En vanskelig novise. En stor forsker. En banebrytende generalpriorinne.
Else-Britt Ble født i Oslo 5. september 1946. Bare tre måneder gammel flyttet hun med moren til Tromsø, og skulle bli boende der til hun var åtte. Hun trådte inn på Sta. Katarinahjemmet i 1971, 25 år gammel. Hvem er hun egentlig?
Barndom og ungdom
Åtte år gammel ble Else-Britt på nytt Oslo-boer. Først på Hovedøya, hvor forsvaret benyttet brakkebyen som offisers boliger. En onkel var befal. Få år tidligere var Hovedøya interneringsleir for kvinnelige medløpere, men nå var øya militært område.
Sammen med sin kusine kunne hun derfor løpe sine barnsben mellom ruiner, sjeldne planter og militært personell. Når sr. Else-Britt forteller om Hovedøya, er det med stor varme. «Det var et sted med fantastisk natur,» forteller hun, «med fugleliv, blomster og masser av rampete unger!»
Vi må anta hun selv var inkludert i den siste kategorien.
Men livets alvor var også til stede for barna på Hovedøya. Det meste av dagen var derfor satt av til skole og opplæring, noe sr. Else-Britt ikke hadde noe i mot. Hennes intellektuelle dragning startet nemlig tidlig, og hun ble raskt hva man kan kalle en lesehest. Et benbrudd ble til velsignelse – og mer tid for lesning. Hun røper at det ikke bare var faglitteratur. Hun var og er fan av Donald Duck også!
Skoleveien gikk i båt over til fastlandet, og så med to forskjellige trikker. Hun gikk nemlig på Sinsen skole, som den gang må ha vært en lang reise for en åtteåring på tur alene gjennom Oslo. Da mor og datter senere flyttet til Tonsåsen, begynte hun på Årvoll skole, hvor hun fullførte grunnskolen.
Ateisten
Med trofaste læstadianske besteforeldre fikk sr. Else-Britt et tidlig møte med kristendom og pietisme. Dette var allikevel en arv hun tidlig skulle ta avstand fra. «Jeg arvet nok min mors og hennes søskens skepsis,» forteller hun, og beskriver hvordan mistro til kristendommen vokste i henne fra 10-11 års alder. Skepsisen var spesielt rettet mot en fromhet der mye var synd. «Og,» legger hun til, «så hadde jeg en lærer som var superfrom, og det syntes jeg var irriterende».
Sr. Else-Britt endte derfor som selvproklamert ateist 12 år gammel. Allikevel gjorde Pius XIIs bortgang i 1958 et visst inntrykk. Hun påstår at en av overskriftene i VG fortalte at paven de siste døgnene led av en ustoppelig hikke … Det hørtes ubehagelig ut. Dypere spor satte allikevel kong Haakon VIIs bortgang året før. Musikken var mektig, prosesjonene sorgtunge. På et eller annet bortgjemt sted ligger kanskje fortsatt et minnehefte hvor hun samlet anselige mengder avisutklipp og foto.
Men den unge ateisten ble utfordret. «Jeg måtte jo konfirmeres,» sier hun, «det var tradisjon». Hun begynte derfor til undervisning i den nyetablerte Tonsen menighet. De hadde ingen egen kirke enda, og opplæringen ble gitt i et lite samfunnshus. Da Else-Britt fikk i oppdrag å skrive en stil om hvorfor hun ønsket å konfirmere seg, skrev hun åpenhjertig.
Moren, som ba om å lese stilen før den ble levert, må ha kjent sin datter godt. Stilen ble sensurert så kraftig, at moren ikke så noen annen råd enn å skrive den selv. Konfirmanten leverte derfor en stil om hvorfor hun ønsket konfirmasjonen, skrevet av hennes mor. Det må ha falt i god jord, for noen måneder senere sto sr. Else-Britt som konfirmant i Grefsen kirke.
Toleranse og forsvar
Etter folkeskolen endte sr. Else-Britt på en annen skole enn venninnene. Hun begynte på Sofienberg skole, og kom inn i nytt miljø. Hun fikk nye venner, og nye interesser. Trangen til å reise begynte også å vokse i henne, og det ser det ut til at Gud har utnyttet til fulle. For da ungdomsklubben i Sofienberg menighet tilbød tur til Lofoten og Nord-Norge måtte ateisten legge tvilen til side en stund. Reisen fristet for mye. «Selv om det var en kristen ungdomsklubb, var det en interessant tur,» forklarer hun. Hun og en god venninne fikk være med på turen. De dro nordover med tog, så båt over Vestfjorden, før de kom til Svolvær og Kabelvåg. Vel hjemme igjen ble Else-Britt med i ungdomsklubben, som ble ledet av Svein Aage Christoffersen – som senere skulle bli hennes veileder for doktoravhandlingen.
Det skulle ikke ta slutt der. Nå tok hennes søken en ny retning. Det pietistiske hadde hun satt til side alt som barn. Og hjemme på Tonsenhagen var toleranse en viktig leveregel. Selv om dette i første omgang hadde ført sr. Else-Britt til selvproklamert ateist, skulle det i ungdomsårene gi henne en naturlig åpen søken mot det religiøse.
Både moren og flere lærere snakket positivt om den katolske kirke, noe som fikk en ny nysgjerrighet på plass. At p. Rieber Mohn OP og biskop Willem Gran var synlige i media, bidro også.
Det skulle allikevel være fordommer hos noen medelever, som fikk avgjørende betydning for hennes vei mot denne kirken. Hun forteller om en liten gruppe som var engasjert i skolelaget. «Enkelte uttrykte store fordommer mot den katolske kirke,» forteller sr. Else-Britt, «og det provoserte meg!» Bedre ble det ikke når hun hørte en norsk misjonærstudent i Østerrike snakke om sin innsats der for å frelse katolikkene. Sr. Else-Britt hadde nemlig en inngiftet tante derfra, som var katolikk, og hun hadde aldri opplevd at det var noe galt med hennes kristendom.
Hun lot seg provosere, og følte trang til motmæle, kall til forsvar. Men kunnskap måtte til. Else-Britt tok da turen til Deichmanske og studiet skulle starte. «Jeg ville lese meg opp på både den katolske kirke og på kvekerne,» forteller hun. Hun fant derfor to bøker, en om hvert kirkesamfunn. Den katolske kirke var først ut. En bok av Peter Schindler. «Jeg kom aldri til å lese den om kvekerne,» forteller hun. Det var heller ikke nødvendig i denne omgang. Da hun leste boken om den katolske kirke, falt alt på plass. Det hun leste var så logisk, så historisk og det passet hennes temperament. Hun bygget opp en bank av argumenter, gikk tilbake til skolelaget, klar som den katolske kirkes nye forsvarer.
Det var også nå hun for første gang fant veien til St. Olav kirke. Da var hun 16 år. Tilfeldighetene ville at dette var dagen for John Willem Grans bispevielse.
Veien til Kirken
Men noe var skjedd. En søken etter å kunne forsvare tanten og hennes trosfeller, hadde ført Else-Britt inn på hennes egen vei til Kirken. Hun begynte å studere den katolske kirke. Satt ofte med ordbok, – husker hun da hun leste Ørnulf Ranheimsæters «Om tro og vantro». St. Olav tidsskrift – til slags i kirkens inngangsparti – ble en fast kilde til oppdatering – ikke minst om konsilet som pågikk i Roma.
Snart utvidet Else-Britt repertoaret ikke bare med litteratur, men også foredrag. Dominikanernes «Katolsk forum» trakk et stort publikum. «Jeg følte meg håpløst ung,» forteller hun. Men der fikk hun oppleve personer på nært hold, som hun hittil bare hadde møtt i media og bøker. Der var pater Hallvard Rieber-Mohn, biskop Gran, Nils Heyerdahl, og mange andre. På katolsk forum oppdaget hun også flere av hennes egne lektorer fra skolen. Hun var også engasjert i politikk, og da hun så Lars Roar Langslet også, ble det katolske eventyr til en meget interessant vei å gå videre.
Sr. Else-Britt har alltid hatt en forkjærlighet for tall som heller ikke nå fornektet seg. På fritiden førte hun snart statistikk over antall katolikker hun møtte hver dag, mens søndagsturene gikk til kveldsmessen i St. Olav kirke, hvor hun alltid satt på bakerste benk. Alt foregikk i det stille. Ikke en gang hennes mor, og heller ikke hennes katolske tante, fikk vite hva som foregikk.
I likhet med konvertitter flest utgjorde Sigrid Undsets store forfatterskap en del av veien – «da jeg til slutt leste konversjonsromanene visste jeg at løpet var kjørt. Med på veien hadde jeg forresten fått med meg Dominikanernes solide innføringskurs i katolsk troslære – 34 ukentlige forelesninger – i det gamle trehuset i Neuberggaten».
Else-Britt konverterte 23. august 1966. Hun var da sosiologistudent ved Universitetet i Oslo. Nøyaktig fem år senere sluttet hun seg til klosterfellesskapet på Katarinahjemmet.
En vanskelig novise
Det var det dominikanske kallet til forkynnelse, som trakk henne, og da en forkynnelse grunnet på studier og bønn. Viktig var også entusiasmen og gleden som fulgte i Vatikankonsilets kjølvann. En sosiolog kunne jo heller ikke forbli helt upåvirket av diskusjonen om kvinners rolle i kirken.
Sr. Else-Britt var akademiker av natur, og vekten Dominikanerordenen la på studier, tiltrakk henne. Studier er en av Ordenens pilarer, ved siden av bønn, fellesskap og forkynnelse. Hun skulle fortsette sine studier i klosteret, og mange år etter inntreden, i 1990, endte hun som andre kvinnen i Norge som tok doktorgrad i teologi, bare få uker etter Turid Karlsen Seim.
Men før doktorgrad og mange viktige roller i klostersammenheng, var det novisiat og juniorat som ventet henne. Hun var første novise til å få hele sin klosterutdannelse i Norge. «Jeg var en vanskelig novise,» forteller hun, og legger vekt på vanskelig.
«Som enebarn bærer man nok ofte på en god porsjon av bortskjemthet,» forteller hun og beskriver hvordan hun som enebarn, var vant til å ha en nær relasjon til moren, og at hun overførte behovet til novisemester. «Jeg var krevende,» forklarer hun, «og jeg drev det engang så langt at novisemesteren tok til tårene».
Novisemesterinnen var sr. Mildri Hoch-Nielsen. Hva hun følte i møte med sr. Else-Britt som novise kan vi bare gjette, for hun døde i 2007. Vi må allikevel anta at hun ble lettet da sr. Else-Britt selv tok tak i problemet, og foreslo at hun skulle ta et opphold i et kloster i utlandet. Det var ingen som sa nei, og slik ble det.
Valget falt på Laval (L’Abbaye de la Coudre), et cistersienserkloster i Frankrike. Der trivdes sr. Else-Britt godt, og hun beskriver oppholdet som svært viktig for hennes videre klosterliv.
Forskeren
Det var allikevel dominikanerinne hun skulle bli, og det mot alle odds, skal vi tro henne selv. Hun sier selv at hadde det ikke vært for biskop Grans evne til å bruke henne, ville hun kanskje endt i Laval. For vel tilbake i Oslo ble hun satt til å være redaktør for kirkebladet St. Olav, og hun ble involvert i analysearbeid. Hun fikk blant annet forske på geografisk isolerte katolikker, lese og analysere konvertittbrev og forske på ordenssøstrenes virke i Norge i perioden 1935-75.
«Jeg har forsket hele tiden,» forteller sr. Else-Britt, «jeg fikk en utdannelse som forsker». «Forskning var mer mennenes privilegium frem til Vatikankonsilet,» forklarer hun, «men det var en ny tid, og jeg var heldig og fikk komplementere min magistergrad med teologi». Hun legger vekt på at ikke bare biskop Gran, men også dominikanerpatrene og søstrene på Katarinahjemmet var støttende.
Sr. Else-Britt hadde allerede en magistergrad i sosiologi, da hun trådte inn, og fikk nå kombinere denne med teologi. Hennes viktigste forskningsfelt skulle bli ordenssøstrenes historie i Norge og Skandinavia. Forskningsfeltet har gitt henne anledning til roller og samarbeid på tvers av landegrenser, både innad i Ordenen og i universitetsmiljøer.
Økumenikk
Et av sr. Else-Britts store bidrag som ordenssøster i Norge, har vært innen økumenisk arbeid. Med en dokotorgrad i teologi fra det Teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, var hun godt rustet.
Hun ble også tidlig engasjert i økumenisk arbeid, og da Norges kristne råd ble opprettet i 1992 tok Biskop Gerhard Schwenzer kontakt og ba henne representere den katolske kirke. Hun skulle senere sitte to perioder som styreleder for dette rådet. Første gang var i 2011 og andre gang i 2013. Da hun ble valgt til styreleder og tok på seg vervet, var hun ikke bare den første katolikk, men også første kvinne til oppgaven noen sinne.
Hennes økumeniske engasjement er fortsatt stort. Hun er fortsatt medlem i katolsk-luthersk samtalegruppe, og hun er økumenisk sekretær for Oslo katolske bispedømme.
Generalpriorinnen
Det er allikevel som generalpriorinne hun har satt spor langt utover landegrensene. Sr. Else-Britt ble første gang valgt til generalpriorinne i 2003. Etter det har hun ledet søstrene i Norge og Frankrike frem til i dag. Hun har tatt imot søstrenes løfter, sørget for at alle har det bra, lyttet og lagt til rette.
Men hun har ikke bare blitt lagt merke til innad i kongregasjonen. Hun har blant annet vært europeisk koordinator for Dominican sisters international – et interkontinentalt nettverk for dominikanerinnekongregasjoner. Der har hun fremmet felles møteplasser på tvers av landegrenser, og arrangert en rekke studiesamlinger forskjellige steder i Europa.
Det er også sr. Else-Britt som har ledet arbeidet med å føre kongregasjonen frem mot en fusjon med kongregasjonen CRSD – CONGRÉGATION ROMAINE DE SAINT DOMINIQUE.
«Jeg har sett det som mitt kall å overflødiggjøre meg selv,» sier hun, «ved å legge til rette for videre liv i samarbeid med andre». Og nå har hun lykkes i akkurat det. For da kongregasjonen slo seg sammen med CRSD, var sr. Else-Britts oppgave som generalpriorinne definitivt over.
«Jeg ser allikevel ikke på dette som en død for kongregasjonen,» sier hun. «Ved å avslutte kongregasjonen, har den fått nytt liv. Jeg ser det som en livgivende handling. En prosess hvor det legges til rette for videre liv». Hun legger til at hennes visjon allikevel er større. «At våre to kongregasjoner har funnet sammen er bare et lite skritt,» sier hun, «min egentlige visjon er en verdensomspennende gren av apostoliske dominikanerinner».
Og hva vil sr. Else-Britt gjøre nå, en viktig og tidkrevende arbeidsoppgave fattigere?
Men et skritt er et skritt, og nå kommer en lang tid hvor to kongregasjoner må bli kjent med hverandre. Det i seg selv kan føre sr. Else-Britt til kortere eller lengre opphold i utlandet. I tillegg håper hun selv at hun nå kan bruke mer tid på forskningen. «Jeg føler behov for å rydde litt,» sier hun og forklarer at hun er involvert i en del bokprosjekter, som nå vil få mer av hennes oppmerksomhet.
Og det håper også vi. Om bare få år feirer nemlig Katarinahjemmet 100 år! En anledning det bør komme en bok.
Støtt gjerne vårt byggefond
Gi en gave til byggefondet på kontonummer 6029 05 03623 eller vipps til 720997.
Merk gaven «byggefond».
