I dag, 25. januar, feirer vi Paulus’ omvendelse. Det er en stor fest i Kirken, og en spesiell fest for oss på Katarinahjemmet.
Det har med vår grunnleggelse i Frankrike å gjøre. Den dagen i 1854 fikk våre søstre godkjent sin virksomhet som dominikanerinner. Da hadde de allerede i flere år vært engasjert i arbeidet for å styrke kvinners verdighet. De arbeidet i fengsler og tok imot kvinner derfra for rehabilitering – ga dem et hjem og en utdanning så de kunne klare seg på hederlig vis i fortsettelsen.
Hva har det med Paulus’ omvendelse å gjøre? Vel, Paulus gikk fra å være en forfølger av kristne til å bli en av Kirkens største og ivrigste apostler. Han selv var jo et enestående eksempel.
På katolsk.no leser vi: «Som ung mann var han ca år 35 til stede som en passiv, men samtykkende tilskuer da den hellige Stefan ble steinet til døde. Deretter «søkte han å utrydde Kirken» (Apgj 8,3), lette etter kristne og overga dem til fengsel og død. Men så, da han var på vei til Damaskus for å drive forfølgelser der, ble han blindet av et plutselig syn og en himmelsk røst talte til ham og sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Jesus Kristus irettesatte ham og fortalte ham at han var utsett til å bringe den kristne tro til hedningene, det vil si til ikke-jøder.
I Damaskus fikk han synet tilbake og ble døpt av Ananias, en disippel av Jesus. Han trakk seg tilbake til Arabia i tre år for bønn i ensomhet. Så kom han tilbake til Damaskus og startet sitt arbeid som ‘hedningenes apostel’.»
Han fikk synet tilbake, leser vi, og han ble i sannhet en Ordets tjener. Som våre søstre den gang er også vi kalt til et liv i Ordets og Livets tjeneste – på alle tenkelige måter.
Som kjent har vi sluttet oss til en annen og større dominikanerinne-kongregasjon, (CRSD – Congregation Romaine de St. Dominique), og tilfeldigvis har vi i disse dager besøk fra generalledelsen i Roma. Vår nye generalpriorinne, sr. Solange, fra Brasil, sr. Jean Marie fra Italia, og sr. Lola fra Spania. Vi syntes jo i utgangspunktet det var en dårlig ide å besøke Norge for første gang i januar, men har utstyrt dem med brodder og sendt dem ut på hålkeføret, og de klare seg! De var riktignok veldig glade da de kom i hus igjen. Her er de:
Tekst: sr. Anne Bente Hadland. Publisert på hennes blogg AVE CRUX SPES UNICA
