Vi lever i en tid hvor fellesskap er et privilegium. Og kirkelig fellesskap helt spesielt.
Kommune og regjering legger begrenser på kirker og livssynshus, som gjør religiøs praksis nærmest umulig i det offentlige rom. I taushet bivånes voksende polkøer av stille protest, mot liknende nedstenging og begrensing. Men, mens Vinmonopolet raskt gjenåpnes, forblir kirker og livssynshus stengt.
Nye veier?
Men kan egentlig Kirken stenges ned? Skal den ikke være til stede – midt blant menneskene? Er den ikke kallet til tilstedeværelse, trøst og oppmuntring? Til aktiv deltagelse i folks sorger og gleder?
Det siste året har vi sett mange eksempler på hvordan Kirken finner nye veier, nye måter, nye møteplasser, for nettopp å være der folk er. Det er mange eksempler: steamede messer, utendørs messer, åpne dører for samtale, radioprogrammer, podkast, grillturer i det fri… og nå også korsvei i hagen på Katarinahjemmet.
Korsvei i fastetiden
Fastetiden er en tid for fornyelse, anger og omvendelse. Vi går med Kristus mot Golgata, men også mot oppstandelsen. Det er et håp i fastetiden. Et håp om ny begynnelse. En ny start. En ny sjanse.
I år vil fraværet av sakramenter og kirkelig fellesskap, prege fastetiden. Men håpet vil også følge oss. Håpet om igjen å kunne samles for messe og bønn.
Og kanskje er bønnen spesielt viktig i år. For vi kan be. Alene, sammen med husstanden eller med noen venner.
Og vi kan gå korsveien!
Bor du utenfor Oslo, kan du spørre i menigheten om der er en utendørs korsvei du kan gå, om kirkerommet er stengt.
Smittevern, lokalt og nasjonalt lovverk
Arrangementer er forbudt i Oslo per dags dato, og det er ikke anledning til å arrangere felles korsveisandakter. Kom alene, med egen husstand eller med noen få venner.
Følg alltid lokale og nasjonale smittevernråd.
