Foredrag holdt på Åpen dag på Lunden kloster, 4. juni 2016.
Av Else-Britt Nilsen
Katarinahjemmets historie er nært knyttet til de franske dominikanerpatrenes etablering på Majorstuen i Oslo i 1921. I tillegg til å feire gudstjenester og preke, skulle de holde foredrag og forberede utgivelse av katolske bøker på norsk. Det var behov for et miljø for dem som viste interesse for denne virksomheten.
St. Josephsøstrene med deres også franske provinsialpriorinne Mère Marie Zoé i spissen hadde så langt vært til uvurderlig støtte. Nå vokste ønsket om dominikanerinner som kunne hjelpe dem i deres daglige liv og virke.
Men brødrene kunne på ingen måte ta noe økonomisk ansvar. Et påtrengende spørsmål blir da dette: Hvordan kan søstrene tjene til livets opphold, og samtidig engasjere seg i en oppgave av apostolisk interesse og verdi? Lenge hadde man i katolske kretser ønsket å opprette en katolsk institusjon for unge piker – uansett tro – som enten var hjemløse, eller som oppholdt seg i hovedstaden på grunn av studier eller arbeid. Håpet var at en slik kontakt med unge fra hele landet litt etter litt skulle fjerne fordommene mot den katolske kirke. Samtidig trengte man et katolsk miljø hvor konvertittene lettere kunne komme i kontakt sine nye trosfeller. Kunne dette være et innsatsområde for dominikanerinner?
Mens det tenktes i slike baner i Norge, besluttet ledelsen for dominikanerinnene i Châtillon utenfor Paris å stenge et kloster i Belgia. Generalpriorinnen, Mère Dominique Marie, beklager slett ikke dette ifølge kronikøren,” hennes apostoliske iver higet mot noe annet. ’ Vi kunne ha gjort nytte for oss i Belgia’, sa hun,’ men vi er ikke uunnværlige. Det er andre land som kaller på oss.’ Hennes blikk var rettet mot Norge.”
Det var kjent i franske dominikanske kretser at brødrene ønsker søstre dit. Mère Dominique Marie så klart alle de utfordringer en grunnleggelse i Norge representerte, ikke minst økonomisk. Noe av det som tiltrakk generalpriorinnen, var Oslos status som universitetsby. Hun så gjerne sine søstre tilknyttet høyere læreinstitusjoner.
Etter å ha rådspurt lederen for dominikanernes franske ordensprovins, lanserte Mère Dominique Marie forslaget om en grunnleggelse i brev til brødrenes prior i Oslo, pater Etienne Béchaux. Bl.a. skrev hun:” For å starte opp i et land hvor vi ikke kan språket, mener jeg det vil være bra å begynne med et pensjonat hvor vi kan ta imot unge piker.” Svaret lot ikke vente på seg, men var uformelt siden biskopen var fraværende. Både prioren og de to medbrødrene samstemte:” Dere vil straks få pensjonærer”. Også den katolske biskopen støttet forslaget, men med den megetsigende presisering at” dominikanerinnene selv må dekke alle utgifter knyttet til reise og etablering. Vikariatet bidrar ikke med noe som helst”.
Brødrene hadde allerede erfaring med å være fransk i Norge og delte gjerne sin erfaring med nykommerne. I et brev fra pater Béchaux sies det blant annet om den fremtidige pensjonat- og klostervirksomheten:
Et forholdsvis smalt prosjekt, et” hjem for unge piker”, har vist seg å bære frukt langt ut over den opprinnelige målgruppens grenser og grunnleggernes ambisjoner.
“… reglementet må tilpasses landets skikker! Inngangsdøren skal ikke stenges før midnatt: om sommeren er det fortsatt dag på dette tidspunkt; og om vinteren kommer natten så tidlig at man ikke vet når man skal gå til sengs. Alle unge piker går ut alene, også når det er sent … På den annen side er det helt nødvendig at de første søstrene utmerker seg ved sin utdannelse og intelligens; at en kan engelsk, en annen tysk, musikk og sang, stenografi (for de kan gi privattimer); at kjøkkensøsteren er dyktig … Det ville være helt feilaktig å tro at man kan sende hvem som helst til dette landet hvor hver enkelt søster får oppgaven å være apostel, lærer, rådgiver.”
Generalpriorinnens første henvendelse nådde brødrene i Oslo en januardag 1927, og allerede mai året etter nærmet to franske dominikanerinner seg sin nye arbeidsmark. De to første søstrene som kom var Mère Marie des Anges og Soeur Marie Vincent. Et styre opprettet av p. Bechaux med ham selv som formann og Sigrid Undset som et av medlemmene, hadde på forhånd besørget all formell kontakt med myndigheter, og brødrene påtok seg eiendomsjakten. Det var en kjent katolikk, banksjef Nils Parmann, som fant eiendommen på tre mål i Gjørstadgaten 8 som adressen den gang lød. Styret hadde oppkalt det nye hjem og kloster etter både Katarina av Siena og Katarina av Vadstena (av Sverige), den hellige Birgittas datter (1331-1381).
Drivkraften i det hele var priorinnen, Mère Marie des Anges (1878-1955). Hun var kultivert, flytende i engelsk, noe som var sjeldent i Frankrike på den tiden. Katarinahjemmet kunne ikke i alle detaljer være en fullstendig kopi av et fransk moderhus, men fornorskningen skjedde ikke på bekostning av den rike kontinentale tradisjon søstrene tilhørte både religiøst og kulturelt. Populære ble husets ukentlige fransk- og engelskaftener så vel som priorinnens fransktimer. Tidebønnene skulle imidlertid nøye overholdes, og i samarbeid med dominikanerne sørget hun for at søstrene regelmessig fikk teologiske og oppbyggelige foredrag.
Denne soliditet gjorde inntrykk på folk omkring, det samme gjorde samarbeidet mellom brødre og søstre av samme orden. Hurtig sluttet norske kvinner seg til søstrenes rekker. Et par av dem, Mary Farrelly (søster Mary Reginald, 1898-1993) og Gjertrud Falkanger 1899-1980 (trakk seg etter en tid på grunn av sykdom), dro allerede høsten 1928, og fikk snart følge av andre. Fra grunnleggelsen av og frem til krigsutbruddet i 1940 begynte ni norske som noviser i Châtillon, og av dem avla seks evige løfter. Brødrene bidro disse viktige årene ikke bare åndelig og intellektuelt, men også materielt i den grad de formådde. Søstrene på sin side, sørget både for sakristi og orgelspill i den nye St. Dominikus kirke foruten etter hvert hardt tiltrengt språklig assistanse i brødrenes predikant- og forfattervirksomhet på norsk.
Ikke bare klostersiden seilte i medvind. Det samme gjaldt pensjonatvirksomheten. I 1936 sto et nytt nybygg ferdig på eiendommen, og Katarinahjemmet kunne nå motta 40 gjester. Foruten pensjonærværelser, rommet den nye bygningen søstrenes kapell og refektorium foruten samtalerom og foredragssal. Alt tegnet godt for fremtiden, men uværsskyene over Europa ble snart en uvelkommen realitet også i Norge. Freden ble like intenst opplevd på Katarinahjemmet som ellers, og i fredens kjølvann fulgte bolignøden. Pensjonærantallet vokste til over 50, og rimelig nok begynte søstrene på nytt å føle behov for nye og mer tidssvarende lokaliteter. De gamle trehusene gjorde fortsatt god nytte, men var verken særlig praktiske eller konforme med brannforskriftene. Dette ble etter hvert opptakten til nok en ny virksomhet; sommerhotell. Det skulle bidra til finansieringen av det nye bygget som stod ferdig i 1976.
Heller ikke lå klostersiden brakk disse årene. Allerede de første par årene etter krigen dro de første norske klosterkandidatene til novisiatet i Châtillon, og andre fulgte. Samtidig styrket kongregasjonen filialen i nord med først én og etter hvert flere ferdigutdannete franske søstre. Denne tilveksten var både viktig og populær; skulle Katarinahjemmet beholde sin særstilling, forutsatte det” dobbeltstrømmen av fransk og norsk”. Denne oppfatningen delte alle med tilknytning til huset, – søstre, pensjonærer, venner og kjente. I mangt fremsto klostret som et fransk-norsk kultursenter med franskundervisning, teaterforestillinger, konserter; ja, også franskaftenene fra de første årene var det fortsatt liv i. At husets offisielle språk var to, var en selvfølge. Ja, selv de aller yngste kunne få sitt første møte med” det” franske der – i søstrenes barnehage som senere ble overført til Den franske skole.
Misjonering og proselyttvirksomhet lå søstrene fjernt, selv om de var aldri så fromme og faste i sin katolske tro. Kanskje var det nettopp kombinasjonen: respekt for andre og trofasthet i eget kall, som gjorde at mer enn én pensjonær begynte å stille spørsmål om katolsk tro og liv. Det har aldri vært gjort noen statistisk opptelling over konversjoner som startet slik, men i årenes løp er det blitt ganske mange. I slike tilfelle var det nærliggende å formidle kontakt med en av patrene i St. Dominikus, slik som et besøk på Katarinahjemmet med” pater” hørte med for konvertitter som ikke allerede kjente huset. Imidlertid var verken søstre eller brødre ukjente med at mye nytenkning i kirken hadde funnet sted de siste årtiene, ikke minst innenfor deres egen orden. Som et svar på dette, tilbød dominikanerne i Frankrike et teologisk studium for ordenssøstre i slutten av 1950-årene med samme lærerkollegium og teologi-pensum som brødrene. To norske søstre fra Katarinahjemmet var blant de tidligste studentene der. Så fulgte Det annet Vatikankonsil (1962-65), og en ny epoke i Kirkens liv.
For enkelte fremsto nok konsilets tanker og bestemmelser som besværlige og uvante. Så ikke for søstrene på Majorstuen: Noe bekreftet eksisterende praksis, mens annet åpnet for spennende og nye muligheter og oppgaver.” Å være norsk” er i og for seg ingen kvalifikasjon, men det ble det siden konsilet hadde besluttet at Kirkens liturgi fra nå av skulle feires på folkespråkene. Dette ble begynnelsen på et samarbeidsprosjekt mellom brødrene i St. Dominikus og søstrene ved Katarinahjemmet, og etter hvert kom også nonnene i Lunden kloster med: Nemlig oversettelse og musikalsk bearbeidelse av Kirkens tidebønner. Et annet dominikansk prosjekt så dagens lys i Trondheim med deltagelse også fra søstrene i Bodø. (Klostret i Bodø var blitt grunnlagt av engelske dominikanersøstre i 1953). Etter hvert stod Katarinahjemmet alene igjen med oppgaven, og måtte trekke seg etter ti år. Da hadde” rekkehusklostret” i Sildråpeveien med de utearbeidende” nonnan” utviklet seg til å bli et kjært og viktig samlingssted for mange av byens beboere på tvers av konfesjonell tilhørighet.
Trondheim tok slutt i 1976. Kreftene var igjen samlet på Katarinahjemmet som fortsatt er studenthjem, gjestehus og kloster, men også sete og utgangspunkt for tallrike andre aktiviteter i tjeneste for Gud og nesten. Et forholdsvis smalt prosjekt, et” hjem for unge piker”, har vist seg å bære frukt langt ut over den opprinnelige målgruppens grenser og grunnleggernes ambisjoner.
I dag er det et titalls søstre og selv om eldste «mann» 90, så er det allikevel et relativt ungt fellesskap. Det franske innslag er dessverre borte, men de – vi – norskfødte er stadig i flertall. Ellers har vi nå søstre som opprinnelig kommer langveis fra Vietnam, Filippinene og Polen foruten en postulant fra India. Takket være gode medarbeidere fortsetter både pensjonatet og gjestehuset, mens søstrene selv er blitt mer og mer engasjert utenfor klosterets porter: I bispedømmets administrasjon og kommisjoner, i forskning og undervisning, i media og kommunikasjon, i Kirkens Bymisjon … For bare å nevne noe.
En livsform utgått på dato? Ikke helt. Vi har i dag (2016) to unge kvinner under utdanning – en søster med foreløpige løfter og en postulant. Og håper selvsagt på flere!
