Underveis fra Trondheim til Oslo, tok vi en prat med sr. Catherine Rendu som har tilbragt sommeren på Katarinahjemmet.
Sr. Catherine er fransk av fødsel, 54 år gammel, og har tilbragt 21 år i den kongregasjonen vi nå tilhører, CRSD. Hun tilhørte i 12 år en annen kongregasjon, søstrene av St. Jean.
Tekst: sr. Anne Bente Hadland
Hva tiltrakk deg i dominikanerordenen?
Det er først og fremst det å møte mennesker, følge dem i frihet, vise dem veien til Kristus. Som Dominikus i møte med vertshusholderen, der han tilbragte hele natten i samtale med ham, lyttet og førte ham videre.
Du valgte å gå inn i CRSD som er til stede i flere land. Du er fransk, men gikk inn i Italia, hvorfor?
Jeg tror Herren viste meg veien. Jeg kom jo fra en annen kongregasjon, og våre søstre hadde på det tidspunktet ingen i formasjon i Frankrike. Derfor ble jeg anbefalt å søke i Italia.
I Italia hadde søstrene også en profil som tiltrakk meg med verdier som jeg hadde med meg fra den forrige kongregasjonen; en viss synlighet, med vekt på fellesskap og liturgi.
Så jeg inntrådte der i 2003 og avla evige løfter i 2008.
Vi som ikke bor i Italia, tenker på Italia som Kirkens hjerte. Har du følt Kirken nærmere?
Nei! Kirken i Italia er både veldig levende og den er ikke det på et vis. En god del mennesker som er kristne fordi de er døpt, men som ikke nødvendigvis har tatt et bevisst valg om å leve som kristen. I Frankrike er det mindre kristendom, men de som er kristne er virkelig det.
Du inntrådte i en kongregasjon med et tyngdepunkt i undervisning og skoler, var du selv lærer?
Nei, jeg begynte å studere medisin, men uten å fullføre. I Italia oppdaget jeg overføring av troen, det å ledsage mennesker, undervisning. Jeg begynte å studere teologi, tok baccalaureat i Assisi og lisens på Gregoriana, og nå arbeider jeg med en doktoravhandling, også den på Gregoriana.
Si litt om avhandlingen din.
Jeg skriver om dialogen mellom Jesus og Pilatus i Johannes evangeliet.
Det er en dialog som ikke fungerer, en siste dialog før lidelsen hvor Johannes stiller oss overfor et valg; et ja eller nei til Jesus.
Det er et også et manipulerende aspekt ved denne dialogen hvor både jødene og Pilatus manipulerer. Når de har oppnådd det de vil, mister de litt av identiteten; Pilatus som dommer og jødene når de sier: Vår konge er Caesar, ikke Gud.
Den eneste som beholder integriteten her er Jesus. Han er fri og helt seg selv.
Dette var noe som kom opp under arbeidet mitt og noe jeg ikke kunne ha skrevet, tror jeg, uten de erfaringene jeg gjorde i min tidligere kongregasjon, St. Jean. Der lærte jeg hva manipulasjon var. Det er derfor denne avhandlingen har fått denne vinklingen.
Litt mer om sr. Catherine
Sr. Catherine har stort ansvar i kongregasjonen, hvor hun nå er generalrådsmedlem. Under Norges besøket jobbet hun med avhandlingen sin. Hun fikk også tid til å være del av kongregasjonens kommunitet i Oslo (Sta. Katarinahjemmet), se litt av Oslo og være pilegrim til Trondheim til Olsok.
Når sr. Cathrine Elisabeth er hjemme i Italia underviser hun også i johanneisk eksegese, også apokalypsen – som hun foretrekker. Hun har hatt lite tid for arbeidet, sier hun, men nå skal hun levere avhandlingen den 9. januar, og har sittet på Katarinahjemmet i sommer og skrevet.
Fra september i år er hun assignert til Firenze, et nytt og felles prosjekt med dominikanerbrødrene, hvor hun og tre andre søstre skal flytte inn i det historiske San Marco-klosteret med Fra Angelicos berømte fresker.
Der er det meningen å ta imot et 20talls studenter, og tanker er også å tilby dem en form for åndelig veiledning og oppfølging. Prosjektet er helt nytt og søstrene og brødrene skal i fellesskap utforme det.
Jeg håper det blir en felles misjon med en større og internasjonal dominikansk deltagelse, avslutter hun.
