I mai 1928 bokstavelig talt seilte to dominikanerinner inn Oslofjorden.
De skulle etablere kloster på Majorstua, bare stenkast fra der brødrenes kloster, St. Dominikus, var grunnlagt noen år tidligere.
Fra Paris
Søstrene hadde lagt en lang reise bak seg da de endelig kunne skimte havnen og Oslo i det fjerne. De må ha vært spente, og aldri så lite redde for det som lå fremfor dem, der de sto på rekken og tok inn over seg hele tyngden av et liv i et fremmed land, med et ukjent språk og en like så ukjent kultur. Bare dager i forveien hadde de lagt livet i Guds hender, vinket forvell til alt kjent og kjært, og forlatt Moderklosteret i Châtillon utenfor Paris.
Like fullt, da de endelig kunne spasere ned landgangen i Oslo, var de klare for å ta fatt på et vidt apostolat. De skulle grunnlegge kloster og åpne et pensjonat for unge kvinner, men også være til støtte og samarbeid for både dominikanerbrødrene og den øvrige katolske lokalkirken. Samtidig skulle de være brobygger inn mot samfunnet. En enormt stor oppgave lå fremfor dem.
Hus vernet av helgener
Vel nede på landejorden, ble de tatt godt imot av p. Béchaux, som ledet an den siste etappen mot deres nye hjem i Gjørstads gate. Vi kan ikke vite sikkert, men må anta de gikk forbi både storting, universitet, nasjonalteater og slott. Hele deres nye lands sentrum.
Så kom oppstigningen bak slottet, før den noe odde gruppen ankom Majorstuen. Kanskje fikk de en følelse av mer eller mindre å forlate byen igjen. Det var i det minste ikke det samme Majorstuen de møtte, som vi kjenner fra i dag. Frognerparken var riktignok under oppseiling, men det skulle gå mange år før parken var ferdigstilt.
Eiendommen var allikevel klar, takket være prior i st. Dominikus kloster og flere legfolk. Blant dem var også Sigrid Undset. Disse hadde året før etablert stiftelsen Det Dominikanske Hjem, som helt frem til i dag har gjort søstrenes tilstedeværelse i Norge mulig. Stiftelsen kjøpte eiendommen Gjørstads gate 8 (i dag Gjørstads gate 5-11), som besto av et tun, med flere trehus.
Satt under helgenenes vern
Hvert hus ble straks satt under helgenenes beskyttelse.
Hovedhuset fikk hele to helgener til å verne om det: den hellige Katarina av Siena og den hellige Katarina av Vadstena. De andre husene var under beskyttelse av henholdsvis den hellige Rosa av Lima og den salige Imelda Lambertini.
Så ble husene navnsatt. Det ble Rosahjemmet, Imeldahjemmet og Katarinahjemmet. I dag er det kun Rosahjemmet igjen av de opprinnelige bygningene, mens Katarinahjemmet er erstattet med to murbygg fra henholdsvis 1936 og 1976. Imeldahjemmet er helt borte.
Tar tid
Da de to utsendte ankom Gjørstads gate i mai 1928 var tunet fortsatt bebodd. Det tok derfor tid før hele tunet kunne omgjøres til kloster og et hjem for unge piker (forstått som kvinner). Det stoppet allikevel ikke søstrene. De bosatte seg, og utvidet så boarealet etter hvert som andre beboere flyttet ut.
Allerede i august samme år kunne de ønske enda to søstre velkommen. Også disse ankom med båt.
Samme måned åpnet søstrene pikepensjonatet, og de første pensjonærene flyttet inn. Pensjonatet gikk under navnet «hjem for unge piker«, men var aldri et barnehjem. Det var et pensjonat for unge ugifte kvinner, som var i arbeid eller studier. I dag er pikepensjonatet et studenthjem for unge kvinner, men det offisielle navnet, ‘Hjem for unge piker‘, er fortsatt det samme.
Fra kjøkken til kapell
Både klosteret og pikepensjonatet ble raskt gjenkjent som Sta. Katarinahjemmet.
Bygningene var på sin side til dels små, og de var ikke fult ut egnet for å huse et helt kloster. Det ble derfor en tidlig utfordring å velge seg et rom som kunne fungere som søstrenes kapell. De hadde en timeplan å følge og kapellet var samlingsstedet for deres liturgiske liv, så dette romme må det ha vært viktig å få på plass tidlig.
Underlig nok falt valget på et kjøkken! Og ikke et hvilket som helst heller. Dette kjøkkenet kunne nemlig tilskrives selveste Henrik Ibsen. Han hadde bodd på akkurat dette tunet i en kortere periode. Det sies riktig nok at han ikke så ut til å ha trivdes så godt på adressen, men det var like fullt med stolthet søstrene innredet sitt aller første kapell i akkurat hans kjøkken.
Klosteret står klart
I hele åtte år skulle Henrik Ibsens kjøkken være et kapell. I denne perioden vokste både klosteret og pikepensjonatet. Ja, for mot alle odds, hadde flere kvinner inntrådt på Katarinahjemmet i årene etter grunnleggelsen. Det var nødvendig med mer plass.
Søstrene tok til å bygge i 1935, og høsten etter (1936) kunne de åpne det nye Katarinahjemmet, en eldre murbygning som vi dag kjenner som gamlebygget. I år er det hele 90 år siden dette bygget ble tatt i bruk, og kapellet ble innviet 2. oktober 1936.
Nytt kapell og vakre fresker
Kapellet i det nyreiste bygget var mer egnet for søstrenes liturgiske liv. Det strakk seg over to etasjehøyder, og det var et forseggjort trestakitt som skjermet søstrenes område i kapellet. Stakittet skulle senere forsvinne da kapellet ble totalrenovert etter Det annet vatiankonsil, en renovasjon i tråd med de nye liturgiske retningslinjene. Kapellet ble igjen totalrenovert i 1993, og fikk den utformingen det har i dag.
Kapellet ble også svært vakkert dekorert med fresker malt av den franske dominikanerpateren Marie Alain Couturier. Han har også malt freskene og glassmaleri i St. Dominikus kirke, som sto ferdig året før søstrenes ankomst, i 1927.
Nærmer seg 100
I 2028 er det hele 100 år siden de to første søstrene satte sine ben på norsk jord.
Enda er det uklart hvordan selve jubileet skal markeres, men forberedelser må det nødvendigvis bli mange av. Derfor tilbake til kapellet.
Drømmen er å få malt husets viktigste rom før jubileet. Og da er det godt å stå i en lang tradisjon. Ja, for tidligere generasjoner søstre har finansiert bygging ved basarer og markeder, ved utlodding og gaver fra fjern og nær.
Vi nærmer oss nå ÅPEN DAG, og i år vil overskuddet gå til nettopp maling av vårt vakre kapell. Så sett derfor av dagen. Åpen dag i år bli lørdag 28. november fra klokken 10.30-15.00.
Og kan du ikke komme, er det også mulig å støtte prosjektet med å gi en gave. For mer informasjon se vår Givertjeneste | Sta. Katarinahjemmet
