Rafael begynte å jobbe på Sta. Katarinahjemmet da han fylte 13 år. Han er en av mange som har fått være med i programmet unge i arbeid.
Vi spør ham hva Katarinahjemmet har betydd for ham.
Veien til Norge
Jeg kom til Norge da jeg var rundt syv år gammel. Jeg var med moren min, som hadde giftet seg med en norsk mann. Han ble min stefar. Jeg fikk to søsken i Norge.
Det var spennende å komme til Norge, husker jeg. Jeg hadde aldri sett noe annet en Filipinene, og Norge var så annerledes. Jeg er allikevel glad jeg var så ung. Det gjorde at jeg tilpasset meg raskt og enkelt det nye landet. Jeg begynte også på skole her. Da jeg kom til Katarinahjemmet første gang gikk jeg fortsatt i barneskolen, mens søsknene mine var i barnehage.
Utfordringer
Da jeg var rundt tolv år møtte vi noen familieutfordringer, og foreldrene mine ble skilt. Mamma kjente fortsatt dårlig til hvordan ting gjøres i Norge, og det var en vanskelig tid for oss alle.
Da mamma tok med oss tre barna og dro til Katarinahjemmet, fant vi allikevel den støtten vi ikke fant andre steder, og gradvis stabiliserte livene våre seg igjen. Vi bodde noen måneder på Katarinahjemmet, før vi fikk et eget sted. Der bodde mamma og jeg. Søsknene mine bodde mest hos far, mens de i helger bodde med mamma og meg.
Søsknene mine betyr alt for meg. I dag er de ungdommer, og jeg prøver å prioritere dem fremfor andre ting. Jeg vil være en god storebror for dem, gi de råd og følge dem opp. Jeg vet hva unge i dag kan komme ut for, og jeg vil de skal klare seg.
Første par ski
I dag vil jeg si jeg vokste opp på Katarinahjemmet, selv om vi bare bodde der noen få måneder. Det var allikevel der jeg lærte hvordan man kan være en familie, også når man bor borte fra familien sin. Jeg lærte å være del av et fellesskap og et hjem. For dette ble et hjem for oss alle, og søstrene ble som vår egen familie. Det er til dem mamma fortsatt går, om hun trenger råd. Og jeg vet jeg også kan gjøre det. Det er noe trygt ved det.
På Katarinahjemmet møtte jeg en trygghet jeg ikke hadde følt andre steder. Det var godt for meg å komme inn i et slikt miljø, og jeg er fortsatt i dag takknemlig for at jeg fikk en slik mulighet. Det var så godt å bli inkludert så raskt i et så godt miljø, og å der bli tatt vare på.
Gutt blant en haug med damer
Det er først etter at jeg ble voksen at jeg har forstått at de fleste andre på Katarinahjemmet var damer. Søstrene driver jo et hjem for unge kvinner. Selv om jeg var gutt i 12-års alderen, tenkte jeg ikke på at alle andre var damer. Selv ikke da jeg bodde der med mamma og søsknene mine. På den tiden opplevdes alt som normalt og som det skulle være. Det var tryggheten der jeg omfavnet, og som var viktig for meg. Jeg møtte så stor kjærlighet, og jeg hadde så mange å se opp til. Om det var damer eller menn, spilte ingen rolle for meg.
Venner
Jeg fikk også være med på aktiviteter på Katarinahjemmet. Søstrene la til rette for det. Jeg husker jeg fikk mitt første par ski, og ble tatt med på tur for å prøve dem. Jeg hadde kommet til rett sted!
Jeg fikk også venner på Katarinahjemmet. Barn jeg kunne leke med. For det var andre barn innom. Noen var der ofte. Vi lekte gjemsel. Huset er jo enormt stort. Det var gøy. Jeg fikk også være med på turer med familien til den ene gutten. Han her Leo. Jeg husker fortsatt de turene godt.
Unge i jobb
Da jeg fylte tretten var jeg så heldig at jeg fikk jobb på Katarinahjemmet, i søstrenes prosjekt ung i arbeid. På den tiden bodde jeg med moren min et annet sted i Oslo, men kom til Katarinahjemmet hver gang jeg skulle jobbe.
Arbeidet lærte meg å jobbe og være glad i å ta i et tak. Jobben var perfekt på alle måter.
Jeg husker jeg var super sjenert. Jeg turte ikke snakke med folk. Allikevel ble min første jobbplassering i resepsjonen. En av søstrene var sammen med meg, men allikevel syntes jeg det var skummelt å møte alle folkene der.
Takket være støtten og veiledningen til søstrene, ble jobben både koselig og fin. Det var nok også viktig for meg å tjene pengene. Allikevel tok det ikke lang tid før jeg ikke lenger så på jobben som en jobb, men mer som et sosialt sted jeg fikk være.
I løpet av de årene jeg jobbet for søstrene lærte jeg alt det jeg trenger å kunne for å klare meg. Jeg jobbet i resepsjonen, på kjøkkenet, i renhold og vedlikehold. Jeg lærte til og med å male tak og vegger! Jeg ble veldig godt forberedt på voksenlivet.
Erfaringen har vært viktig for meg for å komme inn i jobblivet som voksen. Med den CV’en jeg har derfra og attesten søstrene ga, kan jeg nesten få jobb hvor som helst, mener jeg. Jeg tror ikke jeg hadde kommet så langt i jobben jeg har i dag, om jeg ikke hadde denne erfaringen.
Kanskje, om jeg må nevne noe i retning av negativt, måtte det være at alle var så snille på Katarinahjemmet. Søstrene, kollegene… Alt var så trygt og hyggelig. Dette ga meg nok et litt feilplassert bilde. Jeg trodde alle arbeidsplasser skulle være slik, og jeg var ikke klar over at det også fantes arbeidsplasser med konflikter og slikt.
Et sted å stole på
Det jeg møtte på Katarinahjemmet da vi bodde der, var en trygghet som jeg i dag vil si jeg var heldig som fikk oppleve. Jeg ser mange ungdommer rundt meg, som ikke er så heldig som jeg var. Jeg fikk gode rollemodeller som hjalp meg frem til den jeg er i dag.
Søstrene gav meg også et hjem. Et sted jeg alltid kan dra tilbake til om jeg trenger råd eller hjelp. Jeg anser meg som svært heldig som Har Katarinahjemmet som mitt annet hjem. Det er et sted å stole på. Hvis jeg selv får barn en dag, ønsker jeg at også de skal kjenne Katarinahjemmet. Jeg vil at også de får et sted de kan stole på.
I dag er jeg 24 år og voksen. Jeg er i full jobb, men bidrar også som frivillig ungdomsarbeider. I ungdomsarbeidet ser jeg mange barn og unge som sliter. Jeg kjenner meg selv igjen i dem. Vi spiller fotball med dem, så de får noe annet å tenke på. Når jeg er med de unge føler jeg meg så utrolig heldig som fikk komme til Katarinahjemmet. Jeg skulle ønske også de hadde hatt den samme muligheten som jeg selv fikk. At også de skal føle på den samme tryggheten og støtten. At de hadde et sted de kunne stole på.
Søstrene er avhengig av gaver og donasjoner. De mottar ikke statsstøtte, og det er takket være private givere søstrene kan bistå så mange. Støtt gjerne søstrenes viktige bidrag i Norge.
