En annen form for lykke

Milica Javdan bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1999-2001.

Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet.  Milica Javdan svarte skriftlig. 

Uten familie i Norge

Jeg var 16 år og hadde ingen familie i Norge. Barnevernet hadde hørt om tilbudet på Katarinahjemmet. Jeg hadde aldri vært innom stedet før jeg flyttet inn med alle sakene mine. Husker at jeg den første kvelden plutselig innså at jeg hverken hadde tannkrem eller vekkerklokke. Jeg skulle tidlig opp og på skolen dagen etter og fikk låne begge deler av den første pensjonæren jeg traff i gangen i tredje etasje. Neste morgen plasserte jeg tannkremen og vekkerklokken utenfor døren hennes.

Jeg tilbrakte ca.2 år på Katarinahjemmet fra jeg var 16 til jeg var 18 år gammel. Dette tilsvarer perioden 1999 -2001.

Jeg fikk raskt god kontakt med en av de yngre søstrene (søster Ane- Elisabet) som på det tidspunktet var novise. Når hun ble kjent med at jeg ikke hadde noen familie i Norge tok hun ekstra godt vare på meg. Hun viste meg varme og omsorg, uten å trenge for tett inn i min private sfære. Jeg var en selvstendig tenåring og det respekterte hun. Vi satt lange kvelder i resepsjonen sammen når hun hadde «kveldsvakt». Søster Ane-Elisabet er utdannet filosof, hvilket var veldig heldig for meg da jeg endelig fant en diskusjonspartner. Vi snakket også mye om teologi og jeg hadde gleden av å bli kjent med kapellet og søstrenes liturgiske liv.  Jeg har fortsatt kontakt med søstrene i dag og søster Ane- Elisabet er det nærmeste jeg kommer en norsk mamma.

Sr. Ane-Elisabet og Melica mimrer i taleværelset på Katarinahjemmet. Her satt de ofte utover kveldene og snakket, da Melica bodde på Katarinahjemmet. Foto: Katarinahjemmet/2018
Unik minoritetserfaring

Jeg er selv fra en troende familie. Men jeg er muslim. De katolske søstrene er også en minoritet i Norge. Drakten skiller dem fra andre borgere. Deres «annerledeshet» har et ytre kjennetegn slik mitt utseende også har. Dette har utrustet dem med en unik minoritetserfaring man sjeldent finner blant andre kristne i Norge. Mange år senere når kontroverser rundt hijab-bruk blant muslimer ble heftig diskutert i det offentlige rom, slo det meg at jeg som muslim ikke går med hijab, men det gjør faktisk søstrene!

Søstrene på Katarinahjemmet á la 2018 iført dominikanerdrakten. Drakten inkluderer et sort slør, som søstrene bærer på hodet. Et annet ord for hijab på norsk, er nettopp slør eller eventuelt skaut. Foto: Katarinahjemmet
Inkludere uten å misjonere

Søstrene utviste en egen evne til å inkludere uten å misjonere. Dette vekket min interesse for kristendommen og bibelen. Det er mye norsk og europeisk historie i veggene hos søstrene. Det var uendelig lærerikt for meg som ikke hadde fått denne kunnskapen inn med morsmelken så å si. Dessuten var biblioteket og dens unike samling av religionshistoriske tekster som himmelsendt. Jeg tilbrakte store deler av oppholdet mitt der.  Det bærer karakterkortet mitt preg av den dag i dag. Jeg skåret høyt i historie, religionshistorie og norsk, takket være søstrene og biblioteket.

Militia var en flittig student, som var ofte å se i husets bibliotek. Her sammen med en klassekamerat, Martin Blom. Dette er det eneste bildet fra tiden Militia bodde på Katarinahjemmet. Foto: Katarinahjemmet
Fristed i kapellet

Jeg savnet familien min inderlig mens jeg bodde hos søstrene. Når nettene ble tunge, oppsøkte jeg kapellet. Midt på natten snek jeg meg rundt i gamlebygget og trippet ned trappene til kapellet. Der dimmet jeg lysene etter egen smak og tilbrakte flere timer i bønn og meditasjon. Jeg er muslim, men følte meg hjemme i kapellet.

Melica i kapellet på den plassen hun ofte satt utover nettene. Da hun bodde på Katarinahjemmet var dette priorinnens plass. Etter at kongregasjonens hovedsete ble flyttet til Norge i 2007, er plassen reservert for Generalpriorinnen. Foto: Katarinahjemmet/2018
Koranen i gave

Mitt viktigste minne fra Katarinahjemmet er morgenen for min 18-årsdag. Jeg våknet og åpnet døren til mitt værelse. Når man vokser opp uten familie, blir man ikke bortskjemt med feiringer og gaver. Bursdager blir ofte som en hvilken som helst annen dag. Men den morgenen utenfor min dør, lå det en pakke fra søstrene. I den pakken lå en viktig lærdom i toleranse og ydmykhet. I den pakken lå en norsk utgave av Koranen!

Respekt og toleranse går begge veier. Melica har beholdt vennskapet med klosteret, og har ofte kommet tilbake for å hjelpe søstrene med Åpen dag og annet. Her hjelper hun til med klosterets nyeste prosjekt, leksehjelp for husets egne videregående elever og for barn og ungdom i nabolaget. Foto: Sta. Katarinahjemmet/2018

En annen form for lykke

Midt i en travel handlegate i den borgerlige idyllen som er Majorstuen, lever en håndfull kvinner i askese og bønn. De bruker dagene sine i tjeneste for sin neste. En gang i blant finner du en søster bøyd over blomsterbedet mens hun steller og pusler med rosene sine. I lille Norge er oppskriften på det gode liv veldig enkelt. Det inkluderer barn, en livspartner, ski, hytter og reiser til Syden. Ettersom vi er blitt mer formuende, har flere behov og mer grandiose forestillinger om lykke føyd seg inn i rekken. Nå skal vi gjerne ha fritidsboliger som ikke er på deling med resten av storfamilien og en mørk Tesla parkert i oppkjørselen ved siden av folkevognen. Søstrenes eksempel bryter med dette mønsteret. Hver gang de spaserer i stillhet i Majorstuens travle handlegater, bærer de med sin drakt budskapet om en annen form for lykke. Den uselviske lykken som kommer av et liv i selvvalgt fattigdom, kyskhet og i tjeneste for Gud og sin neste.

Søstrene iført ordensdrakten venter på trikken i Bogstadveien, bare fem minutter fra klosteret. Her sammen med søstre fra Lunden kloster og brødre fra St. Dominikus kloster. Foto: Katarinahjemmet/2017
Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail