Jeg heter Iwona Kucinska og har vært voluntør i Sta. Katarinahjemmet en stund. Måten jeg kom hit på er vanskelig å beskrive for meg. Det skjedde i en periode da jeg hadde en krise i livet mitt. Ved en tilfeldighet fikk jeg adressen og telefonnummeret til St. Katarinahjemmet. Etter en vanskelig samtale (siden jeg ikke snakket norsk) med søstrene fikk jeg ly og mat. I denne triste tiden lærte jeg meg hva det egentlig betyr å hjelpe et annet menneske.
Etter hvert ble jeg bedre kjent med huset. Atmosfæren i huset gjorde at jeg begynte å få lyst til gjøre fornuftige ting og ikke bare være på rommet mitt hele tiden. Etter ca. 2 måneder jeg fikk tilbud om å jobbe som frivillig/volontør. Jeg ble veldig glad. Jobben ga meg mulighet til å ha mer kontakt med studentene, de som jeg bodde og jobbet med, og søstrene. Å hjelpe andre ga meg stor tilfredshet, en følelse av at de trengte meg og ikke minst sikkerhet.
Etter en periode følte jeg at det ble knyttet bånd som går utover bånd mellom familie og venner. Jeg følte meg stadig bedre og lærte meg nye ting hver eneste dag. Nytt språk, kjærlighet, respekt og vennskap. Jeg så godhet overalt, ble kjent med nye mennesker, like positive, sprøe og gale som meg. Jeg begynte å føle meg viktig, uten egentlig å være noe viktig, jeg begynte å smile oftere, fordi de andre smilte til meg. Jeg begynte å tro på meg selv.
Jeg hadde ingenting da jeg kom, ingen venner, penger eller ide om hvordan jeg skulle tjene penger. På St. Katarinahjemmet tok jeg meg sammen og fant jeg meg selv, nye venner, jobb og ideer. Sta. Katarinahjemmet ble hjemmet mitt og søstrene ble min familie. Sakte men sikkert begynte jeg å tenke på fremtiden min. Jeg fikk meg jobb og begynte på universitetet.
Alle bestemmer over sitt eget liv og sin egen tid. Nå vet jeg at det er ingen bedre innvestering enn å gi den til noen som har behov for den enten det er ved hardt arbeid eller samtale. Som frivillig tilbyr vi all slags hjelp til de andre. Noen vil sikkert betrakte det som et offer uten stor mening, men i virkeligheten er det av stor betydning for de som får hjelp. Jeg prøver derfor å jobbe som frivillig så ofte som mulig.
Jeg pleide å være en veldig sjenert og kompleks jente, men ikke nå lenger. Jeg fortsetter å utvikle meg selv og mine ferdigheter og lærer å forstå ikke bare andre men også meg selv. Om jeg får spørsmål om hva det gir meg å være frivillig kommer det mange fine ord opp i meg. Det er varme, kjærlighet, trygghet, tilfredshet, en følelse av at noen trenger en, å være noe for noen, det gir glede av gleder, og mye, mye mer.
En ting er sikkert, fra jeg begynte å hjelpe andre har livet mitt forandret seg til det bedre. På Sta. Katarinahjemmet er vi mennesker med farger, vi er en familie som elsker å le og spøke, som liker å tilbringe tid sammen, uansett hva vi gjør. Og vi elsker å hjelpe andre.
