Kong Harald gratulerer! Familie og venner gratulerer! Vi gratulerer!
4. november fyller sr. Else Marie Norland 100 år. I anledning 100-årsdagen deler vi sr. Else-Britts tale:
Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er tittel på en svensk suksess roman utgitt for noen år siden, og som også du gledet deg over. Hovedpersonen skal feire bursdag og blir 100 år gammel, og aldershjemmet han bor på planlegger en stor fest. Men Allan er ikke interessert. I stedet klatrer han ut av et vindu, og forsvinner. En røverhistorie, – ikke helt uten parallell med dagens jubilant – men også med tilbakeblikk på et fantastisk liv. Og det er hva vi er samlet for i dag. For ditt liv, kjære søster Else Marie, har vært ikke bare uvanlig, men også eventyrlig, ja fantastisk.
Du ble født i Harstad 4. november 1925, og døpt i Trondenes kirke – verdens nordligste middelalderkirke. Et poeng som du gjerne deler. Far var distriktssekretær for Høyre, og familien flyttet. Først til Trondheim, – så til Bodø i 1937. Sammen med Ove – din ti år yngre bror – ble dere øyevitner til sønder-bombingen av byen 27.mai 1940.
Etter realskoleeksamen i 1942, prøvde du deg på gymnaset. Du var ordblind som det het den gang, men med din karakteristiske realisme – og kanskje litt inspirert av din mor Julie som utmerket seg med sine gyllenlærarbeider – valgte du heller et håndverk.
Du gikk i lære, og våren 1945, på Märtha skolen i hovedstaden. Du ble mester i kjole og draktsøm. Det skulle komme til nytte i klosterlivet, da du blant annet tegnet søstrenes nye «mer moderne» drakt etter 2. Vatikankonsils anmodning. Det er samme draktmønster som søstrene fortsatt benytter i sine drakter.
Else Norland kom ved en tilfeldighet til Katarinahjemmet i 1945. Hun hadde ikke noe sted å bo, og Katarinahjemmet sto på listen over pensjonater. Etter mange avslag, forbarmet søstrene seg over henne og ga henne losji … for fjorten dager. Med noen avbrudd skulle disse fjorten dagene bli til et helt liv.
Mot slutten av 1948 begynte Else å fordype seg i katolsk tro og lære. Hun leste med sr. Mary Reginald og fr. Vanneufville. Året etter konverterte hun til den katolske kirke. Hun selv sier «Jeg fant ut at jeg har visst alltid vært katolikk!».
I 1951 flytter hun midlertidig tilbake til Bodø. Men oppholdet ble kort. I 1952 går Else i kloster. Hun har sitt novisiat i Frankrike og får navnet sr. Else Marie. 2. mai 1954 avlegger hun sine første løfter, returnerer så til Norge høsten 1957 etter fem år i Frankrike. Der har hun utmerket seg i arbeidet med vanskeligstilte barn. Hun avlegger de evige løfter i kapellet på Katarinahjemmet våren etter (30. april 1958) sammen med sr. Marie Kristin (Sigrid Steen) og sr. Ingrid Marie (Liv Due Robak).
Elleve år senere (i 1969) åpner Katarinahjemmet en liten filial i Trondheim. Sr. Else Marie er en av søstrene som blir del av et dominikansk fellesskap som skal leve «blant folk». Litt som de franske arbeiderprestene. Sammen med blant annet sr. Marie Louise Pettersen og sr Liv opprettes en liten kommunitet – «Nonnan på Angeltrøa». Evt. «Sildråpene». Kjært barn, har mange navn. Denne kommuniteten var viktig, men ble lagt ned 8-10 år senere da de øvrige samarbeidspartnerne hadde trukket seg ut.
I Trondheim hadde Sr Else Marie funnet sin gjerning blant blinde barn, og fullfører Statens kurs for internatpersonale i 1974, og året etter utdanningen som barnevernspedagog.
Sr. Else Marie har hatt mange verv i sitt lange klosterliv. I 1976 ble hun valgt til priorinne på Katarinahjemmet. Hun har ellers hatt ansvar for hage, kjøkken, syke, søm, ansatte, vaskeri med mer. I en periode arbeidet hun ved Blindeskolen.
Sr. Else Marie ble tidlig fascinert av ikoner. Hun begynte med å klistre ikonbilder på treplater, men avanserte senere til ikonmaler. Alteret i vårt kapell er smykket med hennes ikoner og likeså vårt refektorium. Et av hennes siste bidrag er en St. Olav antemensale malt for den nye St. Olav domkirke i Trondheim. Hun har hatt utallige elever. «Bilder skal spre evangeliet» sa hun i et intervju.
Da du rundet 90 var grepet om penselen ikke lenger like stødig, og knærne sviktet. Nok engang – med vanlig realisme – innså du at en ny etappe ventet. Da åpnet dørene på sykeavdelingen til St. Josephsøstrene på Grefsen for deg. Og vi deler med deg en grenseløs og uforbeholden takknemlighet til «St. Josephs tapre døtre» som de engang ble omtalt som.
Ditt liv gjenspeiler et dypt engasjement for tro, kreativitet og tjeneste for andre. Du følger fortsatt oss og mange andre med bønn og omtanke – og interesse.
Selv om det fremdeles er svært uvanlig å bli 100 år, er det blitt mer vanlig. De som blir det har tilsynelatende en helt egen «superkraft», sier ekspertene. Men alder er ikke bare år. Profeten Jesaja minner oss om dette (Jes 65:20):
Der skal det ikke lenger finnes spedbarn
som bare blir noen dager gamle,
eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål.
Ung er den som dør hundre år gammel,
den som ikke blir hundre, må være forbannet.
Om du ikke lenger evner å klatre ut gjennom vinduet slik romanfiguren gjorde det, er du ifølge Skriftens ord fortsatt ung, men enda viktigere: du er ikke forbannet, men velsignet.
sr. Else-Britt, priorinne Katarinahjemmet
Vi gratulerer 100-åringen med dagen!
Og litt oss selv også. Ja, for aldri før har en 100-åring blitt feiret på Katarinahjemmet.
Sr. Else Marie ble feiret på Katarinahjemmet av familie, venner og søstre den 2. november 2025. Av helsemessige årsaker kunne hun ikke selv være til stede, men var med på festen via overføring. Sammen med henne var sr. Anette Moltubak (priorinne St. Josephsøstrene) og sr. Katarina fra oss.
Foto fra festdagen:
På Katarinahjemmet: Lisa McFadden
På Grefsen: sr. Anette Moltubak
