Gunnel Vallquist, en nær venn av søstrene på Sta. Katarinahjemmet, døde 11. januar 2016.
Fra Gunnel konverterte i 1939 og så lenge hun maktet reisen, tilbrakte hun hvert år en lengre tid i klosteret. De senere år besøkte søstrene henne.
Minneord på vegne av søstrene er skrevet av sr. Anne Bente Hadland
GUNNEL VALLQUIST 1918-2016
Gunnel Vallquist avgikk ved døden den 11. januar om morgenen. Jeg liker å tro at det var en slik klar, lys vinterdag som på sett og vis er et bilde av Gunnel selv – klar og tindrende.
Gunnel Vallquist var forfatter, journalist, oversetter og medlem av Svenska Akademien – som står for tildelingen av Nobelprisen i litteratur. Hun ble medlem i 1982 etter å ha fullført oversettelsen av Marcel Proust storverk – ”på sporet av den tapte tid” – til svensk, et prosjekt som tok 25 år. Hun fikk professors rang i 1981. Som journalist var hun en av meget få kvinner som fulgte Det annet vatikankonsil på nært hold. Hennes løpende kommentarer i Svenska Dagbladet kom i bokform i fire bind, Dagbok från Rom (1964-1966).
Enormt belest, og med en sjelden uttrykksevne, var hun en viktig røst i det katolske skandinaviske landskapet. Ved siden av en rekke engasjementer var hun også medlem av St. Olav tidsskrifts redaksjon fra 1978 til 2006.
Det er naturligvis grunn god nok til å skrive om henne, men for oss – søstrene på Katarinahjemmet – er det først og fremst vennen Gunnel, som har forlatt oss. Med Gunnel forsvant den siste av dem som har vært en del av Katarinahjemmets historie fra klosterets tidligste tid. Hun kom hit første gang i 1939 som ny konvertitt. Det ble opphav til vennskap først og fremst med sr. Mary Reginald, men også med søstrene forøvrig, som varte livet ut.
Selv visste jeg knapt hvem hun var da jeg en dag oppdaget henne i refektoriet like etter at jeg var inntrådt. Hun hadde sin selvskrevne plass blant søstrene, og hun delte med seg av alt hun leste, skrev og erfarte. Hun øste av sine inntrykk fra konsilet, fra møter med teologer og forfattere, fra kirkebesøk i Russland og Midt-Østen. Men hun var også levende opptatt av oss, av våre meninger, av den enkeltes trosvandring og en stor inspirasjonskilde for flere av oss.
Hun hadde genuin interesse for den enkelte søster. Når hun ikke lenger kunne komme til oss, reiste vi til henne, og da måtte vi alltid fortelle om søstrene, også om nykommerne hun aldri hadde møtt.
Gunnel markerte seg sterkt i den aktuelle kirkelige debatt. Hun levde midt i kirken, hun elsket den, men var på ingen måte blind for svakheter og unnfallenhet. Hun var aldri ukritisk, men alltid lojal. Hun hadde en dyp, dyp Kristustro. Det var hennes klare overbevisning at man ikke kunne nærme seg Kristus, uten også å nærme seg andre – enheten i Kristus ble et hovedanliggende for henne. Det er vårt håp at hun nå kan leve i den.
Anne Bente Hadland op
Gunnel Valquist sammen med sr. Mary Reginald og Kari Vogt. Tatt i Oslo på 1950/60-tallet.
Les også minneord av Peter Halldorf
