Dominikus er en “diskret” helgen som ikke etterlot seg noen skrifter, men derimot en streben, ånd og en glede som fremdeles lever.
Han så med sorg på den situasjonen som mange av hans medmennesker levde under: vantro og mangel på kunnskap, oppkomsten av nye sekter, søken etter noe å tro på – ofte utenfor Kirkens rammer. Han levde i en verden i stadig utvikling og forandring.
Dominikus så klart tidens behov.
Barmhjertigheten med mennesker i nød og ønsket om å være til nytte for dem, drev ham til å gi seg selv fullt ut til beste for menneskene i ord og gjerning. Forbildet var Kristus som helt og fullt ga sitt liv på korset for menneskenes frelse.
En av hans samtidige ordensbrødre sa senere: “Menneskenes frelse er så viktig at Gud ble menneske av den grunn.”
Dette glade budskap ville Dominikus med all kraft forkynne til menneskene. Han ville gjøre dette i fellesskap, og grunnla først et nonnekloster i Prouille i Sør-Frankrike, 1207. Snart samlet det seg også unge menn omkring Dominikus.
Dominikanerordenen
Pave Honorius III stadfestet Ordenen i 1221. Prekebrødrene var en realitet for
“… gjennom ordenslivet fullt ut å vie seg til å forkynne Guds Ord og vår Herre Jesu Kristi navn over hele verden…”
Etter evangeliets eksempel sendte også Dominikus ut sine brødre to og to, og der de kom etablerte de fellesskap; baser for forkynnervirksomheten. “Siden utvalgte Herren toogsytti andre, og sendte dem ut to og to…” Luk. 10, 1
De kom tidlig til de nordiske land, Provinsen Dacia ble opprettet i 1228, for at Ordenens medlemmer også der skulle leve et liv i Kirkens tjeneste etter Dominikus’ eksempel.
Les mer om Dominikus og ordenen:
- Dominikus – biografi (norsk)
- Dominikanerordenens begynnelse i Skandinavia av p. Per Bjørns Halvorsen OP
- Dominikanernes tilbakekomst til Norge av p. Per Bjørn Halvorsen OP
- St. Dominikus Kloster, Dominikanerne i Oslo
- Lunden kloster, kontemplative dominikanerinner, Oslo
- Mariaklosteret, Bodø
- Dominikanerordenens internettsider
