Et kloster blir norsk: Katarinahjemmet

Av sr. Else-Britt Nilsen

I middelalderen fikk Norge aldri en kvinnelig gren av ordenen slik tilfellet var for Sverige og Danmark. Når det endelig skjedde, var det nært knyttet til de franske dominikanerbrødrenes etablering på Majorstuen (1).

Brødrene var prester. I tillegg til å holde gudstjenester og preke, skulle de holde foredrag og forberede utgivelse av katolske bøker på norsk. Det var behov for et miljø for dem som viste interesse for denne virksomhet. St. Josephsøstrene med deres provinsialpriorinne M. Zoé i spissen hadde så langt vært til uvurderlig støtte. Nå vokste ønsket om søstre også fra brødrenes egen orden frem, apostoliske dominikanerinner som kunne hjelpe dem i deres daglige liv og virke.

Men brødrene kunne på ingen måte ta noe økonomisk ansvar her. Et påtrengende spørsmål blir da dette: Hvordan kan søstrene tjene til livets opphold, og samtidig engasjere seg i en oppgave av apostolisk interesse og verdi? Lenge hadde man i norske katolske kretser ønsket å opprette en katolsk institusjon for unge piker – uansett tro – som enten var hjemløse, eller som oppholdt seg i Oslo på grunn av utdannelse eller arbeid. En sum penger var avsatt til dette formål (2). Håpet var at en slik kontakt med unge fra hele landet – og gjennom dem også med deres familier – litt etter litt skulle fjerne noe av fordommene mot den katolske kirke. Samtidig trengte man et katolsk miljø hvor konvertittene lettere kunne komme i kontakt med søstrene og sine nye trosfeller (3). Kunne dette være et innsatsområde for dominikanerinner? Når sykepleie ikke synes å ha vært på tale, hang det nok delvis sammen med at oppgaven allerede ble ivaretatt av både St. Joseph- og St. Elisabethsøstrene i hovedstaden.

“To sjeler, én tanke…”

Mens det tenktes i slike baner i Norge, besluttet ledelsen for dominikanerinnene i Chatillon utenfor Paris (4) å stenge sitt belgiske kloster i Mont-sur-Marchienne der de drev et hjem for foreldreløse barn. Søstrene ble i stedet tilbudt en annen oppgave i landet: Å stå for driften av et rekreasjonshjem for unge piker. En uforutsett hendelse kullkastet imidlertid hele prosjektet. Generalpriorinnen moder Dominique Marie Lambert (1874-1928), beklaget slett ikke dette, forteller kronikøren, “… hennes apostoliske iver higet mot noe annet. ‘Vi kunne ha gjort nytte for oss i Belgia’, sa hun, ‘men vi er ikke uunnværlige. Det er andre land som kaller på oss.’ Hennes blikk var rettet mot Norge” (5).

Det var alminnelig kjent i franske dominikanske kretser at brødrene ønsket søstre dit. Dominique Marie så klart alle de vanskeligheter en grunnleggelse i Norge representerte ikke minst økonomisk. Salget av klostret i Belgia ville på ingen måte kunne finansiere prosjektet. “Gud skal hjelpe oss”, sa hun ofte, “dersom det er hans vilje at vi skal grunnlegge i Oslo” (6). En av søstrene som opplevde dette på nært hold, (7) kan fortelle at noe av det som tiltrakk generalpriorinnen var Oslos status som universitetsby. Hun så gjerne sine søstre tilknyttet høyere læreinstitusjoner.

Etter dager i bønn og etter å ha rådspurt lederen for dominikanernes franske ordensprovins, (8) besluttet Dominique Marie å skrive til prioren i Oslo, Etienne Béchaux (1883-1965). Etter først å ha fortalt om nedleggelsen i Belgia, fulgte

presentasjonen av kongregasjonen og prosjektet: “Kongregasjonen er særlig engasjert i arbeid knyttet til unge piker med asyl for kvinners moralske rehabilitering og oppreising. Pensjonater og rekreasjonssteder for unge piker som arbeider, studenter etc… For å starte opp i et land hvor vi ikke kan språket, mener jeg at det vil være bra å begynne med et pensjonat hvor vi kan ta imot i pensjon unge piker ansatt på kontor, i bank, på systuer og annet, og at vi senere tar stilling til muligheten for et asyl” (9). Béchaux svarte sporenstreks, men uformelt, – biskopen var fraværende noen dager -, og oppmuntret henne sterkt til å virkeliggjøre forslaget. “Og de to andre patrene… er av samme mening… Dere vil straks få pensjonærer”. Men prioren stilte samtidig krav; noen av dem vel fundert, andre utopiske: “… reglementet må tilpasses landets skikker! Inngangsdøren skal ikke stenges før midnatt: om sommeren er det fortsatt dag på dette tidspunkt; og om vinteren kommer natten så tidlig at man ikke vet når man skal gå til sengs. Alle unge piker går ut alene, også når det er sent… På den annen side er det helt nødvendig at de første søstrene utmerker seg ved sin utdannelse og intelligens; at en kan engelsk, en annen tysk, musikk og sang, stenografi (for de kan gi privattimer); at kjøkkensøsteren er dyktig… Det ville være helt feilaktig å tro at man kan sende hvem som helst til dette landet hvor hver enkelt søster får oppgaven å være apostel, lærer, rådgiver” (10).

I et senere brev samme måned kunne Béchaux opplyse at den katolske biskop fullt ut støttet prosjektet, og ønsket søstrene velkommen: “Det er avtalt å etablere et hjem for unge piker på byens vestkant, i nærheten av Neuberggaten” (11). Men selv om Smit var positiv, hadde han straks presisert at “dominikanerinnene selv må dekke alle utgifter knyttet til reise og etablering. Vikariatet bidrar ikke med noe som helst” (12). Et neste skritt fra søstrenes side var en offisiell  henvendelse til Smit slik at man åpent kunne snakke om saken (13). Sommeren 1927 besøkte Béchaux Chatillon og diskuterte prosjektet inngående med generalpriorinnen. Samme høst ga kongregasjonens generalråd sin enstemmige tilslutning, og s. Marie des Anges – generalpriorinnens sekretær og fortrolige – utnevntes til fremtidig leder (14).

Eget initiativ, men også “partnerskap”

Dette var første gang at en søsterkongregasjon selv tok initiativet til en grunnleggelse i Norge, men uten medspillere var de slett ikke. Brødrene hadde i mange henseender forberedt grunnen, selv om søstrene ikke dermed ble spart for vansker og prøvelser knyttet til etablering på ukjent mark. Det “partnerskap” Antoniussøstrene så sårt hadde trengt med sine fransiskanske ordensbrødre, var i dette tilfellet en realitet allerede fra starten av.

Brødrene nøyde seg ikke med å oppmuntre søstrene til å komme, de påtok seg også den vanskelige oppgaven å finne en eiendom. Ikke bare manglet pengene, men også utvalget av passende eiendommer i dominikanernes nærhet. Etterhvert tok prosjektet allikevel form. På Béchaux’initiativ ble det opprettet en stiftelse som skulle besørge huskjøpet (15). Det var en kjent katolsk banksjef som fant eiendommen i Gjørstadgaten som det dengang het (16). Finansieringen bygget på inntektene av salget i Belgia, pensjonatfondet, og forøvrig – som grunnleggelser flest, – på et lappverk av lån, gaver, og basarinntekter. Det nye kloster og hjem fikk navn både etter den dominikanske mystikeren Katarina av Siena og Katarina av Sverige, den hellige Birgittas datter: Sankta Katarinahjemmet (17).

Klostret i Chatillon var også preget av den forestående grunnleggelsen. En norsk lærerinne (18) ga språkundervisning til tre av søstrene som skulle nordover: Marie Diane, Marie Aimée og Marie des Anges. Den fjerde, Marie Vincent, var ennå ikke kommmet tilbake fra Belgia. En dag i uken dro to søstre inn til Paris for å be om almisser – tigge – til den nye “misjonen”. Videre møttes de fremtidige “misjonærene” ofte hos generalpriorinnen som prøvde å videreformidle noe av sin egen entusiasme og glød (19). M. Marie des Anges og s. Marie Vincent ble de første dominikanerinnene som fikk norsk grunn under føttene. I likhet med pionérene blant ordenssøstrene i Norge følte de nok både spenning og engstelse for det ukjente, men ved synet av p. Béchaux på kaia den vakre maidagen i 1928 ble de beroliget. Da “… var den norske grunn de gikk iland på, ikke lenger fremmed. St. Dominikus sønner var der. Den broderlige omsorg… borget for en varm velkomst” (20). Søstrene var dessuten i begynnelsen brødrenes gjester siden huset i Gjørstadgaten måtte gjøres istand før innflytting kom på tale (21).

Inntrykkene ankomstdagen var mange; messe i den nyoppførte St. Dominikus kirke, registrering på politistasjonen, besøk i Akersveien hvor de hilste på biskopens stedfortreder, mgr Offerdahl og soknepresten pastor Krijn. Deres utrettelige cicerone var pater Béchaux. Om ettermiddagen sto Gjørstadgaten 8 for tur.

Eiendommen var et stykke kulturhistorie, og hadde i middelalderen vært klostergods under cistercienserne på Hovedøya. I slutten av 1920-årene inneholdt hovedbygningen “to etager med store rummelige lavloftede stuer. Den blev i sin tid bygget av gamle  Grosch, museumsdirektørens far, og han bodde der med sin familie i mange aar. Dengang laa gaarden naturligvis friere end nu… Da Henrik Ibsen kom til Oslo fra Bergen – altsaa i begyndelsen av 1860-årene – bodde han med sin hustru og sin søn i anden etage i den gamle vakre gaard og hadde Grosch til vert” (22).

Søstrene var imponert både over bygningene og den praktfulle hagen omkring, samtidig som de nøkternt merket seg alle de praktiske oppgaver som ventet før de kunne ta det i bruk. Leieboere måtte ut, reparasjoner og forandringer gjøres, samtidig som det nøkterne, men høyst nødvendige, flyttelasset fra Frankrike trygt måtte nå sitt bestemmelsessted (23). Da Marie Aimée og Marie Diane ankom i august, var kommuniteten fulltallig. Selv om søstrene ikke lenger måtte trekke veksler på brødrenes gjestfrihet, var ikke derfor de praktiske utfordringer knyttet til grunnleggelsen over. Søstrene sparte seg ikke. Hver dag måtte de også finne tid til å gå i kirken, både morgen og aften. I mai 1929 fikk Katarinahjemmet sitt første kapell i det som engang hadde vært Ibsens kjøkken.

Et norsk katolsk miljø

Foruten alt det materielle strevet inneholdt denne første tiden en enorm utfordring: Ikke bare å skape et norsk katolsk miljø, (24) men også å skape det således at norske ikke-katolikker kunne føle seg helt hjemme der. Det siste lå implisitt i den mest synlige av oppgavene de hadde påtatt seg og som skulle sikre deres eksistensgrunnlag; pensjonatet for unge kvinner.

I løpet av høsten 1928 fikk huset en håndfull faste pensjonærer foruten korttidsgjester, og flere fulgte. En av dem – Frida Svenningsen – en fersk konvertitt, flyttet faktisk inn for å se om og hvordan søstrene mestret oppgaven de hadde tatt på seg. Selv var hun ansatt på advokatkontor og av natur et forretningstalent. Senere skulle hun som søster bli klostrets økonom, men la oss ikke foregripe begivenhetene…

Disse første pensjonærene ble uvurderlige støttespillere og hjelpere for de franske søstrene. “Familieånden” som oppsto mellom alle husets beboere, utviklet seg hurtig til å bli et særtrekk for Katarinahjemmet. Allikevel var det først og fremst søstrenes egen fortjeneste at klostret gled så naturlig inn i norsk miljø helt fra begynnelsen av: “Senere kom det norske søstre til, men da var allerede grunnlaget der, slik at Katarinahjemmet mer og mer ble norskpreget med et berikende fransk innslag” (25). Drivkraften i det hele var priorinnen Mère Marie des Anges, Charlotte Glaizot (1878-1955). Sent var hun gått i kloster, og fra gode kår kom hun. Hun var kultivert, flytende i engelsk; noe som var sjeldent i Frankrike på den tiden (26), I de første årene arbeidet hun så å si døgnet rundt. Hun lot seg aldri stoppe. Hennes stahet kunne nok ha skapt problemer, hadde hun ikke hatt en så dyp tro og en ydmykhet som satte hennes egen person i bakgrunnen. I motsetning til mange andre, protesterte hun aldri når hun fikk gode råd, og var istand til å gi avkall på egne synspunkter når hun skjønte at dette var til det beste for huset. I store ting, som i små: Hun forsto snart at klosterliv i Norge måtte vurderes ut fra forholdene i landet, hvor klima og levesett skapte behov for en mer avpasset dagsorden, litt annet kosthold og en større åpenhet overfor omverdenen. Når det gjaldt innkjøp, foretrakk hun de mindre leverandører i nabolaget for å få direkte kontakt med nærmiljøet. Språkforviklinger kunne selvsagt oppstå, men det var overkommelig.

Katarinahjemmet kunne ikke i alle detaljer være en fullstendig kopi av et fransk moderhus. I dette var utvilsomt dominikanerne i Oslo viktige pådrivere uten selv å være forbilledlige (27). Imidlertid skjedde ikke fornorskningen på bekostning av den rike kontinentale tradisjon søstrene tilhørte både religiøst og kulturelt. Når det gjaldt klosterlivets dypeste verdier var Marie des Anges urokkelig i sine krav. Tidebønnene skulle nøye overholdes, og i samarbeid med dominikanerne sørget hun for at søstrene regelmessig fikk teologiske og oppbyggelige foredrag (28). Denne stille soliditet gjorde inntrykk på folk omkring. Mer synlige var husets fransk- og engelskaftener, (29) likedan priorinnens fransktimer. De var populære; i særdeleshet blant velutdannede menn. Flere mener at nøkkelen til den store innflytelse hun øvet på så mange, var en sjelden evne til å la enhver føle at akkurat vedkommende var det menneske hun helst av alle ville snakke med.

Sigrid Undset og moder Marie des Anges

Sigrid Undset var medlem av styret for stiftelsen som gjorde det mulig å skape Katarinahjemmet. Dominikanerne hadde hun kjent i mange år, og Sigrid Undset var ivrig for å få dominikanerinner til landet. Allerede en måneds tid etter at søstrene var kommet, besøkte hun dem: “Fru Undset var meget imøtekommende…, og forsikret at hun vil gjøre sitt ytterste for å hjelpe oss, slik at vår virksomhet lykkes” (30). Snart var Sigrid Undset en stadig gjest. Selv var hun blitt legdominikaner på festen for Thomas Aquinas det år søstrene kom til landet. Og da hun høsten 1928 ble tildelt nobelprisen, bodde hun på Katarinahjemmet underveis til og fra Stockholm (31). Det ble knyttet vennskapsbånd mellom henne og priorinnen.

Nobelprisvinneren interesserte seg levende for Katarinahjemmet, ga gaver og følte seg “trygg” der – særlig i forholdet til moder Marie des Anges. Det fremgår av et brev datert 21.3.1930:

“Kjære Ærværdige Moder, Mange tak for Deres brev for en tid siden. Jeg har hat huset fuldt av gjester og hænderne fulde av arbeide siden jeg var i Oslo sist – idag er jeg blit færdig med en artikel om St. Olav til Pastor Irgens, og imorgen skal jeg begynde paa en som jeg har lovet til Blackfriars Magazine – jeg er jo glad til at de ønsker noget om St. Olav. Men min stakkars sjæl blir træt og grætten, saa dere faar be meget for mig. Og i Paasken tror jeg ikke jeg orker Oslo. Jeg er nødt til at være i byen til nogen møter mandag og tirsdag efter Palmesøndag, og da har jeg tænkt at komme til St. Katarinahjemmet, men jeg spekulerer paa at reise onsdag til Arendal og feire helligdagene et sted hvor jeg ingen kjender… Men kjære vær saa snil ikke at si til nogen at jeg agter at rømme slik og gjemme mig.”

På dette tidspunkt var Olav (eg. Ole) Offerdahl nettopp blitt utnevnt til ny kirkeleder, og bispevigselen skulle finne sted i Roma måneden etter. Slik ble han den første norskfødte katolske biskop siden middelalderen. To store oppgaver ventet Offerdahl: opprydding i økonomien og St. Olavsjubileet på Stiklestad. Undset var medlem av den nasjonale katolske jubileumsnevnd, (32) og tydelig opptatt av de forestående festligheter:

“Mgr Offerdahls valg til biskop har glædet os alle. Han har været en god prest, hans skriftebarn elsket ham uendelig, og han har arbeidet, lidt og været alene – vi er glade for at han skal faa lukke sine øine som Norges første norskfødte biskop efter reformationen. Og jeg kan ikke la være at tænke paa – hvor pragtfuld han kommer til at se ut paa Stiklestad… De protestantiske biskoper er simpelthen en
eksempelsamling paa stygge mandfolk. Det er formodentlig syndig at tænke paa slikt, men jeg kan ikke andet.”

Hennes omsorg og interesse for søstrene og deres virksomhet, utrykkes tillike i brevet:

“Jeg haaber at De og alle søstrene har det godt, kjære Moder, og at det gaar godt med hele Hjemmet. Jeg sender Dem indlagte bidrag, og ber Dem ta imot mine hjerteligste hilsener til Dem selv og alle i Gjørstadgaten 8.

Deres ærbødig hengivne Sigrid Undset”

Ikke bare medgang

Moder Marie des Anges var Katarinahjemmets grunnlegger, og når dette ble et norsk kloster allerede i startgropen skyldtes det ikke at hun brukte tiden til å dyrke interesser som norsk språk, kunst og litteratur eller hva det måtte være, til personlig berikelse, men det at hun handlet etter sin dype tro og ga sin tid og alle sine krefter til den oppgaven hun var satt til å utføre i vårt land. Men hennes suverene selvhengivelse må ikke få oss til å overse hvor krevende det hele var – to av de første franske søstrene fikk helseproblemer, og måtte forlate landet (33) – og hvor lett kunne det ha endt som total fiasko. Heller ikke kunne Marie des Anges ha maktet oppgaven alene.

Generalpriorinnen, moder Dominique Marie som så generøst hadde sendt søstre hit opp, fikk selv aldri se Norge. Før hun døde i januar 1929, rakk hun allikevel å ta imot de to første norske postulanter. Disse trådte inn i november året før (34). Etter et år ble den ene – Gjertrud Falkanger 35 – syk og måtte trekke seg. Da ble Mary Margareth Farrelly igjen alene. Sikkert under stort press fra Norge, fikk hun forlate novisiatet i juli 1930 – altså bare etter halvannet år.

Søstrene hjemme i Norge kunne jo ikke norsk, og trengte en som kunne være kontaktledd med samfunnet omkring. Det samme gjorde brødrene. Hennes miljøskapende evner hadde man merket seg. Ja, sr. Mary Reginald hadde faktisk alle de kvalifikasjoner og kvaliteter som p. Béchaux ramset opp i sitt første brev til moder Dominique Marie:

“Som de flesta kvinnor i hennes generation fick hon ingen akademisk utbildning vara sig i ‘världen’ eller i klostret, men den tidens flickskolor var förträffliga institutioner som lade särskild vikt vid språk och litteratur. Syster Mary hade en livlig intelligens och ägde till sin sista stund ett häpnadsväckande, osvikligt minne.” (36)

Og med seg nordover fikk hun som novisemesterinne sr. Marie du Christ (1899-2000), en som kongregasjonen alt hadde vist tillit og som hadde meldt seg frivillig (37).

Thora Hammer var så vidt vi vet, den første norskfødte domininikanerinne etter reformasjonen (38). Mary Farrelly (1898- 1993), (39) ble den første norskfødte dominikanerinne noensinne som skulle leve sitt klosterliv i hjemlandet (40). I september samme år (1930) sto nok to klosterkandidater reiseklare. Også disse var kort tid i Frankrike. Pensjonatet var i veldig ekspansjon, unge piker fra hele landet strømmet til. Planer om en moderne ny bygning lå i luften. Når man vet at en av disse to nye kandidatene het Frida Svenningsen, sr. Marie Cathrine, er det klart at nettopp hun ville være uunnværlig. Høsten 1933 var atter nye klosterkandidater på vei til Chatillon. Denne gang fire, tre var norske og en var halvt fransk – halvt norsk. For disse ble oppholdet i Frankrike lenger, siden de mest presserende behov hjemme nå var dekket. I tillegg til pensjonatvirksomhet og franskundervisning, hjalp søstrene brødrene; i sakristi og husholdning selvsagt, men enda mer bisto de dem som språklærere, oversettere, organist og sekretærer.

Katarinahjemmet – et eksempel på inkulturasjon

I 1935 ble den nye murstensbygningen påbegynt. At dette lot seg gjøre, vitner om at også annen virksomhet enn sykepleie kunne bære seg. Den grunnleggende forutsetning var at den fylte et reelt behov i samfunnet. Selvsagt var søstrenes egen innsats hovedingrediensen. Men etter Vår Herre, gir søstrene selv dominikanerne æren – og da i aller første rekke Béchaux og Vanneufville (41):

“De oppmuntret oss ikke bare ved ord og ved å låne oss en stor del av de nødvendige midler, men de kom selv trekkende så med det ene, så med det annet som de mente vi kunne ha bruk for. At vi fikk den kjente franske kunstneren, p. Couturier, til å dekorere kapellet, skyldes også dem. Det nye huset var ferdig høsten 1936, og på Rosenkransfesten (i oktober) ble den første høytidelige messe avholdt.” (42)

De fire yngste søstrene fikk oppgaven med å møblere de nye pensjonærrommene, og Katarinahjemmet kunne nå motta 40 gjester. Da krigen brøt ut var det ti søstre i kommuniteten – fire franske og seks norske.

I ettertid kan man undres over at plutselig så mange relativt unge og velutdannede norske kvinner gikk i kloster; i løpet av kort tid og på samme sted (43). Dominikanerordenen som sådan var nok attraktiv på flere måter: Med vekt på liturgi, bønn og studier var den på sett og vis “monastisk”, noe som hittil hadde manglet i den etter-reformatoriske gjenetablering. At det eksisterte et nært og godt samarbeid mellom brødre og søstre, var positivt. Helt kan man ikke utelukke at dominikanerne nok orienterte enkelte i denne retning. At selve virksomheten knyttet til Katarinahjemmet var innsiktet på unge kvinner, må ha vært helt avgjørende sammen med de første franske søstres åpenhet. Katarinahjemmet ble tidlig norsk, men det skjedde ikke på bekostning av det franske.

I 1933 understreket søstrene i Oslo vis-à-vis ledelsen i Chatillon hvor viktig det franske islett var:

“Det er nødvendig at vi alltid har et visst antall franske søstre her. Pensjonærene elsker Katarinahjemmet fordi det snakkes fransk her, fordi man puster i en fransk atmosfære som de liker; sier de. Og det eneste de frykter er at man ikke sender flere franske søstre på grunn av klimaet. De vil også ha norske søstre, men for at Katarinahjemmet skal være deres yndlingssted må det være norske søstre og franske søstre.” (44)

Et par år senere utdypet Marie des Anges dette, – også med referanse søstrene:

“For at grunnleggelsen her skal leve og utvikle seg, trengs denne dobbeltstrømmen av fransk og norsk: Vi må ha franske søstre – jevnaldrende og fra samme novisiat som våre norske søstre hvis det er mulig – for å omgi og anspore dem; våre norske (søstre) er konvertitter, de kan ikke alene, og enda ikke på mange år, leve sitt klosterliv og de er selv de første til å innse det. – Også utstrålingen av den franske religiøse ånd er nødvendig for at virksomheten skal bevare sitt særpreg, dette som virker så tiltrekkende på folk.” (45)

Gunnel Vallquist forteller i sin selvbiografi om sitt første opphold på Katarinahjemmet i slutten av 1930-årene, og om hvordan det ble skjellsettende for hennes liv. Hennes beskrivelse bekrefter det inntrykk søstrene selv hadde av virksomheten:

“Sommaren 1939, den sista före kriget, tillbringade jag ett par veckor i Oslo, som skulle bli av största betydelse för hela mitt liv och skapa mitt starkaste band till dominikanorden. Jag bodde på Katarinahjemmet… Dels bodde där övervägande yngre damer och studentskor, dels var var huset mera norskt än franskt; det fanns också flera norskor bland systrarna.” (46)

Ja, faktisk ble Katarinahjemmet den institusjon ikke bare dominikanerne, men også den katolske kirke i videre forstand sårt trengte, men som ikke uten videre ville være lett å få til: Søstrene var kommet på eget initiativ, noe som allerede var noe nytt. De utviklet som de første ordenssøstre i landet, en virksomhet som over tid bar seg uten sykepleien som finansiell støttespiller. Men frem for alt hadde de, oppmuntret av dominikanerne, og sammen med pensjonærene disse årene, skapt et norsk katolsk miljø.

Katarinahjemmet var blitt et møtested for katolikker, men også et sted hvor ikke-katolikker følte seg helt hjemme. For selv om noen av husets pensjonærer var søstrenes trosfeller, så var allikevel det store flertall vanlige, unge, norske – og derfor – protestantiske kvinner. Og fordi mange av dem som søkte til hovedstaden for utdannelse, senere bosatte seg rundt om i landet, ble Katarinahjemmet et eksempel på hvordan en relativt liten virksomhet, kunne få ganske store ringvirkninger. Selv om konversjoner forekom, så forble det store flertall i den konfesjon de allerede tilhørte. Men under oppholdet var det gjerne mer enn én vrangforestilling om Moderkirken som forduftet.

[slideshare id=54872450&doc=presentasjonpentkloster-151108110312-lva1-app6891]

---

FOTNOTER

1 Dominikanernes første år i Norge hadde vært vanskelige. Da prioren Réginald Hélaine plutselig døde av lungebetennelse i 1924, så det kritisk ut for ordenens fremtid i Norge (Eidsvig 1993:293f; Halvorsen 1996:8ff). I siste øyeblikk besluttes det allikevel at ordenen skal fortsette arbeidet i Norge. P. Lutz var allerede på plass, og høsten 1924 kom den nye prioren Etienne Béchaux. Da p. Gabriel Marie Vanneufville ankommer i mai året etter, ble dette en handlekraftig og dynamisk trio. Høsten 1927 sto St. Dominikus kirke ferdig, og ble høytidelig innviet på Rosenkransfesten.

2 Den franske presten Celestin Riesterer (1859-1938) hadde besørget dette. Dengang kontrakten med Eukaristisøstrene ble inngått (1888), hadde han vært kapellan i Bergen. I kontrakten ble blant annet opprettelsen av et “pensjonat for unge frøkener” nevnt. Kanskje sto Riesterer allerede dengang bak forslaget.

3 Dette kommer klart til uttrykk i et brev fra Père Béchaux til Mère Dominique Marie helt i begynnelsen av deres korrespondanse: “Det er ønskelig at huset kan åpnes til høsten fordi det svarer til et behov ikke bare blant unge katolske og protestantiske kvinner, men hos våre konvertitter som bor i sine protestantiske familier. Disse siste har ikke lenger noe ‘miljø’ etter at de har stoppet å ‘more seg’ på ikke-katolikkers vis. De vet ikke hvor de skal gjøre av seg om kveldene: et rom med stillhet (for lesing og korrespondane) og et rom for avkobling vil således være helt nødvendig” (Lettre 18/19.1.1927).

4 Les Dominicaines de Notre-Dame de Grâce.

5 Chronique (eg. Chronique du Couvent de Sankta Katarinahjemmet) 1926.

6 Chronique 1926.

7 Sr. Marie du Christ Soulier O.P.

8 P. Raymond Louis som hadde besøkt Norge samme høst.

9 Dominique M. til Béchaux 30.12.1926 DND.

10 Béchaux til Dominique M. 5.1.1927 DND. – For en mer utførlig presentasjon av korrespondansen cf. Nilsen 1995.

11 Béchaux til Dominique M. 18/19.1.1927 DND.

12 Béchaux til Dominique M. 20.1.1927 DND. – Et annet økonomisk anliggende som også nevnes er at
søstrene skal “…bidra til underholdet av en prest. Det betyr at dere selv må betale for Deres kapellan”. Pater
Bechaux kommenterte: “Klausulen om prestens underhold, angår i øyeblikket kun oss. De behøver altså ikke
foreta Dem noe vedrørende den. Det er forresten en klausul som forekommer i alle Vikariatets kontrakter med
søstre” (Lettre du 29.1.1927).

13 Smits offisielle svar var også velvillig (Smit til Dominique M. 2.4.1927 DND).

14 I korrespondansen mellom de to kvinnene etter at grunnleggelsen er realisert, kommer deres nære forhold
frem. Når Marie des Anges omtalte sitt eget indre liv, benyttet hun engelsk. Trolig lå diskresjonshensyn bak. –
Den endelige kontrakt mellom Smit og dominikanerinnene ble undertegnet i Chatillon sous Bagneux, 16.4.1928
av m. Dominique Marie, og i Oslo, 20.4. 1928 av mgr. Smit. Propaganda Fide, ved kardinal van Rossum,
godkjente den for syv år.

15 Béchaux var vel kvalifisert for oppgaven. Ikke bare hadde han i Frankrike utmerket seg som predikant og
sjelesørger, men var både dr. theol. og dr. jur. Han hadde virket som advokat før han ble dominikaner.

16 Senere skiftet gaten navn, og ny adresse ble Majorstuveien 21 b.

17 Tilknytningen til den svenske middelalderhelgenen fikk i praksis ingen “resepsjon”; for et
dominikanerkloster var det mest nærliggende å knytte an til en helgen fra sin egen tradisjon. Dette bekreftes ved at to andre, mindre hus på eiendommen ble oppkalt etter to andre av ordenens kvinnelige helgener (Rosahjemmet
og Imeldahjemmet).

18 Magdalena Hesselberg, en lærerinne, som var blitt opptatt i den katolske kirke av Béchaux i 1925.
29.4.1927 hadde hun begynt som postulant i Chatillon, men trakk seg for å prøve seg hos de kontemplative
dominikanerinnene i Lourdes våren 1928 (Cronique 1928). Heller ikke der ble hun værende særlig lenge. Det er
nærliggende å anta at hennes klosterforsøk i Chatillon var en frukt av kontakten mellom søstrene der og prioren i
Oslo.

19 Disse første representantene fra dominikanerordenen, det være seg brødre eller søstre, var rimeligvis ikke
mindre misjonsorientert enn kirken forøvrig. Høsten 1928 brukte p. Vanneufville uttrykket “…. pour la
conversion de la Norvège” – “for Norges omvendelse” (Vanneufville til Dominique-Marie 29.11.1928 DND). Cf.
Chronique 1927.

20 Chronique 1928.

21 Sammen med de to søstrene ankom også pater Raymond Loenertz som skulle bli det fjerde medlem av
kommuniteten i Neuberggt. Imidlertid ble det tidlig klart at han ikke klarte å tilpasse seg forholdene i Norge.

22 SO 1928:199f.

23 Chronique 1928.

24 Søstrene tok også imot utenbys katolikker som kom til Oslo i helgen for kirkebesøk. “Vi holder prisen lav,
men dette er besøk hos oss som bidrar til å gjøre oss kjent” (Marie des Anges til Dominique M 19.11.1928
DND).

25 Dette ifølge en av de første protestantiske pensjonærene, Louise Pettersen (senere: søster Marie Louise
O.P.), som på min oppfordring skrev et notat “Katarinahjemmet blir norsk” i mars 1991.

26 I et brev til Mère Dominique nevnte hun nytten av engelskkunnskapene: “…under mine lange opphold i
England, falt det meg ikke inn at meningen var at de en dag skulle bli til hjelp ved en grunnleggelse i Norge”
(Marie des Anges til Dominique M. 19.11.1928 DND).

27 Dette påtrykket kunne nok til tider være en belastning: “All goes back to the Fathers…” (Marie des Anges til
Dominique M. 19.11.1928 DND). Det tok mange tiår før dominikanerne opplevde tilsvarende fornorskning.

28 Fredagsforedragene på fransk ved Béchaux og Vanneufville i kirkehistorie og den hellige Skrift var åpne for
husets pensjonærer og andre interesserte. Det samme var Lutz’ onsdagsforedrag på norsk om dogmatikk og
moral (Rapport moral 1929).

29 Disse nevnes allerede i Rapport moral 1928: “Nous avons tous les jeudis une soirée où l’on parle francais.
Nous avons de 15 à 20 personnes. Nous allons essayer d’avoir une soirée d’anglais tous les quinze jours le
Vendredi.”

30 Marie des Anges til Dominique M. 2.7.1928 OPKat.

31 Chronique 1928:30f.

32 Nedsatt av Smit i 1928. Cf. Eidsvig 1993:315.

33 Marie Diane forlot Norge i 1932, året etter dro Marie Vincent (Rapport moral 1933 OPKat).

34 Utgår

35 Gjertrud Falkanger (1899-1980) gikk mange år senere inn hos Les Dominicaines de Ste. Marie des
Tourelles i Montpellier. Her fant hun et langt bedre klima enn i Norge. Det hører med til tilværelsens paradokser
at hun i 1957 ble sendt til kongregasjonens grunnleggelse i Sverige (Rögle), hvor hun endte sine dager 81 år
gammel.

36 Vallquist 1995:17. – I likhet med Gjertrud Falkanger, hadde hun tidligere sluttet seg til legdomminikanerne.
Det skjedde i Oslo på festen for St. Dominikus 8.8.1925, og under “ikledningen” fikk hun navnet som også ble
hennes fremtidige klosternavn, søster Mary Reginald, etter dominikanernes avdøde prior. Vi møter henne som Margareth i Bak klosterets port (Aukrust/Nilsen 1996).

37 Marie du Christ hadde stått moder Dominique Marie nær, og følte seg derfor litt spesielt “forpliktet” til å

gjøre sitt beste for at grunnleggelsen i Oslo kunne fortsette.

38 Thora Hammer trådte inn hos dominikanerinnene i Oullins 4.11.1899, og avla første løfter halvannet år
senere. Siden det i middelalderen fantes dominikanske nonneklostre i våre naboland, kan vi ikke helt utelukke at
noen av medlemmene der kan ha vært norske.

39 Hun var “født” katolikk. Familien var opprinnelig bosatt i USA, men da faren (irsk lege) ble skadet etter en
ulykke, dro hele familien til morens slekt i Norge hvor Mary så dagens lys. Halvannet år gammel mistet hun sin
far, og fem år senere sin mor. Moren var opprinnelig protestant, men hadde konvertert.

40 Kvinnelige legdominikanere fantes det allerede i landet.

41 Pater Lutz ivret mer for å få den monastiske gren av dominikanerinner til landet.

42 ref… sr. Mary Reginald

43 Fra grunnleggelsen av og frem til krigsutbruddet i 1940 begynte ni norske (den ene riktignok norsk-fransk)
som noviser i Chatillon, og av dem avla seks evige løfter.

44 Rapport moral 1933.

45 Marie des Anges til Henri Dominique 3.6.1935 DND.

46 Vallquist 1995:17.