Da to franske dominikanerinner kom seilende inn Oslofjorden mai 1928, var det blant annet med en intensjon om å arbeide for kvinners rettigheter og deres mulighet til å skape seg selvstendighet og fremtid.
De to søstrene dannet fortroppen av i alt fire søstre som var valgt ut til å grunnlegge Sta. Katarinahjemmet.
Ankom med båt
De kom til Oslo med båt, og alt var nytt for dem. Kulturen. Maten. Ja, selv språket. Det hjalp nok noe at de skulle samarbeide med dominikanerbrødrene i St. Dominikus kloster. Også brødrenes kloster var en fransk grunnleggelse.
Dominikanerbrødrenes prior, pater Béchaux, ventet dem på kaia. Ankomsten var forberedt over lang tid, og det lille tunet med trehus på Majorstua sto allerede klart da de kom.
Tunet som senere skulle bli kjent som Sta. Katarinahjemmet, var valgt ut med omhu av dominikanerpatrene, i samarbeid med en liten gruppe legfolk.
Deriblant var også fru Sigrid Undset, som skulle bli en kjær venn av dominikanerinnene og også sitte i det første styret i stiftelsen Det Dominikanske hjem. Denne stiftelsen ivaretar den dag i dag søstrenes virke i Norge.
Kvinnepensjonat
Et kvinnefokus var ikke ukjent for søstrene. Fra Frankrike hadde de med seg en lang tradisjon for arbeid med kvinner i vanskelige situasjoner. De drev blant annet skolehjem for unge kvinner fra vanskeligstilte hjem, med undervisning i søm, vaskeritjeneste med mer.
I Norge var behovet et annet, selv om deler av oppgavene også her skulle få et sosialt rettet preg.
Det var mangel på boliger i Oslo da søstrene kom. Kvinner kunne slite mer på boligmarkedet enn menn. Det fantes riktignok flere rene kvinnepensjonater i Oslo, men et katolsk kvinnepensjonat fantes allikevel ikke i Norge. Det var et ønske fra høyeste biskoppelig hold om å få et slikt pensjonat, og dominikanerinne hadde tatt på seg oppdraget.
Ikke slik at det fantes et så rikt antall enslige katolske kvinner i Oslo i 1928, at pensjonatet kunne fylles med bare katolikker. Så langt derifra. Pensjonatet skulle fylles med kvinner, men en spesifikk religiøs tilhørighet var ikke et krav.
Men søstrene skulle ikke bare åpne et pensjonat. De hadde også sagt ja til å skape et berøringspunkt mellom det katolske og det norske i en tid hvor det katolske fortsatt kunne oppleves som fremmed. I denne sammenheng skulle Katarinahjemmet, både som kloster og som pensjonat, bli et viktig sted for kultur- og kunnskapsutveksling mellom den katolske kirke og det norske samfunn.
De to søstrene ankom dermed med den viten at de hadde et stort oppdrag å fylle. Ikke bare skulle de åpne dette kvinnepensjonatet – kalt «hjem for unge piker» eller Katarinahjemmet – de skulle også bygge broer mellom den katolske kirke og det norske samfunn.
Bare få måneder etter ankomsten åpnet Norges aller første katolskdrevende kvinnepensjonat, og de første «unge piker» flyttet inn i august 1928. Huset bar fra første stund preg av å være et interreligiøst og et flerkulturelt miljø. De fleste kvinnene var i studier, men også arbeidende kvinner kunne få plass i hjemmet.
Kulturutvekslingsinstitusjon
Katarinahjemmet skulle raskt bli en kulturutvekslingsinstitusjon. Ikke bare mellom det katolske og det norske, men vel så mye mellom det franske og det norske. De første årene skulle sågar kvinnene i pensjonatet lære seg fransk fra søstrene, mens søstrene lært norsk fra kvinnene. Det ble satt opp teaterforestillinger på begge språk, med kostymer og kulisser lånt ut av Nasjonalteateret. Blant publikum var flere ambassader representert.
Mot en ny tid
På 1990-tallet var det ikke lenger samme behov for rene kvinnepensjonater i Oslo, da kvinner kunne finne bosted like lett som en mann. «Hjem for unge piker» og arbeid for kvinners mulighet til egen fremtid, forble allikevel et av søstrenes viktigste apostolater og er det fortsatt i dag.
Pensjonatet ble på 90-tallet omgjort til et rent studenthjem for kvinner. I dag rommer stedet et tjuetalls studenter ved videregående skole og universiteter i Oslo.
Støtt søstrenes viktige bidrag i Norge.
