Et klosterfellesskap er noe mer enn en klubb, en skoleklasse eller en arbeidsplass.
Skal klubben, skoleklassen eller arbeidsplassen fungere godt, må den enkelte ha et ønske om å fremme det felles beste for gruppen. Enda mer gjelder dette når det er snakk om en familie eller et klosterfellesskap.
Et i sjel og sinn i Gud
Når dere har sluttet dere sammen i et samfunn, skal dere aller først «bo sammen i endrektighet», og «være ett i sjel og sinn» i Gud! , skriver den hellige Augustin i sin klosterregel. Med dette tydeliggjør han hva som er klosterfellesskapets ånd. Et liv i enighet og fred. Et liv hvor medlemmene er ett i sjel og sinn i Gud.
Som dominikanerinner lever søstrene på Katarinahjemmet etter Augustins regel, og fellesskapet skal bestrebe seg på å leve i samsvar med denne regelen. Det betyr at en atmosfære av endrektighet, fred og enighet skal råde mellom søstrene. De skal strebe etter å bli ett i sjel og sinn i Gud.
Men er da dette mulig, når gruppen søstre er så forskjellige som den vi finner på katarinahjemmet? For søstre er ikke bare svært forskjellige i alder, gaver og personlighet, men deres språklige, nasjonale, kulturelle og historiske tilhørighet varierer også i stor grad. Det er her snakk om ti søstre, som til sammen utgjør fem nasjoner.
Kanskje bør vi snu det negative spørsmålet ‘er det mulig’, til et positivt bevis på at forskjeller i bakgrunn, nasjon, språk og annet ikke er avgjørende for et levende klosterfellesskap. For det er en kjensgjerning at kommuniteten på Katarinahjemmet fungerer tross søstrenes forskjellighet.
I det daglige bevares dette fellesskapet gjennom gode rutiner og møtepunkter gjennom dagen. Bønnen går sin gang. Måltidene nytes i en atmosfære av småprat og hygge. I det felles apostolatet, vises vilje til samarbeid og enhet.
Skal et klosterfellesskapet bestå over tid, er det allikevel ikke nok å ha gode rutiner for bønn, måltider og daglige gjøremål. Det må også investeres i fellesskapet, og gruppen må over tid danne seg felles erfaringer, minner og opplevelser, som styrker enheten. Derfor bryter søstrene tidvis ut av de daglige rutiner, for å samles til en studiedag, for en fest, for et arrangement, eller for en kommunitetsdag, med utflukter og måltider utenom det vanlige.
Besøk i Kirkens Bymisjon
Tidlig i mars 2019 var søstrene samlet for en kommunitetsdag. Dagen begynte med et besøk i Kirkens Bymisjon. Formålet var å lære noe om det viktige arbeidet Kirkens Bymisjon gjør blant Oslos fattige. Det var også av betydning at en av søstrene, sr. Marthe Nguyen, er frivillig for Kirkens Bymisjon flere dager per uke. Slik ga besøket også et innblikk i en medsøstres apostolat og hverdag.
Kirkens Bymisjon har mange stasjoner rundt om i Oslo. Søstrenes besøk gikk til en av disse, nærmere bestemt til Byfrokost i Tøyenkirken. Der ble søstrene møtt av en av de ansatte, som presenterte prosjektet. Det ble også mulighet for en omvisning. Kafeen var imponerende. Det var også vaskeriet, hvor hjemløse kan levere inn sine klær og få dem rene tilbake noen timer senere.
Kirkerommet ble også besøkt. For anledningen var det åpnet for de som måtte trenge å sove noen timer, og flere hadde lagt seg til i benkene for å få en kort, men trygg blund. Byfrokosten er et viktig bidrag for mange i Oslos gater, og vi takker Kirkens Bymisjon for at vi fikk besøke den. Denne morgenen hadde noe i overkant av hundre besøkende benyttet seg av tilbudet.
Akershus festning
Etter Besøket i Kirkens Bymisjon gikk turen til Akershus festning. Der ble det også tid for omvisning. Få av søstrene hadde vandret gjennom festningens rom tidligere, og turen var således både til glede og gavn.
Fangehullene var det første som ble besøkt, før guiden førte søstrene videre og frem til Det kongelige mausoleum hvor kong Haakon VII og dronning Maud hviler i en hvit sarkofag. Ved siden av dem, i en grønn sarkofag, hviler Kong Olav V og kronprinsesse Märtha.
Rett ved Det kongelige mausoleum lå også noen middelalderkonger begravet. Guiden kunne allikevel fortelle at det ikke var Sigurd Jorsalfar som lå bak stenen som bar hans navn. En undersøkelse av skjelettet nylig har vist at skjelettet trolig tilhører en annen mann, som må ha levd rundt hundre år senere.
Gave fra Johannes Paul II
Turen gikk gjennom praktfulle rom hvor det tidvis holdes middager i regi av regjering og konge. Det var Romerikssalen og Kong Olav V sal.
Søstrene fikk også se Akershus slottskirke. Her kunne gruppen beskue en gave gitt av Pave Johannes Paul II til Den norske kirke, da han besøkte Oslo i juni 1989. Gaven var en skinninnbundet faksimile av Codex Vaticanus 39, Det nye testamentet, en fargeillustrert håndskrift fra første halvdel av 1200-tallet.
Å finne en gave fra Pave Johannes Paul II i slottskirken, ga mange fine minner. Flere av søstrene husket godt pavens besøk i Oslo.
Den første hestehov
Etter omvisningen gikk turen hjemover igjen. Som en ekstra liten gave og påminnelse om søstrenes forskjellighet, viste vårens aller først hestehov seg. Den førte med seg noen nostalgiske følelser hos endel av søstrene, mens andre høflig forsøkte å forstå dette med nordmenn og den første hestehoven. Alle var allikevel enige om at våren var kommet, og at det var noe å være glade for.
Et fellesskap gjennom livet
Etter utflukten gikk turen tilbake til klosteret. Der ventet ikke bare middag, men et besøk av klosterets eldste søster, sr. Else Marie. Av helsemessige årsaker har hun de siste årene bodd på pleiehjem hos St. Josephsøstrene på Grefsen. Ved hennes ankomst var hele kommuniteten samlet, til stor glede for alle.
