I april reiste en liten gruppe pilegrimer fra Norge til Bosnia-Hercegovina.
De skulle besøke Europas tredje største pilegrimsmål, Medjugorge.
Medjugorje
Medjugorje er en landsby og ligger i fjelltraktene av Bosnia-Hercegovina. I dette området med et landskap av tornekratt og stein, viste jomfru Maria seg for seks av stedets barn i 1981.
Barna ble først redde og løp vekk, men vendte tilbake neste dag og de følgende dager. Og Jomfru Maria viste seg for barna igjen, ba med dem og snakket med dem.
Og budskapet var enkelt: Fred! Fred! Fred! Fred må herske mellom Mennesket og Gud, og mellom mennesker.
I tillegg til en oppfordring til fred og forsoning, skal jomfru Maria ha oppfordret til tro, omvendelse, bønn og faste.
Skriftemålsundret
Allerede første helg etter den første åpenbaringen skjer det et mirakel. Folk strømmet til Medjugorje. De følte en enorm trang til å søke fred med Gud, og det i skriftemålet.
Det var kommunistisk styre på denne tiden, og brorparten av de som nå kom til Medjugorje, hadde ikke levd et aktivt kristenliv på svært lang tid.
Så mange mennesker kom denne helgen, at sognepresten måtte ringe etter forsterkninger. Snart bisto hele hundre-og-seksti prester, så alle som kom kunne skrifte. Mange hadde ikke skriftet på flere tiår.
Skriftemålsunderet består til den dag i dag. Det er noe eget ved stedet som inviterer pilegrimene til nettopp botens sakrament. Det er ikke uvanlig å se køer av pilegrimer, som tålmodig venter på tur for å kunne skrifte.
Tredje størst
Siden åpenbaringene i 1981 har rundt førti millioner pilegrimer fra hele verden funnet veien til Medjugorje. Mange helbredelser har skjedd her – både fysiske og åndelige – og få reiser uberørt hjem etter besøket.
Medjugorje ble godkjent som pilegrimssted av Vatikanet i 2019, og er i dag det tredje største pilegrimsmålet i Europa. Selve åpenbaringene er enda ikke godkjent som autentiske av Kirken, men er under kontinuerlig pavelig undersøkelse.
En hel landsby for Kristus
Uansett autentisk eller ei, har åpenbaringene medført store omveltninger for den tidligere bondesamfunnet i og rundt Medjugorge.
I dag finner vi en landsby, eller snarere en liten by, som er et bønnens sted. Folket her lever av og i bønn, og det er ikke uvanlig først å få bistand av en guide, sjåfør, servitør eller ekspeditrise, for så etterpå å knele ned ved siden av ham eller henne i bønn i kirken.
Folket her har rett og slett gått fra å være fattige bønder, til å gi sine liv et nytt innhold med stor betydning for Kirken. De lever sammen for å holde et pilegrimssted åpent. Og med så mange besøkende årlig, krever det virkelig en hel landsby. For ikke bare skal pilegrimene be, de må også ha mat og et sted å bo.
Fast program
Når en by tar imot hundrevis av pilegrimer daglig, som inviteres til skriftemål, sakramentstilbedelse, messe og rosenkrans daglig, er det viktig med noen rutiner. Her er derfor et fast kveldsprogram. Ved siden av det er det flere messer daglig, og store uteområder er satt av for bønn.
Kveldsprogrammet, som også våre pilegrimer tok del i, tar tre timer, og før det er det mulig å tilbringe ytterligere tre timer foran Sakramentet i stille betraktning. I tillegg er det satt av områder hvor man kan be rosenkrans og korsvei.
Flere menigheter
Og hit var det pilegrimene fra Norge reiste i april 2023. Noen i gruppen hadde alt vært her flere ganger, mens andre var her for aller første gang.
Det var flere av Oslo katolske bispedømmes mange menigheter representert. Her var pilegrimer fra Mariakirken menighet på Askim, St. Johannes døperens menighet i Sandefjord, St. Magnus menighet på Lillestrøm, St. Franciskus Xaverius menighet i Arendal, St. Elisabeth menighet på Eikeli, Mariakirken menighet på Stabekk, og de tre Oslo-menighetene. Yngste pilegrim var i førtiårene, mens den eldste hadde rundet hele 94 år.
P. Godwin Adahada fra st. Magnus menighet på Lillestrøm var med som pilegrimsprest.
En av søstrene fra Katarinahjemmet var også med.
Først et hinder
Reisen åpnet godt. Pilegrimene møtte presis på gate på Gardermoen, og flyet mot Split i Kroatia tok av som det skulle. Vel fremme ventet sjåfør med minibuss, og den tre timer lange bussturen mot grensen til Bosnia-Hercegovina gikk rolig og fint for seg. Bussen sneglet seg frem i et karrig, men svært vakkert fjellandskap. For de som enda ikke hadde vært i landet, var det en opplevelse.
En pilegrimstur medfører ofte små og store hinder, såre tær og vonde knær. Dette skulle ikke bli et unntak for gruppen fra Norge, og allerede ved grensepasseringen mellom Kroatia og Bosnia-Hercegovina kom første hinder.
Bussen stanset på grensen. Passene ble samlet inn og inspisert. Så begynte tiden å renne. Det var P. Godwins nigerianske pass som bød på problemer. Det var rett og slett vanskelig for kontrolløren å bedømme om visumet hans holdt mål. P. Godwin og bussjåføren forlot bussen. En kontrollør løp for å konferere en kollega.
Pilegrimene satt igjen inne i bussen og holdt pusten. Å miste selveste pilegrimspresten, og det før turen riktig hadde startet, ville jo være veldig kjedelig.
Det var egentlig da gruppen ble et fellesskap. For ikke bare engasjerte alle seg i p. Godwins skjebne, men plutselig samlet alle seg også om rosenkransen. Inne i bussen begynte bønnen å summe, mens p. Godwin og bussjåføren sto utenfor og småhutret i kulda.
Og bønnen ga resultat. Plutselig var alt i skjønneste orden. P. Godwin og bussjåføren entret bussen, og pilegrimene kunne passerte grensen og fortsette inn i det vestlige Hercegovina i Bosnia-Hercegovina.
Ikke lenge etter ankom de pilegrimsbyen, Medjugorje.
Mellom fjell
Medjugorje betyr «mellom fjell». Og landsbyen ligger virkelig mellom fjell. Eller snarere: ved foten av fjell. To av disse har også stor betydning for pilegrimene.
Det første fjellet har lang historie. Navnet er Krizevac eller «Korsfjellet». På toppen av dette fjellet oppførte befolkningen et stort hvitmalt kors allerede i 1934, og anledningen var 1900-års jubileet til Jesu korsdød.
En av pilegrimene kunne fortelle at det også var en annen historie bak oppføringen av koset på fjellet. Historien, eller snarere legenden, sier at stedet ble herjet av gresshoppesvermer. Gresshoppene ødela avlingene og livsgrunnlaget til en allerede fattig befolkning av bønder. Så bygde folket et kors. De manøvrerte seg opp en fjellside av stein og tornekratt, og nådde toppen. Der plantet de koset, godt synlig for alle himmelretninger. Legenden sier videre at gresshoppesvermenes herjinger stanset da korset ble plantet på fjellet, og at avlingene og livsgrunnlaget deretter var berget.
I dag kan pilegrimene følge en svært krevende sti opp fjellsiden og be ved korset på toppen. På veien opp er korsveiens fjorten stasjoner satt opp, og mange ber korsveien mens de mer eller mindre klatrer seg oppover mot korset på toppen av fjellet.
Åpenbaringsfjellet
Det andre fjellet, Bijakovici eller «Åpenbaringsfjellet» som det ofte kalles i dag, er stedet hvor barna møtte jomfru Maria i juni 1981 og mange ganger senere. Jomfru Maria skal ha vist seg for barna flere steder på dette fjellet, og det er laget en sti opp fjellsiden til det stedet den første åpenbaringen skjedde, og så ned igjen til et annet åpenbaringssted markert med flere blå kors.
Veien her er lettere å gå, enn den på korsfjellet, men fortsatt utfordrende. Det hjelper at man underveis ber rosenkransen, og kan stanse ved de femten stasjonene som er satt opp. Det gir krefter og mot til å fortsette oppover til man når Mariastatuen der den første åpenbaringen fant sted, og så, etter en stund i bønn, fortsette vandringen nedover igjen.
Også våre pilegrimer tok turen opp på Åpenbaringsfjellet. I fellesskap gikk de oppover, mens de ba for svært mange. Familie og venner. Syke, gamle, folk i fengsel og unge som sliter. For Kirken i Norge. For ordens- og prestekall. Og svært mye annet.
Pilegrimene ba ti dekader av rosenkransen mens de gikk oppover den steinete stien. Noen gikk barbent. De fleste gikk allikevel med sko.
Vel oppe ved Mariastatuen ba pilegrimene en stund i stillhet, før de tok opp rosenkransen igjen og turen fortsatte nedover akkompagnert av enda fem dekader.
Turen på Korsfjellet
Det hvitmalte korset på Korsfjellet, kan sees fra de fleste steder i Medjugorje og omegn. Det er som det roper til alle som ser det: kom! Kom! Kom!
Og kanskje er det derfor mange av pilegrimene til Medjugoje også setter av tid til å gå korsveien på Korsfjellet. Man må bare opp dit. Til korset.
Også rundt halvparten av våre pilegrimer tok turen opp på korsfjellet. Igjen gikk de tapre barbent, mens andre gikk med sko. Likt for alle var at de måtte se svært nøye hvor de satte beina, og at de måtte forsere et landskap av svimlende høyde og spisse stein.
Å forsere et høyt og til dels vanskelig fjell, gir mening under en pilegrimstur. Det blir som en øvelse i å være Kirke sammen. En Kirke som beveger seg oppover mot et høyere mål, mot Gud. Ja, for i møte med slike fysiske utfordringer, må alle bidra. Og ikke bare må den enkelte lære å vente på de andre, men man må også snu og gå tilbake for å hjelpe andre opp mot målet. Akkurat som vi gjør som Kirke på vei tilbake til Gud.
Og slik var det våre pilegrimer kom seg oppover fjellet. Med mange små pauser, hjelpende hender og fjorten stopp ved stasjonene i korsveien hvor de knelte ned og ba, nådde de etter noe tid frem til Korset.
Faste og prestens time
En del av det faste programmet i Medjugorge er faste. Det er satt av to dager ukentlig, onsdag og fredag, til dette. Da lever landsby og pilegrimer på brød og vann. Og som ikke det er nok, så inviterer landsbyen alle pilegrimene som ønsker det til å komme å få gratis brød denne dagen. Også våre pilegrimer fastet.
Men faste, bønn og botsøvelser fungerer dårlig om det ikke settes i rett perspektiv og veiledes på en god måte. Denne delen av programmet var det p. Godwin som sto for. Hver dag holdt han et innlegg for gruppen. Det ga et godt utgangspunkt for dagen, og førte også ofte frem mot dype samtaler og refleksjon når dagen var over og pilegrimene samlet seg om aftensmåltidet.
Cenacolo
En pilegrimstur bør også ha et sosialt rettet fokus. Søndagen ble derfor turen lagt til Cenacolo kommuniteten for menn. Den ligger oppe i fjellet, ikke langt fra der åpenbaringene fant sted.
Cenacolo er en kommunitet for rusavhengige. De yngste som kommer hit er ned i 16 års alder. Det anbefales å bli i minimum tre år, men helst lengre, for ikke bare å bli rusfri, men også for å kunne bygge opp styrke for å ta fatt på voksenlivet på en god og rusfri måte.
Den første Cenacolo kommuniteten ble stiftet av Moder Elvira i 1983, og siden har mange kommet til rundt om i verden. Kommunitetenes levemåte ble godkjent av Kirken i 2009. I Medugorje er det kommuniteter både for kvinner og for menn. De som bor der kommer fra forskjellige land.
Da pilegrimene kom til Cenacolo ble de møtt av to av kommunitetens rundt femti medlemmer. De to fortalte om sine liv, og veien til kommuniteten. Begge hadde vanskelige liv bak seg, og var tydelige på at kommuniteten hadde gitt dem livet i gave.
Mennene lever et kristenliv i kommunitetene, og kristenlivet innebærer vilje til å tjene andre. Allerede på vei opp til Cenacolo skulle pilegrimene erfare gleden og iveren til tjeneste hos disse mennene. For ved foten av stien som førte opp Åpenbarinsfjellet, sto seks mann og en bærestol. De ventet på en eldre eller ufør, som ikke selv ville klare den bratte og steinete stien. Deres tjeneste besto i å bære de opp, som ikke selv klarte turen.
Det ene av vitnene kunne fortelle at denne tjenesten, å bære en som ikke selv kan klare veien, var noe av det fineste han opplevde.
I tillegg til møtet med de to vitnene, skrev pilegrimene bønneintensjoner på små lapper. Lappene ble så stukket ned i tønner. Ved en senere anledning vil mennene fra Cenacolo bære pilegrimenes bønner frem for Gud. Dette gjør de ved en sterk og vakker symbolsk handling. De samler alle lappene, bærer de opp på åpenbaringsfjellet, og ber. Så brennes lappene.
En god slutt
Det ble også tid for utflukt for pilegrimene. Siste dag dro pilegrimene over fjellet og til en liten nabolandsby, Surmanci. Her oppbevares relikvier etter den hellige Pave Johannes Paul II og den hellige Faustyna.
Gruppen feiret messen her. Den eneste de feiret alene som gruppe.
Det var turens siste dag, og tid for å takke en glimrende reiseleder for en utrolig flott tur, og så returnere styrket hjem igjen til Norge.
Støtt søstrenes viktige arbeid.
Givertjeneste (gaver fra Norge)
Donation service (donations from all countries)
