«Herre, lær oss å be,» sier disiplene når de ser Jesus i bønn. Jesus er både vårt forbilde og vår lærer i bønnen.
(Fra Bønnebok for Den katolske kirke, St. Olav Forlag 1990.)
Vårt forbilde
I Jesu liv og gjerning er bønnen den skjulte kraftkilde han henter sin styrke fra. Jo mer han oppslukes av menneskene, desto mer føler han behov for å trekke seg tilbake. «Da folket var sendt av gårde, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be» (Matt 14,23; Luk 9,18; Mark 1,35-37). Hemmeligheten med Jesu bønn er samværet med Faderen. Det er fra Faderen han er utgått, og det er til Faderen han stadig vender tilbake. Her «i det skjulte» fornyer han et sønneforhold til Faderen som er fra evighet av. Han bruker den enkleste, mest intime tiltaleform: Abba, Far.
Jesu bønn er mer enn ren fortrolighet med Gud. Jesus ber også for de andre – for disiplene, for de mennesker som oppsøker ham og ber ham om hjelp. Hans bønn er allerede nå forbønn. Da Jesus tok fatt på sin gjerning, tilbragte han først førti dager i ørkenen i bønn og faste. Senere innledes alle viktige begivenheter med bønn: hans dåp (Luk 3,21-22), utvelgelsen av apostlene (Luk 6,12), forklarelsen på berget (Luk 9,29). Bønnen – hans «yppersteprestelige bønn» til Faderen (Joh 17) – danner opptakten til høydepunktet i Jesu gjerning: hans lidelse og offerdød. Det er også i bønn at han i Getsemane hage (Luk 22,39-46) kjemper sin åndelige dødskamp. Oppstandelsen må sees som Faderens svar. «Han bad og bønnfalt ham som kunne frelse ham fra døden, under gråt og høy klage; og han ble bønnhørt for sin fromhets skyld» (Heb 5,7)
Vår lærer
Jesus er også vår lærer i bønn. Han oppfordrer disiplene til å «våke og be». «De skal alltid be og aldri gå trett» (Luk 18,1). Likesom Jesus var også disiplene vokst opp i den jødiske bønnetradisjon. De hadde bedt Davids salmer og den store lovsangen. Men når disiplene ser Jesus i bønn og merker hvordan forholdet til Faderen er kilden til hans virke, vil de selv innvies i denne bønnens fortrolighet, som er helt anderledes enn noe de har kjent. Som svar lærer Jesus dem «Fader vår» (Luk 11,1-4; Matt 6,9-13). Han fører dem inn i sin, Sønnens, bønn, til en Gud som han åpenbarer både som sin og deres Far. Derved får denne bønnen en enestående, grunnleggende fortrolighet for enhver som ber den. Det er hele tiden Jesu bønn som bærer oss oppe; vi ber «i hans navn». Han er vår forbeder.
Med den Hellige Ånd
Samtidig ber vi i den Hellige Ånd. Vi ber til Faderen, gjennom Jesus Kristus i den Hellige Ånd. Uten at Ånden virker i oss og gjennom oss, kan vi ikke nå frem til Gud. Bønnens resonansforhold er bare mulig dersom Gud taler til Gud. Uten Åndens medvirken er vi maktesløse. «Ånden kommer vår avmakt til unnsetning», skriver Paulus (Rom 8,26-27). «Selv vet vi ikke å be slik som vi burde, men Ånden går selv i forbønn for oss, med sukk som ord ikke kan gjengi. Og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens higen er; han vet at dens forbønn for de hellige (de kristne) svarer til Guds egen vilje». Å vite dette er befriende for den som ber. Vi vet at bønnen ikke utelukkende er resultat av våre anstrengelser; før vi foretar oss noe, går Ånden i forbønn for oss.
Vi vet at Ånden ber til alle tider, og at han ber om det vi virkelig har behov for, langt ut over det vi selv tror vi trenger. Vi vet også at Ånden blir bønnhørt fordi «den svarer til Guds egen vilje». De bønner vi fremfører, legger vi inn i Åndens forbønn for oss. Da når de sitt mål.
«Alt hva dere ønsker og ber om, tro at dere har fått det, så skal dere få det» (Matt 21,22). Forutsetningen for bønnen slik Jesus lærer oss den, er tilliten. Fordi vi ber til Faderen i Jesu Kristi navn, eier vi allerede sikkerhet. Opplevelsen av tillit har vi, for vi ber i Ånden, som er kjærlighetens Ånd. Fordi vi elsker og elskes, vet vi at vi er blitt bønnhørt. «Er det noen av dere som ville gi sin sønn en sten, når han ber om et stykke brød? … Hvor meget vissere er det da ikke, at deres Far i himmelen vil gi gode gaver til dem som ber ham» (Matt 7,9-11).
Bønn er kjærlighet
Det er blitt sagt at det er «det elskende hjertet som ber». Bønnen er ikke annet enn kjærlighet over avstand. Den er hjertets måte å tale til Gud på, «han som ingen noensinne har sett». Da Jesus vandret omkring på jorden, tok hans kjærlighet til Faderen form av bønn. Da Jesus forlot disiplene for å gå tilbake til Faderen, fant deres kjærlighet til Mesteren uttrykk i bønn. Slik omformes også vår kjærlighet til Kristus, som vi aldri har sett, til bønn – bønnen gir kjærligheten «vinger». Derfor kan vår bønn vare ved, også når vår munn ikke former ord, eller vi ikke bevisst tenker i religiøse baner. Hjertet er likevel levende, og det er hjertet som ber. «Jeg sover, men hjertet våker», heter det i Salomos Høysang (Høys 5,2). – Samme erfaring kan vi gjøre når det gjelder mennesker vi er glad i: de er oss stadig nær selv når vi ikke akkurat tenker på dem, og den minste foranledning vekker minnet om dem til live.
I samme grad som denne kjærlighet er tilstede, vil vår bønn være vedvarende. Da kan vi også be når vi arbeider, spiser, samtaler eller gjør andre ting. Ikke desto mindre er det nødvendig av og til å kutte ut alt annet, og bare konsentrere oss om bønnen. Der følger vi Jesu eksempel da han trakk seg tilbake for å være alene med Faderen. «Når du ber, da gå inn i ditt kammer og lukk døren til og be til din Far som er i det skjulte» (Matt 6,6). Vi trenger alle et slikt «bønnens rom», der vi kan finne oss selv igjen i Faderens nærvær og noen øyeblikk være skjermet fra dagens kav og bekymringer. Det er en grunnleggende rett vi eier som kristne: å ta oss denne tid til bønn. Men det skal vilje og utholdenhet til. Vi trenger bevisst å forsvare Marias «ene nødvendige», hennes «bedre del», mot Martas overhåndtagende «mas og strev» (Luk 10,41-42). Da kan bønnen bli det den var for Jesus: en kilde til styrke og fornyelse i all vår gjerning.
Det dreier seg om mer enn å finne «et stille øyeblikk» blant mange adspredelser, en nødvendig avkobling i en stresset stund. Bønnen virker befriende og helbredende på hele mennesket. Den som ber, opplever at tingene etter hvert faller på plass i livet. Kirkefedrene forklarte det ved å si at mennesket, som ved syndefallet var «gått ut av seg selv» og blitt fremmedgjort, finner tilbake til seg selv ved bønnen i Guds nærvær. Bønnen er med på å gjenskape i oss Guds bilde – det vi først ble formet i, men som ble forvansket gjennom synden. Ved bønnen er det som om Gud speiles i oss, samtidig som vi blir oss selv. – Det er blitt sagt at mennesket – ved siden av meget annet – også er et bønnens vesen. Bønnen oppfyller et grunnbehov i oss, mens en som aldri ber, dypest sett forblir ufullbåren. – Kjærligheten, som er bønnens kilde, frigjør åndens krefter i oss og retter opp det som er kommet i ulage.
Hva består bønnen i?
En tradisjonell formulering sier at det er «sinnet og hjertet som løfter seg mot Gud». En mer omfattende definisjon kaller rett og slett bønnen «en samtale med Gud». En samtale innebærer en utveksling mellom to parter, og her betyr det at både Gud og vi selv må kunne komme til orde. Bønnen er altså mer enn en enetale der vi utøser oss overfor en passiv guddom. Vi må også kunne være lyttere, for nettop i bønnen kan Gud ha noe å si oss.
Grunnleggende for bønnen er at vi i første omgang innordner oss Gud og ikke omvendt. Likesom Moses foran den brennede tornebusk, befinner vi oss i hans hellige, opphøyede og kjærlige nærvær. Allerede opplevelsen av dette nærvær kan være bønn. Det er en begynnelse til kontemplasjon. – Men Gud taler også. Han taler til oss i vårt hjerte. «Jeg vil høre hva Herren sier» (Salme 85,9). Han taler også til oss ved sitt Ord, slik det åpenbares i Skriften. Før eller siden må bønnen utgå fra Guds åpenbaring, fra det Gud sier om seg selv, for ellers risikerer vi å be til en gud som vi selv har gjort oss et bilde av ut fra våre egne forestillinger. I Skriften sier Gud oss hvem han er og hva han har gjort for oss. Han minner oss om hvem vi er: hans skapninger som han har gjenløst gjennom sin Sønn, og som er kalt til å ta del i hans herlighet. Først da finner vi oss selv som mennesker og kristne, og først da blir bønnen virkelig vår bønn.
Meditasjon
Det er gjennom meditasjonen at vi gradvis blir i stand til å tilegne oss Guds åpenbaring. Vi reflekterer bevisst over det Gud sier oss: hans ord i skaperverket, i Skriften, eller tolket av kristne mystikere og andre. Gradvis gjør vi Guds ord til vårt eget. Om profeten Esekiel heter det at Gud gav ham en bokrull med sitt budskap. «Menneske», sa Gud, «mett din mage og fyll dine innvoller med denne bokrullen som jeg gir deg». Da åt jeg den, og den smakte søtt som honning» (Esek 3,1-3). Dersom vi bruker dette bildet, kan vi si at vi gjennom meditasjonen «tygger», «fordøyer» og opptar i oss Guds ord, så vi med tiden tenker, reagerer og ber spontant ut fra det. Tilegnelsesprosessen er langsom, fordi Guds åpenbaring er så rik og vår mottagelighet begrenset. Aldri kan vi uttømme Guds-mysteriet, aldri kan vi trenge til bunns i frelsens under, aldri kan vi fullt ut forstå dybden av Guds kjærlighet. Derfor lar Kirken oss gjenoppleve de store frelsesbegivenheter fra år til år i liturgien, og på ny meditere over dem i Skriftens ord. Slik skapes det gradvis i oss et minne, en form for erindring om begivenheter vi aldri selv har opplevd, men som har bestemt vår skjebne.
Det er på denne bakgrunn vi blir i stand til å be til Gud. Vi tilber ham for det han er: Evig og allmektig, og samtidig mild; hellig og opphøyet og samtidig nær og kjærlig. Vi lovpriser ham for hans storhet, vi ærer ham for hans skaperverk. Men vår hyldest går over i takksigelse når vi tenker over det han har gjort for oss, sine skapninger. Vi takker ham for vårt liv og vår frelse. Vi takker ham for alle hans velgjerninger gjennom alle tider og frem til i dag.
Kontemplasjon
Bønnens høyeste uttrykksform, dens endemål er kontemplasjon: å «se» Gud i bønnen. I meditasjonen tenker vi bevisst på Gud og hans verk. I kontemplasjonen betrakter vi. Vi lar vårt indre blikk hvile i Gud. Vi behøver ikke si noe, bare se. Likesom vi kan la blikket dvele ved et vakkert landskap, slik kan hjertet dvele ved Gud i stillhet, glede og fred. Gud er nok, og vi behøver ikke søke noe annet ut over ham. Vi står ved målet. Vi er til for Gud. Det er i dette «uutsigelige» samvær at vi best lærer å kjenne Gud, slik gode venner ikke behøver å si hverandre noe for å være sammen, og slik disiplene var hos Jesus,dvelte hos ham. Selv om vi bereder grunnen for denne bønnen gjennom meditasjon, oppleves den likefullt hver gang som en gave, ren og uformidlet. Spesiell begavelse, et asketisk temperament, er ingen forutsetning, da heller et åpent og enkelt sinn som hos saligprisningenes mennesker: De ydmyke, de fattige i ånden, de fredsæle, de rene av hjertet – «for de skal se Gud» (Matt 5,8).
Guds rikdom – vår fattigdom
Så langt kan vi si at bønnen tilsvarer det å løfte sinn og hjerte til Gud. Men dersom bønnen også er samtale og utveksling, må vi selv være tilstede og komme til orde. Det skjer spontant. Vi kan ikke betrakte Gud uten at vi samtidig ser oss selv: I hans hellige nærvær, vår ufullkommenhet; i opplevelsen av hans allmakt, rikdom og herlighet, vår egen fattigdom. Fader vår viser oss veien. Først ærer vi Gud, vi «helliger hans navn», ber at hans rike må komme og hans vilje skje. Så vender vi blikket mot oss selv og ber ham skjenke oss vårt daglige brød, tilgi våre synder og fri oss fra det onde. Dersom vi hylder ham med lovprisning og takksigelse, står vi selv frem for ham som syndere og fattige – dette ikke som en from gestus, men fordi det svarer til vår virkelighet overfor Gud. Det er «i anger og ydmykhet» at vi nærmer oss ham. Vi ber om hans miskunn. Bare slik kan vi virkelig komme ham i møte. Men da kan vi også være sikre på å ha adgang til hans nærvær og hans nåde.
«Be, så skal dere få», sier Jesus (Matt 7,7). Vi kan be Gud om alt, fordi han er vår Far. «Det daglige brød» kan vi ta bokstavelig som de rent materielle goder vi har behov for: Et hjem, arbeid, helse. Men vi ber også om åndelige gaver – om tro, håp og kjærlighet; om tålmodighet og utholdenhet i hverdagen, om styrke i prøvelsen og mot i lidelsen, om evne til å tilgi, takke og tilbe. Med hele oss selv skal vi komme frem for ham – med kropp og sjel, med alle våre behov, våre gleder, men også våre skuffelser og påkjenninger. Heller ikke er det forbudt å komme med våre klager, slik Moses og mange av bibelens store skikkelser gjorde. Først og fremst må vi lære å være oss selv i hans nærvær. Overfor mennesker må vi ofte skjule våre følelser. Hos Gud, som allerede kjenner oss, kan vi være helt ut oss selv. Vi behøver ikke å stikke noe under stol – heller ikke våre nederlag, våre svakheter, vår synd. Det er likevel bare han som her kan hjelpe oss. Dersom han er vår Far, må vi i handling la ham bli en far for oss.
Vår holdning
Hvilke egenskaper trenger vi i bønnen? Tillit er allerede nevnt. Tillit er selve grunnbetingelsen for all bønn. Men Jesus taler også om oppriktighet, utholdenhet, oppmerksomhet, fromhet, gudsfrykt.
Vi skal være oppriktige og «ikke lire av oss en mengde ord, slik som hedningene, som tror at de da blir bønnhørt» (Matt 6,7). Vi må mene det vi sier og ville det vi ber om. Ofte ber vi om ting vi egentlig ikke ønsker og som vi ville bli overrasket over å oppnå. Vi ber om ydmykhet og blir overrasket og skuffet dersom Gud lar oss bli ydmyket. Gud oppfyller de bønner som virkelig ligger oss på hjerte, og som vi derfor kommer tilbake med inntil vi blir bønnhørt. Det har igjen med utholdenhet ogfrimodighet å gjøre. For at disiplene «alltid skulle be og aldri gå trette», forteller Jesus lignelsen om enken som ikke lot den onde dommeren få fred, før hun fikk sin rett. Slik gir Gud dem svar som «roper til ham dag og natt» (Luk 18,1-7). Han forteller om mannen som vekker vennen midt på natten for å få et brød, og som får det «om ikke for vennskaps skyld», så «fordi han er så pågående» (Luk 11,5-8). «Bank på», sier Jesus, «så skal det bli lukket opp for dere» (v. 9). Vi må ikke holde opp med å banke på, og vi må banke så det høres.
«Oppmerksomhet er allerede bønn», sier den franske forfatter Simone Weill. Når vi ber, må vi selv være tilstede. Vi kan ikke føre en samtale dersom vi ikke er nærværende og oppmerksomme. Ufrivillige distraksjoner opplever vi riktignok ofte, men de gjør ikke bønnen verdiløs, dersom hjertet er på plass. Det er med hjertet og ikke bare med tankene vi ber. – I tillegg kan andre hindringer komme til: Opplevelsen av egen synd og uverdighet, angst, gammel bitterhet og mismot. Da gjør vi vel i å overgi til Gud disse hindringene og alt som holder oss tilbake. Da kan det som stenger bli en terskel inn til Gud og en begynnelse til bønn. For «intet kan skille oss fra Kristi kjærlighet».
Fromhet og gudsfrykt i bønnen innebærer at vi er lydhøre overfor Guds ord og avstemmer oss etter hans vilje. Alt vi ber om for oss selv og for andre, bør vi innramme i et «skje din vilje». Derfor burde vi også akseptere det om vår vilje ikke skjer i første omgang. Vi vet at Gud alltid hører vår bønn, men han handler slik han vet det er best for oss. – Fromhet betyr også at vi tilpasser våre tanker og handlinger til Mesterens forbilde, idet vi «lar Jesu Kristi sinnelag prege vår ferd» (Fil 2,5). Den som slik er på bølgelengde med Gud, ber om de rette ting og oppnår dem.
Endelig er det en enestående styrke i felles bønn. «Såfremt to av dere blir enige om å be om noe, skal dere få det av min Far i himlene, hva det enn er», sier Jesus. «For der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv iblant dem» (Matt 18,19). I den senere tid er det blitt stadig mer alminnelig også i den katolske kirke, å komme sammen til spontan bønn, enten i en karismatisk ramme eller med andre siktemål. For mange som hittil bare har kjent til privat bønn eller den offisielle liturgi, har det virket fornyende å oppleve bønnen på et fritt grunnlag – å kunne støtte hverandre i bønnen og be for og med hverandre.
Vår bønn kan altså ta mange former. Vi kan be i stillhet, uten å si noe, eller vi kan be høyt. Vi kan bruke egne ord eller andres formuleringer – og da først og fremst de bønner Kirken har brukt til alle tider. Det kan gjelde korte utrop og påkallelser, som Frans av Assisis: «Min Herre og min Gud.», eller Jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg.» Det kan også være lengre bønnetekster – en av Davids salmer, som Kirken overtok fra jødedommen og som Jesus selv har bedt, noen ledd av rosenkransen, et litani eller bønner som har vunnet hevd og som kanskje går tilbake til en helgen eller en annen kjent skikkelse. De faste formuleringene kan riktignok aldri erstatte vår egen spontane bønn. Til gjengjeld kan de ofte gi den et dypere innhold og en lødig form som unngår sentimentalitet og subjektivitet.
Kirkens bønn
Den personlige bønn leder frem mot Kirkens bønn, liturgien, og finner sitt høyeste uttrykk der. Vi ber ikke bare som enkeltindivider, men som lemmer på Kristi legeme, Kirken. Vi hører sammen i det store fellesskap som utgår fra Kristus og ledes av ham. Den liturgiske bønn er hele Kirkens bønn. Liturgien skiller seg ut fra den enkeltes bønn som først og fremst bygger på egen fromhet og hengivenhet. Kirkens liturgi er i ordets egentlige mening en Guds-tjeneste og er den bønn hele Guds familie ber, forenet i Kristus. Den frembæres av Kristus, vår yppersteprest, som et lovoffer for Faderen på våre vegne.
Det kommer klarest frem i den eukaristiske feiring eller messen.
Kristus er vår «mellommann» (Heb 9,15-28). Alt skjer «ved ham og med ham og i ham … i den Hellige Ånds enhet». I messen skjer en utveksling mellom Gud og mennesker i Kristus – en oppadstigende bevegelse mot Faderen og et svar fra ham til oss. Kristi offer blir igjen nærværende: Han bærer seg selv frem som et levende offer for sin Far på våre vegne, og vi forener oss med ham. Samtidig innbys vi til nattverdmåltidet der vi mottar Guds gave til oss: Kristi legeme og blod til næring for alle og til Kirkens enhet og fornyelse.
Kristi forbønn
All bønn bygger på forbønn: på Kristi bønn for oss, på «Ånden som kommer vår avmakt til unnsetning». Hebreerbrevet, som kaller Kristus vår yppersteprest og mellommann, sier at «han alltid lever og går i forbønn for oss» (7,25). Fordi han selv er og forblir menneske også i himmelen ved Guds høyre hånd, gjør han menneskeheten tilstedeværende overfor Gud. Som vår bror i himmelen kan vi påkalle ham – han har delt våre kår og kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. «Han er jo heller ikke den som er ute av stand til å føle med vår jordiske skrøpelighet; tvert imot, han er blitt prøvet i alt og har i sin likhet med oss fått kjenne de samme fristelser som vi – bare uten synd» (Heb 4,15). Kristi forbønn er enestående fordi han er både Gud og menneske. Når Kristus frembærer seg selv for Faderen, tar han oss med, slik at Faderen ser oss i ham. Enestående er forbønnen også ved at Kristus overgir seg på våre vegne. Der vår forbønn er en håndsrekning til andre, der går hans forbønn over i offer – «et offer en gang for alle, da han ofret seg selv» (Heb 7,27). Det er denne bønn og dette offer som bærer vår bønn og gjør all vår bønn og forbønn fruktbar.
Messen – bønnens høydepunkt
Derfor er messen, der vi feirer Kristi offer, bønnens høydepunkt og hjerte. Her samles alle tråder, her krysses alle veier. Her møtes alle som lever i Kristus, de levende såvel som de døde, i det kjærlighetens og forbønnens fellesskap som vi kaller «de helliges samfunn». I messen påkaller vi de hellige som er gått forut for oss inn i Guds herlighet og ber om at de må be for oss. Samtidig ber også vi for alle som trenger vår forbønn: for dem som er døde i Kristus, for dem som lever – for våre nærmeste, for alle som trenger vår hjelp. Funksjonen er i begge tilfeller den samme: de hellige ber for oss i himmelen, vi ber for hverandre på jorden, men alt skjer i Kristus. Forskjellen er bare den at Maria og helgenene, i motsetning til oss, er lutret for egenkjærlighet og derfor åpne for alle. De er «gjennomsiktige» for Gud og for mennesker – rene formidlere i Kristus. I deres forbønn er det plass til alle. De er ikke et stengsel mellom Gud og oss, bare en bro.
Feiringen av de andre sakramenter utgjør likeledes en del av Kirkens liturgi. Hver gang presten døper, vier, forlater synder, salver en syk, utfører han på Kirkens vegne en liturgisk handling, som også er bønn.
Også tidebønnen hører med til liturgien. Den er Kirkens uavbrutte bønn. Alle døgnets tider helliggjøres av lovsangen til Gud, fra laudes om morgenen til vesper og kompletorium om kvelden. Det er Davids salmer Kirken ber – den enkle, sterke og alltid menneskelige bønn som gudsfolket har frembåret helt fra begynnelsen av: I takksigelse og lovprisning, i anger, nød og lengsel. Tidebønnen omfatter også hymner og lesninger tilpasset døgnets tider og kirkeårets gang. Høydepunktet for all vår liturgi er Den stille uke, da Kirken på en særlig måte identifiserer seg med Kristus i hans lidelse, kors og seier.
Slik fylles vi av Kirkens åndedrag og lærer å finne vår egen stemme i dens store kor.
