Klosterliver er et lykkelig liv, sier sr. Ragnhild Marie Bjelland o.p.
Hun trådte inn på Katarinahjemmet i 1989, med et håp om at det i det minste ville vare noen uker. Hun er her fortsatt tretti år senere. Men hva er klosterlivet for henne? Og hva førte henne dit? Det og mye annet får vi svar på i dette intervjuet.
SR. RAGNHILD MARIE BJELLAND
- 11. januar 1956 – Født i Stavanger, Norge
- 23. mars 1956 – døpt i Johanneskirken (Den norske kirke) i Stavanger
- Påskenatt 1985 – konvertert til Den katolske kirke i St. Dominikus kirke, Oslo
- 2. mai 1989 – Inntreden hos Dominikanerinnene av Notre Dame de Grâce
- 28. januar 1992 – Første løfter
- 8. september 1995 – Evige løfte
Hva kan du si om din bakgrunn?
Jeg vokste opp i en helt alminnelig norsk, luthersk familie. Vi bodde i Stavanger, som ligger i bibelbeltet av Norge, og et tradisjonelt bedehusområde. Vi vanket allikevel ikke i bedehusene. Familieholdningen var mer i samsvar med et høykirkelig miljø, og vi tilhørte Statskirken. Jeg husker fortsatt bestemor som ikke forsto hvorfor folk gikk i bedehusene, når Norge hadde en så fin kirke. Til tross for en tydelig kristen familiebakgrunn, gikk vi ikke ofte i kirken. Vi var i kirken til høytidene, ikke noe mer enn det.
Jeg hadde allikevel tidlig et sterkt gudsforhold, og jeg tenkte mye på uforklarlige ting. Jeg var nysgjerrig på det meste, og det var nok mange voksne som syntes jeg var problematisk. Jeg var et urolig barn. En som fant på ting. Da jeg fikk en dukke som kunne krabbe av seg selv, for eksempel. Det var spennende! Jeg var absolutt begeistret for dukken, men det var enda mer spennende å finne ut hvordan den faktisk kunne krabbe. Til de voksnes store frustrasjon, skrudde jeg selvfølgelig opp dukken.
Jeg var rampete! Uskikkelig! Det var vanskelig å holde rede på meg. Jeg var aktiv i det meste. Musikk. Sport. Min far prøvde roe meg ned, ved å lære meg sjakk. Men det funket ikke. Var helt håpløst! Det var altfor lite action for meg. I dag ser jeg mye av meg selv i enkelte nevøer og nieser. Det er en trøst. Da kan jeg i det minste skylde på at det er genetisk.
Jeg var også kvikk på andre vis, og kunne lese da jeg var 4 år gammel. Da jeg begynte på skolen tre år senere, hadde jeg vært hyppig gjest ved biblioteket i to år allerede. Jeg kjedet meg enormt på skolen, og da jeg måtte tegne A-borden, gikk jeg hjem. På skolen forsto de ikke at jeg kunne lese, før mot slutten av første klasse. Da spurte læreren om noen hadde en barnebibel. Jeg hadde fått en i gave da jeg begynte på skolen, og var utrolig stolt av den. Jeg tok den med. Læreren tok den og ville lese for oss. Da sa jeg at jeg ville lese selv, men læreren trodde ikke jeg kunne lese. Jeg ble fornærmet og tok boken og gikk. På kvelden ringte læreren hjem og sa til min far at Ragnhild sier hun kan lese, men det kan hun jo ikke. Da sa min far at jo, det kan hun, det er bare skolen som ikke har fanget det opp.
De tre første årene på skolen gikk jeg hjem hver gang jeg kjedet meg, og det var ofte. Læreren virket glad til, og stanset meg ikke. Jeg kjedet meg grusomt gjennom alle skoleårene, og fikk dårlige vaner. Det jeg likte, gjorde jeg uten problem, men det jeg strevde med, ble rett og slett ikke gjort. Dette at jeg kjedet meg mye på skolen, hadde også innvirkning på valget mitt videre, for da jeg skulle begynne på gymnaset og fant ut at jeg kunne tenke meg, var å gå på enten musikk- eller idrettslinje, søkte jeg bare på disse to linjene til mine foreldres store frustrasjon, det var vanskelig å komme inn. Vanlig allmennfaglig gymnas virket rett og slett så kjedelig på meg. Jeg kom inn på musikklinjen, og slik fortsatte min vei inn i musikken.
Kan du si noe mer om dette veivalget?
Musikk var en del av livsånden i familien. Både min onkel og min far, og flere i familien var dyktige amatørmusikere, og selv ble jeg tidlig sendt ut for å ta pianotimer. Musikk lå i genene, og etter musikkgymnaset søkte jeg meg inn på musikkonservatoriet i Rogaland, nå Universitetet i Stavanger. Der studerte jeg sang i 5 år.
Etter endt studium ved konservatoriet, arbeidet jeg som fylkesmusiker i et år. I løpet av den tiden bestemte jeg meg for å søke Statens Operahøgskole. Jeg hadde ingen tanker om å komme inn der, men ønsket å se hvor langt jeg kunne komme i konkurransen om å komme inn. Ved å bedømmes faglig av juryen, ville jeg få bedre forståelse av hvor jeg plasserte meg som sanger. Det var bare syv plasser, og opptak hvert tredje år, så det var en stor overraskelse for meg at jeg kom inn. Jeg tok imot plassen. Studiet ved Operahøgskolen varer 3 år og er mer en teaterskole, enn et musikkstudium.
Alt da vi begynte på operaskolen visste vi at det kun er en opera i Norge, og at det ikke ville være særlig mulighet til engasjement der. Ville vi ha et engasjement, måtte vi til utlandet. Jeg prøvesang for et operaagentur i daværende Øst-Tyskland, og fikk et tilbud om engasjement der, men det ble så komplisert å få til, at jeg valgte et tilbud på Nationaltheatret istedenfor. Jeg fikk et engasjement i Peer Gynt, som ble satt opp i 1985. Etterpå fikk jeg en form for «lærlingstilling» ved teateret, og hvor jeg fikk lære mer teater ved å spille små roller i forskjellige oppsetninger. Det var en fin tid og jeg lærte mye.
Du vokste opp i Den norske kirke, hvordan fant du veien til Den katolske kirke?
Jeg har alltid vært søkende, med et naturlig, barnlig gudsforhold. Det var derfor naturlig for meg i ungdomstiden, å snuse litt rundt i ungdomsmiljøer innen Den norske kirke. Jeg følte ofte at jeg var velkommen der, men det var liksom alltid med et forbehold. Det var som de sa «kom og bli som oss!». Men jeg var ikke en person som ville la meg forandre ved tvang. Jeg følte de ville bestemme hvordan jeg skulle oppføre meg, for å være en kristen. Det var ikke aktuelt for meg! Jeg ville være kristen, men på min måte.
Jeg var anarkist, men ble allikevel tiltrukket av Den katolske kirke. Det var håpløst å være anarkist og samtidig bli tiltrukket av en kirke med pave og hierarki, men det ble jeg. Jeg snik-leste katolsk litteratur, og ble stadig mer tiltrukket av den katolske være- og tenkemåten. Her var ikke dans og vin forstått som synd, men jeg lærte at synden ligger i noe annet enn i vinen eller dansen. Synden handlet ikke lenger om ytre ting, men om et vaklende gudsforhold; et gudsforhold som fjerner oss fra Gud.
Jeg ville nok ha konvertert noe senere, om det ikke var for dramatiske hendelser i mitt liv, for da jeg konverterte var det fortsatt ting ved Den katolske kirke som jeg var uenig i. Så endret livet seg på en måte som kastet meg inn i en tankeprosess. Samtidig sa Kjell Arild Pollestad, som jeg leste hos, at uenighet er greit, men blir du stående utenfor, kan du i alle fall ikke forandre noe. Det er helt sant, han fikk meg også til å forstå at man trenger et fellesskap som kristen, ingen kan være kristen «i løse luften».
Jeg konverterte i St. Dominikus kirke i 1985. Det var der jeg følte meg hjemme.
Og veien gikk videre til kloster?
I og med at St. Dominikus kirke er en klosterkirke, var klosterfolk en naturlig del av miljøet. Jeg tenkte det var flott, men ville ikke se at den veien hadde noe med meg selv å gjøre. Jeg følte allikevel en dragning, og jeg begynte etterhvert å lese klosterlitteratur.
Det var denne dragningen som gjorde at jeg bestemte meg for å gjøre klosterlivet et forsøk, sammen med en erfaring jeg hadde gjort meg i møte med eldre mennesker. Jeg hadde møtt noen eldre, som var bitre fordi de ikke hadde turt å prøve den veien de hadde en dragning mot som unge. Jeg ønsket ikke ende som dem, sittende bitter på et aldershjem 85 år gammel. Jeg måtte derfor gjøre klosterlivet et forsøk, selv om det kanskje ikke ville vare mer enn noen uker eller måneder.
Dynamikken og energien i det dominikanske kall – kontemplasjon og aksjon – både fascinerte og tiltalte meg, og passet mitt temperament.
Jeg trådte inn i 1989 og er her fortsatt! Jeg har lært så mye, og kanskje den viktigste erfaringen min med klosterlivet, er at dette er en god skole i kjærlighet.
Et av dine misjonsoppdrag har vært innen liturgien. Kan du si noe om dette?
Temaet liturgi var noe som kom opp allerede med min novisemesterinne, sr. Mildri. Hun sa at jeg med min musikkbakgrunn, burde arbeide innen liturgi. Det første hun gjorde var så å sende meg for å studere latin ved universitetet i Oslo. Jeg har kun en grunnutdannelse i latin, men det studiet har vært til enorm stor nytte i arbeidet mitt siden.
Mitt første oppdrag i kirkesammenheng kom da jeg ble utnevnt til salmebokkomiteen. Vi møttes hver mandag her på Katarinahjemmet, og arbeidet førte med seg både lykke og frustrasjon. Underveis skjedde det ting, som gjorde at jeg måtte ta innspurten alene. Det var vanskelig, for det var ikke lenger snakk bare om musikk, men en bokutgivelse. Jeg måtte svare på spørsmål om papirtykkelse og skrifttype. Det var ikke noe jeg var trent for. Men boken kom da ut, den. Boken det er snakk om er Lov Herren, som i dag brukes i alle katolske menigheter her i landet.
Det neste prosjektet jeg var så heldig å få være med på var utgivelsen av Tidebønnene på norsk. Sr. Liv Due Robak og fr. Per Bjørn Halvorsen var utnevnt til å stå for oversettelse og utforming av tekstene, mens Wolfgang Plagge og jeg selv var ansvarlige for det musikalske. Det var et arbeid som strakk seg over flere år. Vi begynte med å studere tidebønnebøker utgitt på andre språk. Når vi hadde avgjort hvordan bøkene skulle se ut i den norske versjonen, begynte sr. Liv og fr. Per Bjørn med tekstene. Wolfgang og jeg så på det musikalske, så snart de ferdige tekstene var overgitt oss. I dag har vi fire komplette tidebønnebøker og til disse fire antifonarier hvor melodiene angis.
I tillegg til arbeidet med de liturgiske verkene, sitter jeg i flere liturgiske kommisjoner. Første gang jeg stiftet bekjentskap med en liturgisk kommisjon, var da Norsk katolsk bisperåd utnevnte meg til medlem av liturgikommisjonen her i Norge. Siden 2011 har jeg også sittet i CLiOP, som er ordenens offisielle liturgikommisjon.
Nylig ble jeg også valgt til medlem av styret i Societas Liturgica.
Hvis du får uttrykke hva som har betydd noe spesielt for deg i klosterlivet, hva er det?
Klosterlivet, som alt annet liv, er jo på godt og vondt. Jeg tror slik sett at klosterlivet har gitt meg bedre mulighet til å bli kjent med meg selv, enn jeg ville fått i et mer vanlig liv. Man blir på et vis mer konfrontert med seg selv i klosterlivet. Det er flere som griper inn i livet ens, og man slipes fra flere hold. Hvis man er villig til å la seg slipes, selvfølgelig.
Den dominikanske familie har betydd mye for meg. Det å være med i en familie! Det å ha kontakt utover klosterets vegger, utover den lille katolske kirke i Norge og utover landets grenser. Det har betydd mye for meg. Det å kunne møte brødre, søstre og legdomonikanere overalt i verden. Familie! Uansett hvor.
Vår Ordensprofil betyr mye for meg. Forkynne! Men med utgangspunkt i Contemplata aliis tradere! Bring til andre frukten av egen bønn og kontemplasjon. Jeg har et stort behov for å legge tyngden på mitt eget bønneliv, så jeg derfra kan finne grunnlaget for min forkynnelse. Jeg håper jeg med mitt liv viser at dette virkelig er et liv, som er verd å leve!
Du er ansvarlig for gjestehuset på Katarinahjemmet. Kan du si noen ord om hva det betyr for deg?
Det er kjekt! Jeg er glad for kontakten med de som kommer hit, og håper jeg formidler at vi er et hus fylt med glede. Det er den siden av stedet, jeg forsøker å vise. Gjestehuset er veldig viktig som apostolat. Mange som kommer hit, kjenner ikke den katolske kirke, og møter den for første gang her hos oss. Andre spør forsiktig om de får lov til å gå i kapellet, og noen stopper for en prat. Det er veldig fint.
Jeg var heldig å få tilbringe tre måneder i et Benediktinerkloster mens jeg var i novisiatet. Der lærte jeg ikke bare mye om liturgi og gregoriansk sang, men også hva gjestfrihet er. For Benediktinere er hver gjest Kristus selv. På rommene sto en plakat med «Det er fest, for du er kommet!» Dette er ting jeg ofte tenker på, og jeg håper våre gjester opplever noe av den samme ånden her hos oss.
Nå mot slutten, har du noen råd å gi til de som eventuelt vurderer klosterlivet?
Kom og prøv! Ikke vent på en åpenbaring fra himmelen! Et kall kommer som oftest som en stille susen, det er som om Gud hvisker til en- inn i øret – veldig sjelden med brask og bram, som for Paulus på vei til Damaskus. Føler du at tanken på klosterlivet kiler deg i øret, kan det ofte være et tegn på kall. Ikke nødvendigvis, men som regel. Prøv! Og husk det er lov å prøve seg, og så si at dette allikevel ikke passet for meg.
Er det noe mer du synes er viktig å få frem?
Dette er et lykkelig liv! Det synes jeg er viktig å fremheve. Med klosterlivet følger mange utfordringer, men det er først og fremst en kilde til enormt stor glede.
Intervjuet er tatt av sr. Ane-Elisabet o.p. august 2019
