Nyheter

Tanker og refleksjoner over min tid som volontør og tiden som er gått siden.

Jeg var volontør høsten 2005 og våren 2006. Dette året har hatt veldig stor betydning for mitt liv. Jeg lærte blant annet  at det å jobbe frivillig er noe som gir stor menig. Jeg har derfor også fortsatt med frivillig arbeid etter at jeg var ferdig som volontør på Katarinahjemmet.

Som volontør lærte jeg å finne glede i de små ting. Da jeg til og med synes dovask og oppvask var gøy og givende, ble jeg overrasket. Det hadde jeg aldri drømt om. Jeg lærte at selv de minste ting blir morsomt, når man gjør det for andre. Det  var ikke selve vaskingen som gjorde at det var gøy, men bevistheten og tanken om at jeg gjorde dette for andre mennesker, uten at jeg forventet å få noe tilbake, fikk arbeidet til å virke som en lek.

Noe jeg fikk som volontør og som har vært viktig for meg siden, var en mye bedre selvtillit. Jeg fant på Katarinahjemmet et sted hvor jeg kunne være 100% meg selv og hvor det var mer enn nok. Katarinahjemmet er blitt et sted for meg der jeg kan lade batteriene og hvor jeg føler meg veldig hjemme, og jeg har ofte besøkt klosteret siden.

Mitt år som volontør har gitt meg nye venner for livet, både fra inn- og utland. Jeg føler meg privilegert og ydmyk som fikk muligheten til å være volontør og som fikk bruke et helt år av mitt liv på Gud, mine medmennesker og på Kirken. Det å få oppleve frihet i fattigdom, gjorde meg mer rik, enn jeg kan forklare. Jeg hadde ikke annet enn til det jeg trengte, men følte aldri at jeg manglet noen ting. Jeg hadde det perfekt og opplevde en hverdag med mindre bekymring enn jeg hadde før eller har nå. Et takk og et smil og muligheten til å bidra til det felles gode, var bedre enn all verdens rikdom.

Jeg fikk også mulighet til å komme nærmere Gud både gjennom mitt engasjement i kirken og gjennom bønn og fellesskap. Det å få følge klosterets timeplan og bønneliv, var veldig berikende.

Jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å takke søstrene for den muligheten de ga meg, da de lot meg ta del i husets liv gjennom mitt volontørår.

Lisa McFadden

10. desember 2012

http://www.slideshare.net/aroer/volontr-2005-06

 

My adventure began with a desire to serve the Church abroad in some way. Knowing that Scandinavia is a mission area of the Church, I got in touch with Sr. Anna Mirijam Kaschner, CPS, the General Secretary of the Scandinavian Bishops' Conference, who then put me in contact with Sr. Ane-Elisabet of Katarinahjemmet.

I was hoping to be challenged during my stay in Oslo spiritually, mentally, culturally, and emotionally. Living with the sisters and being inspired by their example of holiness and charity gave me more than I could ever have imagined. I learned to see things in a new way while outside my comfort zone, and for that, I am forever grateful for the opportunity. I also made so many dear friends and had an awful lot of fun!

Any young woman would be very wise to ask to live as a volunteer at Katarinahjemmet!

Jeg heter Iwona Kucinska og har vært voluntør i Sta. Katarinahjemmet en stund. Måten jeg kom hit på er vanskelig å beskrive for meg. Det skjedde i en periode da jeg hadde en krise i livet mitt. Ved en tilfeldighet fikk jeg adressen og telefonnummeret til St. Katarinahjemmet. Etter en vanskelig samtale (siden jeg ikke snakket norsk) med søstrene fikk jeg ly og mat. I denne triste tiden lærte jeg meg hva det egentlig betyr å hjelpe et annet menneske.

Etter hvert ble jeg bedre kjent med huset. Atmosfæren i huset gjorde at jeg begynte å få lyst til gjøre fornuftige ting og ikke bare være på rommet mitt hele tiden. Etter ca. 2 måneder jeg fikk tilbud om å jobbe som frivillig/volontør. Jeg ble veldig glad. Jobben ga meg mulighet til å ha mer kontakt med studentene, de som jeg bodde og jobbet med, og søstrene. Å hjelpe andre ga meg stor tilfredshet, en følelse av at de trengte meg og ikke minst sikkerhet.

Etter en periode følte jeg at det ble knyttet bånd som går utover bånd mellom familie og venner. Jeg følte meg stadig bedre og lærte meg nye ting hver eneste dag. Nytt språk, kjærlighet, respekt og vennskap. Jeg så godhet overalt, ble kjent med nye mennesker, like positive, sprøe og gale som meg. Jeg begynte å føle meg viktig, uten egentlig å være noe viktig, jeg begynte å smile oftere, fordi de andre smilte til meg. Jeg begynte å tro på meg selv.

Jeg hadde ingenting da jeg kom, ingen venner, penger eller ide om hvordan jeg skulle tjene penger. På St. Katarinahjemmet tok jeg meg sammen og fant jeg meg selv, nye venner, jobb og ideer. Sta. Katarinahjemmet ble hjemmet mitt og søstrene ble min familie. Sakte men sikkert begynte jeg å tenke på fremtiden min. Jeg fikk meg jobb og begynte på universitetet.

Alle bestemmer over sitt eget liv og sin egen tid. Nå vet jeg at det er ingen bedre innvestering enn å gi den til noen som har behov for den enten det er ved hardt arbeid eller samtale. Som frivillig tilbyr vi all slags hjelp til de andre. Noen vil sikkert betrakte det som et offer uten stor mening, men i virkeligheten er det av stor betydning for de som får hjelp. Jeg prøver derfor å jobbe som frivillig så ofte som mulig.

Jeg pleide å være en veldig sjenert og kompleks jente, men ikke nå lenger. Jeg fortsetter å utvikle meg selv og mine ferdigheter og lærer å forstå ikke bare andre men også meg selv. Om jeg får spørsmål om hva det gir meg å være frivillig kommer det mange fine ord opp i meg. Det er varme, kjærlighet, trygghet, tilfredshet, en følelse av at noen trenger en, å være noe for noen, det gir glede av gleder, og mye, mye mer.

En ting er sikkert, fra jeg begynte å hjelpe andre har livet mitt forandret seg til det bedre. På Sta. Katarinahjemmet er vi mennesker med farger, vi er en familie som elsker å le og spøke, som liker å tilbringe tid sammen, uansett hva vi gjør. Og vi elsker å hjelpe andre.

 

                                               

 

I rejoice with you as you celebrate 85 years of mission.  I want to thank you for your testimony and your service for the past 85 years and for welcoming lay or secular Dominicans like me to be part of the congregation by volunteering. When I put myself in the path to the DVI experience I never imagined that I would experience all the new experiences that I did. All of them have left an unforgettable memory that only with death can be forgotten.

In the beginning it was hard, because of the language, the culture, the food, and the distance from my family, but you guys were a welcoming community that made me feel part of the family. During my stay in Norway I grew spiritually. I learned that i am not a single pilgrima, nor a hermit, nor an isolated hiker, but that I make part of a village that walks together for the same goal or ideal, with a same God and a single sense of faith, hope, love and charity.

The experiences that I shared with my immigrant Latin brothers in Norway has been one the most rectifying and satisfactory work I have done. It helps me grow in my day to day life not only in my professional field but in the spiritual aspect, ethical, and personal. I felt very useful to offer support to the people that are all alone in Norway, a lot of them sick or in prison. It was very gratifying to serve as a bridge of communication with their families from their native countries, because they are too sorrowful for not knowing much of their love ones that are there. It was also gratifying to have people come to Sta. Katarinahjemmet to pour out with me. I discover that it is fundamental for people to have and to know that they have someone they can talk to and share their problems with in their own native language. Some one that is available to listen and accompany them without critizing or questioning them. Someone they can pray with and regain strength to continue.     

I believe that as our general chapters says, for a Dominican roaming is living over those “fractured lines” of humanity, to share the luck of those without a home, wounded, and foreign to respond to the new realities, wherever they may be, to be “useful” to those others who defend our mission and determine where we should go.  

I give thanks to the friars of Colombia for believing in me and allowing me to travel, to the Oslo sisters for receiving me in their home, to the volunteers that shared with me day to day and to DVI for facilitating this mission, I thank God and the Dominican charisma for permitting what I lived. DVI was the most beautiful experience of my life. Thanks once again and congratulations for you 85 years of service.
 

Er du mellom 20 og 35 år gammel og kan tenke deg å sette alt til side for en stund, og tjene kirken? Da er kanskje volontør noe for deg. Du kan være volontør alt fra 3 måneder til et år!

Søstrene begynte med volontører i 2005, hvor det var meningen å gi unge kvinner mulighet til å gi en begrenset tid av sitt liv til beste for Kirken. Prosjektet begynte som et privat prosjekt drevet av søstrene på Sta. Katarinahjemmet, og alt høsten 2005 ble de to første kvinnene ønsket velkommen, Lisa fra Norge og Rebecka fra Sverige. Senere har søstrene tatt imot volontører via Dominican volunteers international og Bonifatius Werk (kvinner fra Tyskland).

Som volontør settes alt annen til side for en stund, og man konsentrerer seg fullt ut om sin tjeneste i Kirken. Volontøren deltar langt på vei i søstrenes liv, i bønnefellesskapet, i tjenesten i klosteret, i fellesskapet med andre beboere, samt ved et apostolat utenfor selve klosterets sfære, som i den lokale menigheten, NUK eller ved Fransiskushjelpen.

For mer informasjon om volontørprosjektet se her. Ta gjerne kontakt.

Les om tidligere volontørers tilbakemelding;

Lisa fra Norge (2005/6)

Magda fra Colombia (2006/7)

Iwona fra Polen

Hannah fra USA (2012)

                                   

Volontør from Sta. Katarinahjemmet

Sr. Katarina besøker 20. og 21. mars Bergen. Onsdag 20. mars holder hun seminar om tro og vitenskap for lærerne ved St. Paul skole, mens hun besøker Høyskolen NLA torsdag 21. mars. På høyskolen (Forum tro/tanke), vil sr. Katarina snakke over temaet «The big bang» og forholdet mellom tro og vitenskap.

Vi leier ut et lite møtelokale på 35 kvm godt egnet for mindre grupper. Ta gjerne kontakt.

Hyggelig møtelokale velegnet for mindre grupper.pdf

Lørdag 23. mars inviterer brødrene i St. Dominikus kloster og søstrene på Sta. Katarinahjemmet til neste samling i lørdagsseminaret katolsk tro & liv. Temaet for den neste samlingen er;

Innføring i Den stille ukes liturgi og kirkerommet i Den stille uke, v/fr Jon Atle Wetaas

 

Seminaret passer for alle som ønsker å lære mer om katolsk tro og liv, og både katolikker og ikke-katolikker er hjertelig velkommen.

Sted: St. Dominikus kloster

Tid: 12:00 – 14:00

For program for alle samlingsdagene våren 2013 se her.

Les også Påsken – årets liturgiske sentrum av sr. Karin Gullerud Johansen OP (1935-1978)

I sammenheng med lansering av pave emeritus Benedikt XVI's siste bok i Jesus-biografien, inviterer Luther forlag og Katolsk informasjonstjeneste til temakveld på Litteraturhuset (Kjelleren) 18. mars kl. 18.00. Tema er: Benedikt XVI – en pave for vår tid?

Den siste boken om Jesu liv omhandler historier rundt Jesu barndom, og er som de to tidligere bøkene i serien, oversatt av sr. Anne Bente Handland. Heidi Øyma har bistått som teologisk konsulent.

 

 

 

Det vil være fire innledere under temakvelden;

Morten Stenberg, kapellan i Hamar: Joseph Ratzingers forfatterskap

Sr. Anne Bente Hadland, Sta. Katarinahjemmet: Pavens Jesus-prosjekt

Maria J. Sammut, stipendiat MF: Benedikt XVI – troens og tankens forsvarer

Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen: Benedikt XVI i det offentlige rom

 

På grunn av søstrenes tilstedeværelse på temakvelden, vil der ikke bli feiret felles vesper denne kvelden.

Torsdag 14. mars kl. 18:30 holder sr. Else-Britt foredrag ved Katolsk Akademi. Tema for kveldens forelesning er Implementeringen av Konsilets bestemmelser  i Norge, og er den siste forelesningen i serien Innføringskurs  i Det annet vatikankonsil.