Da elleve kvinner la ut på pilegrimsferd i sommer, la de livet i Guds hånd.
Målet var Roma og en jubileumsfeiring for unge voksne, med selveste paven som vert.
Tekst: sr. Ane-Elisabet Foto: Anabella Mørk
Tog gjennom Europa
Reisen gikk med tog gjennom Europa. Og det noe med hjertet i halsen for søstrene som organiserte reisen. Ja, for hvem vet vel om et tog går når det skal? Og hvem vet om det kommer frem av seg selv, eller om det må hjelpes av buss eller lang ventetid.
Togbekymringen var reell, men ga også en fantastisk mulighet. Og søstrene som ledsaget pilegrimene, brukte det for det det var verd. Ja, for når man legger ut på pilegrimstur med unge folk, er det greit å forklare hva en slik ferd faktisk innebærer. Det er jo en ferd hvor vi forsøker å la egenkontrollen fare, og i stedet legger livet i Guds egen hånd, en reise hvor vi går med et mål i blikket, men samtidig ikke helt vet når eller om vi når frem til, en valfart som ikke bare krever åpenhet for det ukjente og uplanlagte, men hvor vi også er klare for de overraskelser og gaver Gud selv bidrar med på ferden.
Så, med dette i tanken entret elleve pilegrimer Oslo S grytidlig en juli-morgen 2025. De var tre søstre og åtte unge kvinner som knapt kjente hverandre fra før. Og på perrongen sto toget! Det var verken forsinket, innstilt eller gått før tiden. Søstrene kunne puste ut, for, som en av dem sa, «kommer vi ut av Norge, er det helt greit med resten».
Og toget gikk og kom frem! Og det samme gjorde togene fra Gøteborg, København, Hamburg og München.
Men så! Det var full stopp! og det i fjellene i Østerrike. Et ras i vakre Tyrol medførte buss for tog gjennom naturskjønne områder. Så, etter noen timer, var gjengen tilbake på et nytt tog. Denne gangen i Italia. De tøffet seg videre til Verona, før de stanset i Firenze på akkurat det tidspunktet de hadde planlagt i utgangspunktet. Det hadde gått halvannet døgn på tog med kortspill, håndarbeid, bønn og mora.
Firenze
Firenze, spør noen seg. Hvorfor det? Er nå det et pilegrimsmål? Er det ikke noe vel luksuriøst? Har ikke byen noe turistaktig over seg?
Vel, Firenze var et mål på denne turen. Ikke fordi byen også et et turistmål, men fordi vi her finner svært gamle dominikanske klostre. Kvinnene la nemlig ut på en reise i dominikansk ånd, og Firenze ble valgt fordi dette er en av mange steder dominikanerne kom til svært tidlig. Allerede i St. Dominikus levetid fikk ordenen overdratt kirken Santa Maria Novella, hvor klosteret etablerte seg.
Det var derfor en stor gave og overraskelse for pilegrimene da en ukjent dominikanerpater dukket opp utenfor kirken og inviterte med inn. Det ga privat omvisning i klosteret, i vårt «eget» hus, så og si.
Men også et annet eldre dominikanerkloster skjuler seg i denne byen. Vi snakker nå om vakre San Marco klosteret. Mange timer ble viet til dette klosteret. Med de skjønneste fresker som bakgrunnsteppe, malt av blant annet Fra Angelico, fikk Firenze-besøket et fokus av på omvendelsens og troens dyp.
Omvendelse og tro står sentralt i en pilegrimstur. En annen side ved pilegrimens reise, er hva vi alt har belyst, det å gi seg i Guds hånd og hans omsorg. Og Gud ga! For ikke langt fra hovedjernbanestasjonen åpnet en liten kommunitet med dominikanerinner dørene sine. Verken søstrene eller pilegrimene fra Norge kjente denne klosterkommuniteten fra før. Like fullt åpnet de dørene på vid gap og stilte med kokemuligheter og et lite spiserom, så vel som soveplass. Tross utfordringer med språket, ble det også tid for små hyggelige nikk og ord.
Siena
Men, turen måtte gå videre. Også denne gangen med både tog og busserstatning. Dog tok det ikke i så lang tid som reisen gjennom Europa. Det var snakk om et par små timer. Byen som ventet var Siena. Hvorfor denne middelalderbyen langt utenfor farvei? Vel, dette er enda en by med nær og tidlig tilknytning til dominikanerordenen.
Og en annen ting. Byen har gitt Kirken flere helgener, og deriblant den hellige Katarina av Siena. Vernehelgen for Europa, ja, men ikke bare det. Hun er nemlig – sammen med den hellige Katarina av Vadstena – Katarinahjemmets vernehelgen.
Så byen måtte bare besøkes! Her sto Katarina av Siena i sentrum. Pilegrimene vandret i hennes fotspor, bodde vegg i vegg med hennes barndomshjem, hvor de også – helt tilfeldig som en gave – fikk be laudes hver dag.
Bønn for velgjørere
I Siena samlet også pilegrimene seg til en helt spesiell anledning. I dominikanerkirken, og på det sted hvor Katarina av Siena elv ba på 1300-tallet, hold gruppen en andakt for ferdens velgjørere. Det er de som støttet reisen og var med i pilegrimenes bønner underveis.
For en pilegrim drar aldri alene eller bare med sin Gud. De reiser med et samfunn i ryggen, med noen som sender en ut. Her var det flere klosteret som stilte opp. Først Katarinahjemmet, men også søstrene av det Hellige kors på Hønefoss, som sendte med sr. Lucia som sykepleier på turen. I tillegg var det Lunden kloster som «bønne-adopterte» hver sin pilegrim. De dro ikke selv ut, men var med på ferden ved sin bønn. Også et bispedømme i Tyskland bidro.
Men også andre ble med i utsendelsen. En rekke lekpersoner ga pengegaver til reisen, slik at det ble økonomisk mulig å dra ut for ellers ganske unge studenter og skoleelever. Den yngste av giverne gjorde kanskje størst inntrykk. Bare seks år gammel har hun i et halvt år gått ut med søppel og gjort andre oppgaver hjemme i familien, for så å gi lommepengene hun fikk av det, til hjelp for pilegrimene.
For alle disse ble det holdt en forbønnsandakt. Alle ble nevnt og bedt for. Noen hadde bedt om forbønn for seg selv, andre for de de var glad i.
Roma
Men turen gikk også videre fra Siena. Denne gangen med rutebuss.
I Roma ventet paven, så vel som unge fra hele verden. Det var verdensjubileet for unge voksne som var det egentlige målet for turen. Det var rundt to millioner unge som deltok under jubileet. Også fra Norge var det flere gruppen som dro.
Vår lille gruppe fra Katarinahjemmet dro i regi av kongregasjonen CONGRÉGATION ROMAINE DE SAINT DOMINIQUE. Generalrådet hadde invitert søstrene fra de forskjellige land til å invitere unge på pilegrimstur. Generalrådet stilte med et sted å bo, så det ble mulig for de unge å erfare jubileet sammen med unge fra andre lande.
Initiativet endte med en liten gruppe unge fra Japan, Benin og Norge, som sammen fikk oppleve det store jubileet i Roma.
Pilegrimsvandringer og hellige dører
Det var søstrene våre i Italia som sto for program og organisering. Noe de klarte fint, men ikke uten utfordringer. Ja for her måtte mobilene frem. Oversettelse var nemlig helt nødvendig, da et fellesspråk så ut til å mangle. Det gikk allikevel mirakuløst bra, med en blanding av både fransk og engelsk.
Tross allerede større utfordringer med språk, stilte alle modig opp også til Olsokfeiring. For til Olsok inviterte Norges Unge katolikker alle pilegrimene til messe i basilikaen Santi Ambrogio e Carlo al Corso, hvor der er et olavsalter.
Våre italienske søstre fikk også til to lengre vandringer gjennom det historiske Roma. En i St. Dominikus fotspor og en i Sta. Katarinas fotspor. I tillegg ledet de gruppen gjennom hellige dører og til store utendørs messer. Pilegrimene delte mat, ba sammen, var på messe med pave Leo og tilbragte en hel natt for åpen himmel sammen med nærmere to millioner andre unge pilegrimer.
Alt tar slutt
Som alt annet, tok også denne reisen slutt. Vår pilgrimsgruppe satte seg igjen på toget, for en to døgns reise direkte til Oslo. Reisen gikk uten problem, men om gjengen var ukjente for hverandre ved start, var det mange klemmer å utdele ved avskjeden vel tilbake i gamlelandet. Alle var enige om at det var en fantastisk tur, som kanskje bør gjentas.
Vi takker søstrene i Italia for muligheten til å være sammen, og alle våre velgjørere som gjorde pilegrimsferden i det hele tatt mulig.
