Fontes” [4]– er mottoet, tilbake til kildene.

Konsildekretet om kirkens musikk – Sancrosanctum Concilium gir retningslinjer og presiserer liturgiens rolle, jeg gjengir her noen av de vesentligste punktene: 

112. Den universelle Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig eller integrerende del av den høytidelige liturgi.

Og det er sant at den religiøse sang lovprises såvel av den Hellige Skrift som av kirkefedrene og de romerske biskoper. Disse siste har nå også, siden Pius X's tid, tydeligere forklart hva kirkemusikkens oppgave i gudstjenesten er.

Det vil si at kirkemusikken blir desto helligere, jo nærmere den er knyttet til den liturgiske handling, ved å gi bønnen et skjønnere uttrykk, ved å fremme enstemmigheten, eller ved å understreke høytiden ved de hellige handlinger. Men Kirken bifaller alle sanne former for kunst, dersom de bare eier de nødvendige egenskaper, og gir dem innpass i gudsdyrkelsen.

Dette hellige Kirkemøte vil da bevare de normer og forskrifter som finnes i den kirkelige tradisjon og disiplin. Ut fra disse, og med tanke på kirkemusikkens formål, som jo er at Gud må bli forherliget og de troende helliget, bestemmer da Konsilet som følger.

116. Kirken anerkjenner den gregorianske sang som den romerske liturgis egen: Den skal derfor normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger.

Andre former for kirkemusikk, spesielt den polyfoniske, skal på ingen måte utelukkes fra gudstjenesten, når de bare svarer til den liturgiske handlings ånd.

118. Den religiøse folkesang skal fremmes på en forstandig måte slik at de troende kan synge med både i andakter og i selve de liturgiske handlinger, i samsvar med rubrikkenes regler og forskrifter.

Komponister verden over bretter opp ermene og tar pennen fatt, her skal det komponeres, nå skal det nyskapning til. Musikk av større eller mindre kunstnerisk kvalitet blir skapt, store og små kirkekor, profesjonelle og amatørsangere øver inn og fremfører den nye musikken.

Igjen blomstrer liturgien, igjen er knapt komponistenes blekk tørt før musikken lyder i katedraler, kirker og klostre. Stilartene florerer, det synges så vel unisont som polyfont, det synges både med og uten instrumentledsagelse, og det synges på alle tungemål. 

Liturgien blir mer og mer folkeeie, Konsilets tanker om legfolkets deltagelse i liturgien realiseres i den nykomponerte musikken.

Noen komponister markerer seg tidlig i denne perioden, listen over svært betydelige komponister er lang, men jeg vil velge å trekke frem en av dem, uten forkleinelse for alle de andre; den franske dominikaneren André Gouzes[5]

En lykkens pamfylius – André Gouzes:

Det var en gang en liten gutt, født i krigens dager i ett av de fattigste områder i Sør-Frankrike. En liten, musikalsk og kreativ gutt, som ofte kunne volde sine foreldre bekymring med sin fantasi og sine skaperevner.

Omgitt av musikk både hjemme og i kirken, vokste han opp innhyllet i den gregorianske kirkesang, og som han selv sier; ”En høylydt og mandig kirkesang”, et klangbilde som sannsynligvis befant seg langt fra dagens polerte Cd-utgivelser av gregoriansk musikk.

Denne gutten skulle vokse opp og allerede som liten skape mye liv omkring seg, og den levende fantasien og lekne kreativiteten blir etter hvert satt i system, omskapt til musikalsk kreativitet – nedfelt i noteskrift.

Historien om André Gouzes er historien om en pasjon, en glødende lidenskap, men i like stor grad historien om tro, tillit, håp og ikke minst dyp og ekte kjærlighet til liturgien.

Liturgien skal og må alltid ha et sterkt element av skjønnhet i seg – og hva er så denne skjønnheten? André Gouzes definerer det;  

"Skjønnheten er det ekkoet som blir igjen i oss når flammen har gått forbi" -. At han selv er grepet av  denne flammen kan ingen som har feiret hans liturgi tvile på; gjennom musikken føres ilden videre og tenner en ny lue hos den som synger – den som ber, den som feirer den hellige liturgi.

Noen tanker om tradisjon og fornyelse

”Enhver utvikling er alltid en reaksjon på det bestående”, lærte komponisten Egil Hovland meg da jeg var 16 år – jeg hadde, mer eller mindre bevisst, grepet min første, filosofiske tanke.

Frankrike var et av de europeiske landene som opplevde de største endringene når det gjelder messefeiringen etter Annet Vatikankonsil, noe som på sikt fikk til dels dramatiske og uheldige konsekvenser. Hva var det som skjedde? Messen gikk i mange menigheter fra en verdig messefeiring til den reneste happening, mange mennesker så på dette som en stor fremgang, mens andre ikke kjente seg igjen. I kjølvannet av dette ble Integrismen (katolsk fundamentalisme) født. Kirkesplittelsen var – og er – et faktum, Integristene er fremdeles i utakt med oss selv om Pave Benedikt i mange år forsøkte å komme i dialog med denne gruppen.

Da Mozart, det lille vidunderbarnet, spilte for folk, spurte han alltid publikum etterpå; Er dere lykkelige nå? For egen del kan jeg si at jeg deler de liturgiske opplevelsene jeg har i to grupper, – de jeg går lykkelig fra og de jeg ikke går lykkelig fra. Er det svaiende kapper og vakkert fremført gregoriansk sang som avgjør lykkenivået? For egen del kan jeg fastslå med sikkerhet at det er ikke det. Det som er tungen på vektskålen, så å si, er hvorvidt dette er ekte  eller kunstlet. En verdig dialogmesse uten sang og i enkle messeklær kan gjøre meg minst like lykkelig som en fantastisk messe med den vakreste sang og de flotteste messeklær. ”Ubi caritas et amor, Deus ibi est”.[6] Jeg skal vokte meg vel for å minne om de stakkars forhatte fariseerne, de som pranget med svaiende kapper og vaiende fjær.

Klarer liturgien å føre oss inn i en større virkelighet? Kan vi gjennom liturgien skue bare et aldri så bittelite glimt av himmelen, om så bare i et sekund? Mye forlangt, kanskje – jo, det er det nok, det, men det er gjørlig. ”Den guddommelige liturgi”, sier de ortodokse, og det fullstendig uten blygsel.

Jeg vil kjenne Gud på kroppen gjennom liturgien, jeg vil føle, smake og kjenne troen, jeg vil ha hjelp til å nærme meg Mysteriet, jeg vil at min sjel skal få vinger. Føres vi ut av verden og det daglige og inn i det hellige rom, sjelens rom?

Det som er tilgjort og kunstlet, vil til syvende og sist alltid bli avslørt; ”Se, han har jo ingen klær på seg”

 

                                               

 

 

 

Helgen 27. februar til 1. mars møttes søstrene på Katarinahjemmet til en felles refleksjonshelg. 

Bønn, fellesskap og studier er tre av Den dominikanske families fire pilarer, som alle skal munne ut i den fjerde pilaren som er forkynnelse. Fellesskapet er viktig for oss. Vi samles daglig til bønn og måltider, samtidig som vi regelmessig forsøker å samles om et tema vi kan studere i fellesskap.

 

 

Denne helgens tema var Lectio Divina. Vi fikk besøk av fr. Joël Regnard fra Munkeby kloster. Han ga oss først en innføring i Lectio Divina, før vi avsluttet helgen ved å lese og reflektere over skriften ved bruk av denne teknikken.

Helgen var meget vellykket.