Det er nesten ikke til å tro at du, sr. Ane Elisabet, alt skal feire ditt sølvjubileum i kloster.

Jeg tok jo imot deg da du kom hit som ung student, og har fulgt deg på veien via India, tilbake til Norge og etter hvert i kloster, og her er vi altså fremdeles.

Intervju med sr. Ane-Elisabet i anledning sølvjubileet er tatt av sr. Anne Bente Hadland.

Hvordan har det vært?

Takk som spør, utmerket! Jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har fått, og takknemlig for det. Jeg forundrer meg hver dag over det –

Du var bare 22 år da du ba om å få inntre, allikevel gikk du en veldig lang vei før du kom så langt. Kan du fortelle om din kallsvei?

*Sr. Ane-Elisabet som baby med storebror Kai og mamma Karin.*

Den begynte da jeg var barn. Jeg ble aldri døpt som barn, og det ble et stort tema under oppveksten. Familien min flyttet mange ganger, og vi var innflyttere til et lite sted hvor de fleste var døpt. Jeg skjønte ikke hva dåpen betydde, men jeg var veldig opptatt av den. Jeg elsket skoleavslutningene i kirken og salmesangen, men jeg fikk høre av mine klassekamerater at jeg ikke behøvde gå der for jeg var jo ikke døpt.

Men så fikk jeg høre om en 7-8 åring som var blitt døpt, og jeg sa til mine foreldre at det ville jeg også, men de – især min far – ville at jeg skulle bli eldre før jeg tok et valg, og siden jeg var veldig pappajente, godtok jeg det – men det var en sorg.

Så hadde jeg en opplevelse som 9-åring som endret mye. Vi hadde flyttet igjen, dvs. ikke bolig, men alle barna i familien – vi er fem – måtte bytte rom. Jeg fikk rom med vindu ut mot et jorde. Og så hadde vi lært om atombomben på skolen, om hvor farlig den var. En morgen våknet jeg til et sterkt lys – det lyset og stillheten gjorde et voldsomt inntrykk. Dette måtte være mye sterkere enn atombomben, tenkte jeg, men jeg var ikke redd. Da ba jeg for første gang – om at dette noe eller noen som jeg fornemmet, skulle ta vare på meg og oppdra meg, og da ville jeg bli dette lysets eiendom, uten at jeg visste hva det var eller hva det skulle bety.

Denne opplevelsen forandret retningen på livet mitt. Jeg hadde ikke hørt om kloster eller Den katolske kirke, men jeg visste at jeg ikke skulle gifte meg, jeg skulle tilhøre lyset. Jeg følte en nærhet til denne opplevelsen, fornemmet at noen tok vare på meg og ledet meg mot noe jeg ikke visste hva var.

Så ble du konfirmert?

Ja, men borgerlig. Jeg hadde hørt at det gikk an å bli døpt og så bli konfirmert i kirken, men fortsatt sa min far nei. Så jeg ble konfirmert borgerlig, og det eneste jeg ønsket meg var en bibel. Det fikk jeg av min bestemor på farssiden. Så var det sånn at vi fikk velge om ville ha en fest i gave fra våre foreldre, eller en reise. Jeg valgte reise, og dro på språkskole til England. Under det oppholdet var det organisert en helgetur til Paris – det hjalp jo ikke på engelskkunnskapene, men da kom jeg for første gang inn i en veldig stor kirke – Sacre Coeur, og der så jeg også for første gang en kvinne i dyp bønn. Og jeg ble så sjalu! Det hun hadde, ville jeg også ha!

Du gikk med en lengsel etter Gud, rett og slett?

Ja, men som det tok tid å forstå.

Hvordan ble du kjent med Den katolske kirke?

*Sr. Ane-Elisabet ble døpt i St. Olav menighet i Tønsberg i 1990. Hun var da elev ved Tønsberg gymnas.*

Da jeg gikk på videregående, ble vi oppfordret til å søke i sangkoret i Tønsberg domkirke, og det ville jeg prøve, men fikk beskjed om at de ikke tok imot udøpte. Dermed tenkte jeg at døren dit var stengt, også dåpen faktisk. Jeg ble ganske fornærmet og tenkte at hvis dåpen var så innmari viktig, ville Jesus døpe meg når jeg kom til himmelen. Så en stund senere var jeg med i en teatergruppe, og der var det en norsk-filippinsk jente som inviterte meg med på en feiring i den katolske menigheten i Tønsberg som vi da hadde flyttet til. En fin fest i mai, husker jeg, med masse blomster og sang. Da var jeg blitt 17 år og visste at her ville jeg døpes.

Så jeg gikk til sognepresten og ba om å bli døpt, men han sa det var en lang prosess. Jeg måtte gå flere ganger til presten og mase om å bli døpt. Til slutt sa han «da blir du katolikk», og det hadde jeg jo skjønt.

Da jeg så sa til min mor at jeg ville døpes i Den katolske kirke, fortalte hun meg at min far var døpt katolsk og at familien hans var katolikker – det kom som en stor overraskelse. Også at min mor sa at også hun ønsket å bli katolikk. Et års tid etter ble jeg døpt i St. Olav i Tønsberg, påskenatt, og min mor ble opptatt.

Dåpen er det viktigste som har skjedd i livet mitt, den var alt jeg hadde lengtet etter og som jeg visste at jeg ville ha!

Og så ble det studier i Oslo og kjøkkenhjelp på Katarinahjemmet –

Ja, jeg ville jo studere, og hadde hørt at det gikk an å bo på Katarinahjemmet og jobbe der samtidig, slik at jeg kunne finansiere studiene. Så dit dro jeg, og ble ett år.

Jeg husker det godt. Du var veldig ung og hadde massevis av spørsmål. Glemmer ikke da jeg kom ned på kjøkken en tidlig morgen før jeg skulle i kapellet. Skulle bare ha kaffe, og du står der i oppvasken og spør: «Du, hva vil det si å være full av nåde?» Det har jeg aldri glemt! Men så forlot du oss og dro til India – fortell litt om det.

Jeg hadde vært i et bryllup i India og ville veldig gjerne tilbake og arbeide med Mor Teresa-søstrene. Hvorfor, vet jeg ikke – det var en intuisjon som da jeg ba om å bli døpt. Og det var der i India at jeg først begynte å tenke på å gå i kloster.

Sr. Ane-Elisabet var med i et bryllup i Madras (dagens Chennai) i 1991. Året etter dro hun tilbake til India – da til Calcutta – og var volontør ved forskjellige klostre og private i deres hjelpearbeid.

Jeg jobbet jo i Calcutta hos Mor-Teresa-søstrene på et sted som ble kalt «lille helvete», da en liten gutt kom løpende mot meg og ropte «mamma»! Da visste jeg at her må jeg enten bli for godt, eller dra igjen. Men jeg var ganske kritisk til måten arbeidet der var organisert på – søstrene og volontørene skiftet veldig ofte, og barn trenger stabilitet og noen som har kjent dem over tid.

Jeg likte arbeidet med gatebarna, men visste samtidig at det ikke var min vei. Så hadde jeg kontakt med salesianere, karmelittnonner, og så kjente jeg jo til dominikanerinnene og Katarinahjemmet. Jeg gikk i samtaler hos en karmelittnonne, og hun mente jeg måtte vurdere noe i mitt hjemland – kall trengs overalt, som hun sa. Så jeg begynte å tenke på Katarinahjemmet da. Jeg hadde ikke noe romantisk syn på søstrene her – jeg visste de var mennesker – men jeg ble trukket hit likevel og spurte ganske fort om å få inntre. Og da ble jeg bedt om å ta et studieår til for å tenke meg om.

Da bodde du ikke hos oss –

Nei, jeg gjorde ikke det, og det var et ganske tøft år. Jeg var blitt påkjørt i India og hadde fått en skade som jeg slet med, jeg jobbet og studerte, men hadde egentlig bare lyst til å være i kloster. Men det jeg lærte da, og har fått bekreftet siden, er at jeg ikke har rett til å vite hvorfor Gud ønsker noe av meg, men stole på at Han har en plan for meg, kanskje langt frem i tid – Det er Guds sak hvorfor Han ønsker at jeg er havnet her. Hvorfor, vet jeg ikke, kanskje er det bare for ett menneskes skyld –

Jeg kan nevne noen eksempler! Du har jo, og har hatt, et stort virkeområde –

Ja, jeg er jo blitt kastet ut i oppgaver som jeg aldri hadde trodd jeg ville våge å ta imot. Tribunalet, for eksempel hvor jeg arbeidet i 14 år, og nå økonomi, studenter og ansatte på Katarinahjemmet. Som barn drømte jeg om å bli forfatter – helt usannsynlig, sterkt ordblind som jeg er. Jeg lærte å lese ordentlig først i kloster. Men nå er det kommet tre Freddy-bøker og en fjerde er underveis. Jeg er ikke noe språkmenneske, men har lært meg fransk, og da biskop Eidsvig ba meg ta ansvar i tribunalet – som jeg knapt visste hva var – og jeg sa jeg var for dårlig i engelsk, så svarte han bare: «det må du bare klare», og så gikk det.

Sr. Ane-Elisabet har skrevet tre bøker i serien om Freddy Edderkopp. Bøkene er populære og foruten å leses i private hjem, brukes de blant annet i de katolske skolene og i katekese i flere menigheter.

For ikke å snakke om alt det andre. Du går ut med søppelet, og kommer inn igjen og har startet leksehjelp for barna i nabolaget. Katekese, verdensungdomsdager, pepperkakebaking for mengder av barn, familiegruppe, barselgruppe, stadig nye initiativer –

Folk har lett for å fokusere på alt man ikke kan gjøre i kloster – få barn for eksempel – men jeg har så mange barn at jeg har mistet oversikten! Jeg er en slags reservemor for mange. Det er nok av barn og unge man kan være noe for. Studentene her også – det er et privilegium å kunne følge unge i 15-20års alderen, og så går det noen år og de kommer tilbake med sine egne barn.

Hva av alt du gjør og har gjort, har du likt best?

Tribunalet var nok det som ga meg mest faglig, og som jeg mestret. Det var en sorg å avslutte dette arbeidet, men jeg lærte å gi slipp på det – det er Gud man skal holde fast på, ikke oppgavene.

Sr. Ane-Elisabet hadde sitt virke i Tribunalet i fjorten år. I tolv av disse var hun utnevnt til administrator. Her er hun på besøk hos biskop Berislav Grgic og Tromsø stift, sammen med Rettsvikar P. Gerard Tartaglia. Bildet er tatt i 2016.

Gud legger oppgaver foran oss som vi ikke hadde drømt om – Jeg tenker av og til at livet med Gud er som å bevege seg gjennom et tåkete landskap. Går man inn i tåken, så trer landskapet klarere frem. Og plutselig er det en lysning som gjør at du ser klart, og du ser hva du skal gjøre. Sånn har det vært for meg. Er man villig til å påta seg nye ting, så skjer det. Vi får oppleve alt hvis vi bare er åpne for det. Der hvor det er mennesker, er det alltid noe å gjøre.

En fin ting har vært å jobbe med frivillige i kirken – så mange gode folk i absolutt alle aldre. Uten frivillige ville vi i Kirken ikke ha klart å gjøre mye, med dem kan vi gjøre enda mer!

Apostolat eller forkynnelse er en av pilarene i klosterlivet. Søstrene på Sta. Katarinahjemmet har et stort engasjement. Det ville ikke gått uten utallige frivillige i alle aldre. Her er sr. Ane-Elisabet med en av de frivillige, besøkshunden Knerten.

Da jeg var i Trondheim nylig til olsok, overhørte jeg en prestestudent si til en ung mann: «Kirken trenger prester». Og det er jo sant, men det slo meg at jeg hører ikke så ofte noen si at Kirken trenger søstre?

Nei, det tror jeg du har rett i. Hvorfor kommer det unge menn til seminaret, men så få unge kvinner til klostrene? Det spør jeg om, og jeg tenker at det kanskje har sammenheng med at presterollen er veldefinert, mens vi søstre gjør alt mulig og dekker et veldig bredt spekter av oppgaver.

Men søstre trengs! Vi er jo stort sett frivillige vi også i kirkelig sammenheng, men vi har en annen rolle enn andre frivillige. Vi har en tjeneste i kirken på linje med prestene selv om vi ikke feirer sakramentene. Denne tjenesten bestemmes i stor grad av andre menneskers behov, og behovene forandrer seg. Søstre har en egen sendelse, et eget oppdrag fra Gud. Det er ikke like lett å definere som presterollen. Jeg synes ikke Kirken snakker nok om dette.

Et siste ord?

Jeg er ofte forundret over at Gud har kalt akkurat meg til klosterlivet. Samtidig gir det meg et stort håp for Kirken. Ja, for når jeg kunne bli kalt til kloster, som knapt visste å be bordbønn, så kan andre også bli det! Klosterlivet er en spesiell sendelse fra Gud til menneskenes frelse – vi lever i Kirken, med Kirken og for Kirken – et rikt og veldig meningsfullt liv for den som mottar et kall og tør å følge det! Så til de som tror de kan ha et kall – oppsøk klosteret og finn ut av det!