7. november 2022 ville det vært 100 år siden sr. Mildri Hoch-Nielsen ble født.
Det måtte vi markere!
Sr. Mildri har vært svært viktig for Sta. Katarinahjemmet. Dagen ble markert med samvær for søstrene og etterkommere fra sr. Mildris familie. Under markeringen holdt sr. Else-Britt Nilsen denne minnetalen.
Minnetale i anledning sr. Mildris 100-års dag.
Når vi i dag feirer 100-årsdagen for sr. Mildris fødsel er det en selvfølge i vårt klosterlige fellesskap, men også like selvfølgelig at vi gjør det sammen med dere som er hennes familie -, for ingen av oss kan fremvise et sterkere bånd mellom Katarinahjemmet og én familie enn Mildri. Deres familiehistorie – og da ikke minst kvinnesiden – er tett sammenvevd med Katarinahjemmets historie allerede fra 1930-årene av. Det ble sagt ved Nanna Margrethes (Bliksrud, f. Hoch-Nielsen) bortgang, og det ble selvsagt enda mer uttalt da den yngste av søstrene svarte på Guds kall – til å følge ham i den dominikanske ordensfamilie.
«Kjært barn har mange navn»
Så noen ord om jubilanten – først litt i sjangeren fioretti – stoff med anekdotisk, legendarisk preg knyttet til Mildri. Alt stemmer ikke 100 prosent, men det sier noe … Om det skulle grense til det hagiografiske, så er det slett ikke tilsiktet.
Vi kjenner alle utsagnet: «Kjært barn har mange navn». For den lille piken som kom til verden for 100 år siden i Asker – passer dette forbløffende: Rannveig Kornelia Sarah Arentz skulle hun visst hete. Men slik ble det ikke.
Den nyfødte gjorde meget tidlig et argt, ja illsint inntrykk på sine nærmeste som fant det tryggest å bytte ut det skarpe Rannveig med Mildri. Da ble det Mildri Kornelia Sarah … Men heller ikke slik ble det. Like før dåpen gikk eldste bror Jan (Vilster, f. Hoch-Nielsen) og tygget høyt på triaden. Da den endte med KORNE-LIA kom en ny snuoperasjon. Riktignok var Asker den gang på landet, men ett sted gikk dog grensen for det rurale. I stedet ble det Andrea; Mildri Andrea Sarah Arentz. – Så kan man i ettertid fundere over hva som var verst: Å bli kalt Korne-lia eller fru Abraham …? Ifølge min kilde skal nemlig det siste ha medført visse frustrasjoner under skolegangen. At det senere forekommer en «Helene Margrethe-periode» – etter en forbigående Klara-tid – da Mildri meldte seg som leg-fransiskaner -, kompliserer saken ytterligere.
Var hun et snilt barn? Spørsmålet ligger snublende nært, og merk dere at jeg her ikke spør etter mildhet.
Alt som tre-fireåring aner vi hos henne et edelt sinnelag: Ved en anledning hadde eldste søster Nanna Margrethe lekt litt vel frimodig med farens lorgnetter. Dette hadde satt spor, og faren var streng … Da han kom inn til barna, spurte han hvem synderen var. For å hjelpe storesøster meldte Mildri seg. Faren trodde henne, men fordi hun var så liten slapp hun straff. Med andre ord et Abrahams – evt. fru Abrahams – offer …
Men som for alle barn, så ventet livets alvor. Først skolen. For noen en prøvelse, for andre en glede. Trolig det siste for henne. Og kjedelig ble det neppe, dertil var antall skoleskift og klasseopprykk for mange. Hun må ha gått i klasse med en hærskare av folk. – Dype spor satte også morens langvarige sykdom og bortgang. Da hadde familien allerede bodd noen år i Oslo, og stort ansvar falt på eldste søster – Nanna Margrethe.
Veien til Kirken
I sorgen over morens død hadde Nanna Margrethe også » … søkt fred i kirken og trøst ved Herrens bord.» Var endog søndagsskole-lærer i Uranienborg. . Men møtet med en skolevenninne fikk henne på bedre tanker. Venninnen var i ferd med å konvertere … Tvil oppstår, fordommer faller. I 1935 skjer konversjonen, «… den skjønne stund i mitt liv, da jeg for første gang knelte ved kommunionsbenken, og visste: Jeg tilhører Jesu Kristi sanne kirke». Nanna Margrethes egne ord hentet fra boken De søkte de gamle stier.
Hvis noen tror at Mildri stod andektig i kulissene eller klappet mildt bifallende, er de på villspor. Hun var opprørt, ja sint. Og det var hun fortsatt da Aslaug (Jørgensen, f. Hoch-Nielsen) konverterte året etter. Det fortelles at den protesterende, for ikke å si protestantiske Mildri, gjorde et dypt rystende inntrykk på en av Nanna Margrethes katolske venninner, der hun satt krittpiperøkende og leste Luther!
Men miraklenes tid var ikke forbi; det skjedde – tja, la oss kalle det et sjokoladeunder: 2. juledag -36, lå Mildri alene hjemme med bronkitt, mens familien var i juleselskap. P. Vanneufville OP – godt oppdatert om lillesøsters ublide skjebne, – sendte henne gjennom Nanna Margrethe og Aslaug en anselig mengde sjokolade og et puslespill. Pasienten ble henrykt, men hvem var giveren? Det fikk hun ikke vite. Så fulgte en replikkveksling som lød omtrent slik: «Da vil jeg heller ikke ha noe sjokolade …» Hun ville takke vedkommende … «Er du sikker på det?» spurte en av søstrene.» Da hun fikk høre at det kom fra en katolsk prest ble det verre … Men nå hadde hun jo forpliktet seg.
Straks over nyttår banket Mildri på klostrets port (St. Dominikus). Det sies at det skjedde kl. 18.30, og at Nanna Margrethe bemerket at det var litt sent siden rosenkransandakten startet en halv time senere. Den kjekke lillesøster svarte da kjapt at presten neppe ville være interessert i slikt etter samtalen. Hun var nemlig grundig forberedt. Denne snille mannen måtte hjelpes. Ikke mindre enn 14 anklagepunkter mot den katolske kirke hadde hun forberedt.
Her aner vi et misjonerende anstrøk: «Han kunne heller bli prest i Uranienborg kirke! » – Men så var likevel presten smartere: «Vi kan jo ikke komme gjennom alle disse spørsmålene nå. Du får komme tilbake …». Det sies at den forhenværende Luther-leser etter hvert brukte tiden på Deichmann til å dytte alle bøker om og av Luther så langt inn i hyllene at ingen skulle få tak idem! Et ekte slag for veritas, for sannhet.
Konversjonen skjedde i begynnelsen av krigen. Da faren oppdaget nok en katolikk blant døtrene, var replikken «… da kan du bare reise.» Og slik ble det. Både Aslaug og Mildri dro først til storesøster som nå hadde eget hjem, og senere til Katarinahjemmet …
I ettertid forstår man da følgende ordveksling mellom St. Olavs redaktør Åge Rønning og vår søster i et intervju mange år senere:
«Hun heter Mildri Hoch-Nielsen og konverterte i meget ung alder, hun begynte med undervisning da hun var 13 år.
– Stakkars jente, mumler jeg og tenker på lærdommen og pliktene og alt slikt.
– Stakkars prest, sier s. Mildri helt fornøyd.»
Krig og nye veier
Ja, krig brøt ut og kullkastet en hel generasjons fremtidsplaner. Løypen som faren hadde lagt opp var bibliotekarutdannelse. I stedet ble det ett år ved Statens Husmorskole på Stabekk, hvor Mildri hadde problemer med å skille kveiten fra hveten … Husstell fordi faren mente at i krigstid får man mat der hvor det er et kjøkken.
I 1942 fulgte ettårig artiumskurs på Grimeland. Det gikk nesten, men ikke helt. Vannkopper avbrøt eksamen, og om høsten fulgte poliomyelitt med langt sykehusopphold. Snart også tuberkuløse kjertler. Til tross for dårlige odds; eksamen ble avlagt våren- 44 i de gjenstående fag.
På dette tidspunkt hadde faren funnet en ny livsledsager, og søskenflokken fikk et nytt tilskudd – Roald (Flemestad) – som også etterhvert skulle velge en kirkelig løpebane, riktig nok på den ‘andre siden’, men kanskje inspirert av Mildri.
Vi som er kommet til verden etter frigjøringen, kan ikke helt forestille oss krigshverdagen og utryggheten. Men gode vennskap kunne krigen ikke stoppe, – de var mange og katolske. Åndelig sett var krigsårene en viktig modningstid for Mildri. Og båndene til Katarinahjemmet ble stadig sterkere. Etter sykehusopphold og rekreasjon, ble Mildri fastboende her sammen med Aslaug.
Ifølge troverdige tidsvitner var hun ingen mønsterpensjonær, men i kloster ville hun. Og det selv om kloke patre og søstre var betenkte … Helsen var skrall, men man måtte jo medgi at Mildri allikevel hadde klart ganske mye. Da klosterplanene ble til virkelighet i mars – 47, var ventetiden blitt godt anvendt; latinlinjens artiumspensum på ett år, og kontorjobb i Forsyningsdepartementet.
Inntreden og klosterliv
Etter en strabasiøs reise gjennom et krigsherjet Tyskland, fulgte en stillhetens tid i Chatillôn. I tur og orden ble de forskjellige etapper tilbakelagt, men det kostet: I Frankrike – mer enn i Norge – fø1te befolkningen ettervirkningene av krigen på kroppen, det var matmangel. Etter hvert sviktet helsen, og sr. Helene-Margrethe (Mildris klosternavn den gang) ble viselig nok sendt hjem til Katarinahjemmet. I 1955 avla hun evige løfter og kom tilbake til Frankrike fem år senere for intensive teologi studier. De samme som brødrenes, men på kortere tid. Nyttig bagasje, for hjemme ventet viktige oppgaver.
… i virkeligheten en alvorsdame
«Søster Mildri på Katarinahjemmet er i virkeligheten en alvorsdame, man må ikke la seg lure av hennes muntre tone» fremholdt Åge Rønning i det allerede omtalte intervju (St Olav 1974).
Jeg merket meg uttalelsen, og ba senere en magister med nyere katolsk kirkehistorie som interessefelt, å utdype. Marit Flagestad (senere sr. Nada OCD)- som hun het, – ble pensjonær her i slutten av 1950-årene:
«Da jeg kom tilbake til Katarinahjemmet i 1976, hadde det siden sist jeg bodde der vært holdt et økumenisk konsil. Det hadde medført store forandringer. I mine øyne var det mest påfallende den teologiske skolering som søstrene hadde fått … Samarbeidet med brødrene fortsetter, men nå står brødre og søstre i langt større grad på like fot … Det katolske miljø er blitt rikere. En del av de tidligere aktiviteter er derfor ikke lenger så viktige.. likevel er Katarinahjemmet fremdeles et sted hvor man kan finne et katolsk miljø og få katolske kontakter.
… Den viktigste person i denne omdannelses-prosess er uten tvil sr. Mildri. I flere tiår har hun vært en bærende kraft i huset. Allerede i 50-årene hadde hun fremsynthet, og da hun ble valgt til priorinne ved slutten av konsilperioden, kunne hun sette de nye intensjoner ut i livet. – Priorinne har hun vært i alt 16 år – og underpriorinne like lenge -. Hennes mest påfallende egenskap er å kunne samle kommuniteten til felles innsats. …. Det som har gjort hennes arbeid på Katarinahjemmet så fruktbringende, er likevel først og fremst en dyp åndelig forankring …»
Byggmesteren
Så langt kirkehistorikeren om sin samtidige. Ikke bare var Mildri en åndelig byggmester for hele kommuniteten og for nykommerne som novisemester, men også byggmester i ordets mer gjengse forstand da gamle trehus i 70-årene måtte vike for mer tidsmessige konstruks joner. «Byggeperioden» var et kommunitetsløft, og resultat av intenst og årelangt forberedelsesarbeid.
Men selv om klosterfellesskapet lå Mildri sterkt på hjertet, så stopper ikke merittlisten der. Det ville ha vært pinlig i en Predikerorden Hun var en stor forkynner og hadde en sterkt «utadrettet» side: konvertittundervisning; foredrag, studiedager og utallige samtaler. – I kjølvannet av konsilet vokste også rådsstrukturen frem. Selv søstre ble «organiserte» – og Mildri ble involvert i styre og stell. I Legmannsrådet opprettet før konsilet, var hun søstrenes representant … Og slik kunne vi fortsette …
Sr Mildris virksomhet begrenset seg ikke til hjemlige sysler, så mange de enn var. Hun har en stor skare av mennesker som hun har undervist og ledsaget frem til konversjon. Hun har minst like mange som hun har ledsaget som åndelig veileder. Og hun mistet aldri evnen til kontakt med unge mennesker – ikke minst, som oppsøkte henne like til det siste.
I alle disse årene var hun en drivende, bærende og samlende kraft. Selv den siste tiden hvor kreftene avtok, og hvor hun verken kunne «bære» eller «drive» som før, var hun fortsatt den samlende kraft, om mulig enda sterkere. Det følte vi – og det følte dere. 17. februar 2010 gikk hun bort 87 år gammel.
Åh, jeg glemte å nevne at det gamle Mildri-navnet gjenoppstod, også en frukt av fornyelsen. Det re-aktualiserer et helt vesentlig spørsmål: Skapte navnet hva det nevnte? Ble hun nå egentlig så veldig mild? Selv etter et langt klosterliv kunne hun – ikke ulikt sine to kjødelige søstre – fortsatt være både skarp i blikket og rask i replikken … Men her teller ikke subjektive syns’inger, men troens lys. For mildhet er Åndens frukt, og tegn på en klokskap som kommer ovenfra.
Den hadde Mildri i rikt monn.
