Mange familier finner veien til Katarinahjemmet.
Vi spør en av disse om hva Katarinahjemmet betyr for dem.
Familien Nguyen har selv skrevet teksten. Hele familien har bidratt. Takk til dere alle.
Vår familie
Vi er en familie på seks. Pappa heter Viet og mamma heter Thi Ngoc Giau. Etternavnet er Nguyen. For i vår familie er foreldre født i Vietnam, mens alle barna er født i Norge. Vi bor i Kristiansand og hører til St. Ansgar menighet, men kommer ofte til Katarinahjemmet.
Vi foreldre har 4 barn sammen. 3 gutter og ei jente. Damien på snart 14, Cosma på snart 11, Anne-Elizabeth på 9 og Francis på 6.
Vi har det travelt i hverdagen. Alle 4 barn øver fiolin og trener ishockey. Pappa er sjelden hjemme før klokka ni på kvelden, fordi han først er på jobb og så kjører barna til aktiviteter. Mamma er mer hjemme.
Men hvorfor Katarinahjemmet?
For å svare på dette spørsmålet må vi spole tilbake til en vakker dag, full av sol, våren 2013. Jeg husker veldig godt at vi så en av søstrene sitte et par benker bak oss under en søndagsmesse i Kristiansand Domkirke. Menigheten fikk låne den, mens St. Ansgar kirke var under ombygging.
Etter messen introduserte jeg (Viet) min kone, og mine sønner Damien og Cosma, for søsteren. Jeg kjente henne litt fra tidligere. Jeg introduserte også det barnet som var i min kones magen.
Vi hadde ikke fått vite hvilket kjønn barnet hadde, og jeg sa spontant til søsteren at hvis det ble ei jente, så ville vi kalle henne opp etter henne. Jeg sa også at vi ønsket at dette barnet skulle vie sitt liv til Gud og bli dominikanerinne akkurat som denne søsteren var. Søsteren avbrøt meg da, og sa at det måtte være barnets eget valg om han eller hun ville bli dominikaner. Hun sa også at vi måtte be til Gud om dette, og la Ham lede vei. Vi ble da også enig om dette.
Og desember 2013 fikk vi en datter, og hun ble oppkalt etter søsteren. Hun skal selvfølgelig selv få velge hvilken vei hun skal ta i livet. Og ærligtalt, jeg visste egentlig ikke hva jeg hadde sagt da jeg sa hun skulle bli dominikanerinne. Ikke bare med tanke på hvor vanskelig det er for oss mennesker å velge vår vei i dette livet, men også fordi vi bare har en eneste jente i familien.
De vietnamesiske martyrer
Første gang vi besøkte Katarinahjemmet som familie, var 14. april 2014. Da introduserte vi vår lille jente for søsteren, og hun ble tatt godt i mot. Vi glemmer aldri øyeblikket da søsteren holdt barnet i armene. Det var så mildt og kjærlig.
Under dette besøket fikk vi også omvisning og vi fikk se kapellet. Her fant vi fred og stillhet, og det midt i et travelt område på Majorstua.
Det var også godt å få vite at det i alteret på Katarinahjemmet, er en relikvie av en vietnamesisk martyr. Dette gav oss, som norsk-vietnamesisk familie, en følelse av naturlig tilknytning til stedet.
Støtte i oppdragelsen
Å bli kjent med søstrene og Katarinahjemmet har vært veldig viktig for oss foreldre, og spesielt i sammenheng med det å oppdra våre barn.
«Det krever en hel landsby for å oppdra et barn», sier et afrikansk ordtak. Vi alene kan ikke forme barna våre på en fullkommen måte. Som foreldre, vil vi gi våre barn det beste. For oss er troen på Gud det beste og viktigste. Vi planter et troens frø i dem, og lar Kirken vanne det.
Katarinahjemmet og alt av Kirkens ordensliv, er blant de gode miljøene i Kirken, hvor barnas tro kan vokse seg trygg og sterk.
Det sies også: «Children see, children do». Altså imiterer barna det vi voksne gjør. Når barna ser at søstrene lar sin tro føre til handling, påvirker det dem. Og når vi som foreldre lar barna erfare at søstrenes kjærlighet til Gud er så sterk at de tør vie hele sitt liv til Gud, kan det hende at barna en dag ser noe verdifullt og meningsfullt i den måten søstrene lever på. Det kan åpne barnas øyne for Guds kall, og gi mot i dem til å velge det samme livet som søstrene lever for Gud og Kirken, om Gud senere kaller dem til dette livet.
Jevnlig besøk og gode kaker
Hver gang vi drar østover, for å besøke familie, tar vi samtidig en tur innom søstrene på Sta. Katrinahjemmet og søstrene på Sta. Elisabethhjemmet. Vi besøker søstrene begge steder.
Vi besøker Katarinahjemmet omtrent tre ganger hvert år: påske, sommer og jul.
Julen er den koseligste tiden å tilbringe med søstrene. Da opplever vi ekte julestemning. Og, og ikke minst, da får vi også smake verdens beste kaker og godteri. Laget av søstrene på Katarinahjemmet!
Gode råd og morsom lekeplass
Da vi spurte barna våre om hvorfor de vil besøke søstrene og Katarinahjemmet, svarte de: «De smiler alltid, de er snille. Det er gøy å leke der. Det er god mat. Vi liker å besøke dem».
Men det er ikke bare våre barn som ser noe positivt ved søstrene, men vi foreldre også har stor fordel av besøkene. Vi har fått masse gode råd fra søstrene. Om familieliv, om skole, om de fagene våre barn har valgt osv.
Tilstedeværelse
Det som gjør et dypt inntrykk på oss, er søstrenes tilstedeværelse. Ikke bare for vår familie, men for så mange. De er blant barn, ungdommer, familier og eldre. De støtter barn i vanskelige situasjoner, de gir ungdommer den tryggheten de trenger. De vandrer også sammen med de eldre, og noen følger de helt til livets ende.
Deres kunnskap og spiritualitet er også en store gave for mange. Særlig for familier som vår.
Ordensliv er en viktig del av Kirken. Vi er oppriktig takknemlige overfor søstrene, og overfor alle de som har viet sine liv til å tjene Gud og Kirken. Ved deres egen tro og deres offer, går de på et vis foran oss andre, og åpner veien for oss. Men vi må også huske å ta vare på dem, slik de tar vare på oss.
Støtt søstrenes viktige arbeid.
Givertjeneste (gaver fra Norge)
Donation service (donations from all countries)
