Sr. Pauline drømte om et liv i Norge, og derfor gikk hun i kloster i England.
Vi kan stille oss spørsmål om hvorfor. Hun var tysk, ville til Norge, og dro til England. I dette intervjuet forklarer hun hva som skjedde.
Norge – et naturlig valg
Når sr. Pauline er i Norge nå, er det fordi hun har sabbatsperiode. Det er en hvileperiode som ofte innvilges etter mange års tjeneste som søster, en periode for refleksjon og innhenting av nye krefter, før man igjen tar fatt på en tjeneste. Sr. Pauline valgte Norge og Katarinahjemmet som stedet for sin sabbatstid.
Det er allikevel ikke første gang hun er i Norge. Hun snakker flytende norsk, kjenner kulturen som sin egen og har mange gode minner fra landet. Grunnen er ganske enkelt at hun har bodd her og virket som ordenssøster i Mariaklosteret i Bodø i hele nitten år.
Sr. Pauline julen 2019 på Katarinahjemmet. Hun sitter helt fremst til høyre. Oslo var nok en god nummer to, da hun valgte Norge som destinasjon for sabbatsåret. Foto: Lisa McFadden
Mariaklosteret i Bodø
Mariaklosteret ble etablert i 1953. Det var dominikanerinnene fra den engelske kongregasjonen The Sisters of the English congregation of St. Catherine of Siena, som sendte søstre til Bodø og St. Eysteins menighet. Menigheten var grunnlagt i 1951, og besto av en liten gruppe lekfolk. St. Eysteins menighet var bygget opp rundt to familier, familien Sivertsen og familien Jensen, foruten noen få andre lekfolk. Blant annet var sr. Else-Marie Norland fra Katarinahjemmet en periode del av denne menigheten. Dette var før hun trådte inn i den franske kongregasjonen Sta. Katarinahjemmet tilhørte.
St. Eysteins menighet var en typisk misjonsmenighet, noe som også ble påpekt i Nordlandsposten 7. juli 1952. Anledningen var kirkeinnvielsen, som fant sted dagen før. Journalisten som bivånet innvielsen skriver:
Det er en høytidlig og fremmedartet stemning som fyller en katolsk messe. Seremoniene er fylt av symbolrikdom, som vanskelig kan oppleves helt ut av en ikke-katolikk. Kirken ble innvidd til ære for biskop Øystein, den andre erkebiskop og grunnleggeren av Nidarosdommen … Selve kirken er liten og rommer ca. 40 personer. Den ser ut som en typisk pionerkirke, – misjonskirke, og det er jo det den er … [St. Eysteins menighet 1951-2001].
Det var til denne pioner og misjonsmenigheten, søstrene fra England ble sendt. De var fire søstre, sr. M. Adrian, sr. M. Magdalene, sr. Carmel og sr. M. Alberta, og ankom 8. september 1953.
Pikepensjonat
Søstrene åpnet først et pensjonat for jenter i alderen fjorten til sytten, ikke så ulikt pikepensjonatet på Katarinahjemmet. Jentene kom fra fjernere områder rundt byen. For å gå videregående skole, måtte de flytte inn til Bodø alene. Søstrene ga husrom til flere jenter.
Det skulle allikevel raskt vise seg vanskelig å holde pensjonatet åpent. Det bar seg ikke økonomisk, og samtidig var mange av jentene for unge til å bo for seg selv. «I de lysere tidene av året, tilbrakte søstrene ofte nettene på sykkel», forteller sr. Pauline. Da lette de etter en eller flere av jentene, som var ute på gøy. Ansvaret for jentene ble større enn søstrene kunne bære, og de så seg etterhvert nødt til å stenge jentepensjonatet for godt. De måtte se seg om etter andre oppgaver. De skulle vise seg å komme vandrende av seg selv.
Barnevennen
«Det var behov for både barnehage og ungdomsklubb i Bodø,» forklarer sr. Pauline. Hun beskriver en situasjon hvor ungene ikke hadde noe særlig med steder å gå. Søstrene skulle slik bli en ny og spennende attraksjon, og mange barn kom til klosteret «bare for å se på nonnan!».
Det bør her nevnes at søstrene ankom Bodø i en tid, hvor byen var under gjenoppbygning etter krigsårene. Ungene hadde kun gatene å leke i. Sr. Pauline beskriver en stituasjon hvor søstrene så et behov i byen. «Selv om det var mindre trafikk den gang, enn nå,» sier hun, «så søstrene en misjon i å kunne bidra til en tryggere oppvekst for barn og unge i Bodø.»
Dette behovet førte til Barnevennen. Barnevennen var søstrenes misjon i mange år, og rommet barnehage, ungdomsklubb, ballettskole, judoklubb og mye mer. «Barnevennen holdt til i det huset St. Eystein skole, holder til i dag», forklarer sr. Pauline. Barnehagen holdt til i første etasje, mens ungdomsklubben var i kjelleren. Stedet hadde også egen scene.
Morten Steffensen som er direktør i Nordlandsmuseet ble kontaktet i sammenheng med denne artikkelen. Ved siden av å bidra med fotos og artikler, gir han et innblikk i søstrenes betydning for byen Bodø, så vel som for ham selv personlig:
Nonnene, som vi kalte dem, hadde stor kulturell innflytelse på veldig mange som vokste opp i Bodø på slutten av 1950- tallet og hele 1960-tallet. De etablerte en ungdomsklubb, som ble veldig populær. Ungdom fikk et sted å møtes i trygge omgivelser, og påvirkningen har vært levende enda frem til i dag. Ikke minst for musikkmiljøet. I tillegg etablerte de en ballettskole, og en barnehage. Jeg selv gikk i barnehagen, og det har vært et viktig fundament for meg i livets skole. Nonnene er fremdeles et begrep, og et levende minne i Bodø. [Morten Stefennesen på email 9. mars 2020]
Mens barnehagen var den andre barnehagen som åpnet i Bodø etter krigen, var ungdomsklubben alene av sitt slag.
Ungdomsklubben skulle bli viktig for kulturlivet i Bodø. Blant annet var det her et gryende rockemiljø, skulle få sitt sete. Musikk var en stor del av formidlingen, og fremtidige artister og dansere trådte sine unge år her. Sr. Pauline nevner spesielt Halfdan Sivertsen og Ann-Karin Bodøgaard, som eksempler.
Det var allikevel også plass til andre ungdomsaktiviteter i Barnevennen. Aktivitetene bar preg av hva som var mulig å få til, ved søstrenes og hjelperes talenter og kunnskaper. Judoklubben er her et godt eksempel. Den var spesielt populært, og den første av sin tid i Bodø. Den ble etablert takket være sr. Carmels evne til å skape vennskap og kontakter i alle samfunnslag. «Sr. Carmel var en som satte folk i gang,» forklarer sr. Pauline. En slik kontakt som ble satt i gang av sr. Carmels gode vesen, var judotreneren.
Men det skulle vise seg at sr. Carmel evnet å sette flere i sving, enn enkeltpersoner, og det ga mulighet til en rekke turer ut av byen. Sr. Pauline nevner spesielt Marinen! På sr. Carmels anmodning, stilte de med hele marinefartøy og besetning, for å få unger og ungdom ut av byen, for piknik og bading på øyer i skjærgården.
Ballettskolen
Kanskje mest kjent i dag, er ballettskolen. Ballettskolen var den aller første i Bodø noen sinne, og skulle legge grunnlaget for senere års dansekompetanse i regionen. Den skulle også gi Bodøværinger mang en anledning til å gå i teater og bivåne de flotte forestillingene.
Søstrene hadde flere danskeklasser hver kveld, med forskjellig ferdighetsnivå. Sr. Magdalene spilte piano, mens sr. Ruth underviste. Den siste hadde vært profesjonell ballettdanser, før hun gikk i kloster. Ballettskolen skiltet med hele to årlige dansefremvisninger i Bodø by, samt en egen generalforestilling for eldre i byen, hvor foreldrene til danserne bidro med kaffe og kaker. Så populære var forestillingene, at den lille scenen på Barnevennen ikke var stor nok. Søstrene fikk derfor låne en større scene i byen, hvor forestillingene ble satt opp.
Danseskolen satte opp stykker om Snehvit, Nøtteknekkeren og mye mer. Til forestillingene hjalp også sr. Ansgar til. Hun tegnet kulissene, mens sr. Magdalene sydde kostymer. Balletten ble slik et stort kommunitetsanliggende, så vel som et viktig bidrag til Bodø i etterkrigsårene.
Søstrenes store engasjement for barn og unge innen kulturverdenen, førte til Bodø bys kulturpris i 1971.
En sjanse å ta!
Dette var klosteret og miljøet sr. Pauline møtte da hun første gang besøkte Bodø i ungdommen. I 1962 dro hun på Norgesreise med faren. Hun snuste samtidig på klosterlivet i landet. Hun besøkte blant annet Elisabethsøstrenes forskjellige apostolat i Nord-Norge. De hadde flere klostre, sykehus og skoler i de nordlige regioner av Norge på denne tiden, og var dessuten som henne selv tysktalende.
Det var allikevel hos dominikanerinnene i Bodø, hun fant sitt kall.
Veien til Bodø skulle vise seg lang og kronglete. Ikke bare måtte hun reise fra hjemlandet Tyskland, men hun måtte ta en omvei om England, for å få det til. Hun kunne litt engelsk, men måtte bruke et års tid for å bli mer flytende i språket, før hun kunne tre inn hos dominikanerinnene i England.
Inntreden i England var en sjanse å ta, for en som drømte om å tjene den katolske kirke i Norge. I tillegg hadde den engelske kongregasjonen mange og varierte apostolat, og Bodø var kun et av disse. Som søster ville hun være underlagt lydighet og selv om hun kunne ytre sine ønsker, ville hun måtte tjene der det var mest behov for henne.
«Da jeg trådte inn sa generalpriorinnen at det ikke var noen garanti for at jeg ville bli sendt til Norge,» forklarer sr. Pauline, «det var en sjanse jeg måtte ta».
Sr. Pauline valgte allikevel å tre inn i den engelske kongregasjonen. Hun trer inn i 1964, og etter endt formasjonstid, skjer akkurat det søstrene forutså. Hun ble ikke sendt til Norge. Istedenfor blir hun bedt om å studere til logoped. Studievalget var ikke noe hun hadde verken drømt om eller tenkt på tidligere, men kongreagasjonen trengte logoped til sin misjon blant unge utviklingshemmede i England, og hun var den som ble valgt for tjenesten. Hun tok dermed fatt på et studium i logopedi. Studiet besto av både et teoretisk og et praktisk løp, og varte i tre år.
Sr. Pauline beskriver sine studieår i London som en spennende tid. Ulikt logopedutdannelse i andre Europeiske land, som tok utgangspunkt i skole og pedagogikk, var tilnærmingen til logopedi i England, basert på medisin. Blant annet bygget faget på erfaringer medisinsk personell tilegnet seg ved arbeid med krigsskadede unge voksne, etter annen verdenskrig. Erfaringer med slagpasienter og andre nevrologiske tilfeller, var også viktig for studiet.
Endelig Norge!
Det var først ti år senere, og med studier og nyttig arbeidserfaring i bagasjen, sr. Pauline blir sendt til Norge.
«Jeg kom til Bodø som søster i 1974,» forteller hun. «Da var barnehagen fortsatt åpen, men den var ikke lenger drevet av søstrene, men av kommunen. Ballettskolen var også fortsatt åpen, og undervisningen sto på nærmest hver ettermiddag og kveld. Under de årlige forestillingene kunne det være opptil 200 barn og unge dansere på scenen! Noen var veldig dyktige, og andre ikke fullt så flinke. På den tiden var sr. Magdalene nærmere åtti år gammel, og akkompagnerte time etter time på ettermiddagene, under sr. Ruths strenge regi. De var begge utslitt, når de kom hjem til klosteret på kvelden.»
Donald Duck og PP-tjenesten
Det skulle vise seg at sr. Pauline fikk en noe annen misjon i Norge, enn søstrene hadde hatt frem til da. Utdannelsen som logoped, førte henne ut i skolene og samfunnet for øvrig. Men ikke med en gang. For selv om hun allerede i England hadde lest litt norsk, trengte hun mye mer kunnskap for å bistå som logoped. Den første tiden i landet gikk dermed til å lære norsk språk og kultur, og til å lære seg å leve i den noe tøffe nordnorske naturen. Mørket. Kulden. Vinden. De satte sitt preg på henne.
Det viste seg også snart at selve logopedutdannelsen i Norge, var svært annerledes enn den hun kjente til fra England. Mens hun hadde arbeidet innen helsevesenet, og blitt lært opp av nevrologer og medisinsk personell, var logopedfaget i Norge nær tilknyttet skolevesenet. Sr. Pauline ble derfor nødt til å ta tilleggsutdannelse ved lærerhøyskolen.
Selv om det norske språket ikke var et problem for selve studiet, viste det seg snart å bli en hindring sosialt sett. Hun forsto rett og slett ikke samtalene! Hun gjorde hederlige forsøk på å lære seg mer språk, og leste blant annet Donald Duck for å tilegne seg det samme språket som barna brukte, men det var ikke nok. Hun ble derfor sendt en tur til Oslo og bodde en stund på Katarinahjemmet. Der studerte hun fonetikk og litteratur på universitetet.
Etter endt eksamen returnerer sr. Pauline til Bodø. Snart kan hun skilte med fullført etterutdanning, så vel som med flytende språkkompetanse. Sr. Ansgar, som var priorinne i den lille kommuniteten i Bodø, må ha vært tilfreds med både kompetanse og språk, for nå ber hun sr. Pauline om å få seg en jobb. Dermed tar sr. Pauline turen til skolesjefens kontor i Bodø. Året er 1976. Da hun entrer kontorlandskapet på skolekontoret, husker hun hvordan 10 til 12 par øyne stirrer mot henne.
Nonnedrakten kan allikevel ikke ha virket skremmende på skolesjefen, for noen telefonsamtaler senere, har sr. Pauline jobb i PP-tjenesten som logoped. Området hun skal dekke, sammen med et stort tverrfaglig team, er Bodø, Salten, Værøy og Røst. Det blir en spennende jobb, med gode kolleger. Hun får møte barna både i skolesammenheng og i hjemmesituasjon, og minnes spesielt turer til fiskevær i båt. Hun ble i denne jobben fra 1976 til hun forlot Bodømisjonen i 1995.
Kalt hjem
Årene i det spennende nordnorske miljøet tok en naturlig slutt, da sr. Pauline ble kalt tilbake til England i 1995. Hun trengtes da i kongregasjonens sentraladministrasjon, som rådsmedlem. Samtidig skulle hun være del av formasjonskommuniteten i England, og der utdanne nye søstre. Hun virket først som undernovisemesterinne og senere som novisemesterinne. Ved siden av hadde hun en deltidsjobb i den katolske studentsjelesorgen i Cambridge. I 2007 ble hun valgt til Generalpriorinne og ble sittende i hele to perioder, hvor hun satt med alt ansvar for kongregasjonen i en periode på tolv år. Det skulle derfor først bli i 2019 hun kunne vende tilbake til Norge for en lengre periode.
Søstrene forlater Norge
Kommuniteten i Bodø forsatte sitt apostolat enda noen år etter at sr. Pauline returnerte til England, men det var ikke enkelt. For utover nittitallet skulle det bli vanskeligere å finne søstre for Bodømisjonen. Den engelske kongregasjonen samarbeidet lenge med en filippinsk kongregasjon, og klarte slik å opprettholde en tilstedeværelse, men i 2007 måtte de dessverre gi slipp på Bodø og Norge. Da forlot den engelske kongregasjonen Norge for godt.
Lyspunkter
Det var allikevel flere lyspunkter. En annen kongregasjon tok over klosteret, og slik var dominikanerinnens tilstedeværelse i regionen sikret. I dag er fortsatt Mariaklosteret i Bodø drevet av dominikanerinner. Det er den amerikanske kongregasjonen Adrian Dominican Sisters som har ansvar for klostertet.
Et annet lyspunkt er, at Barnevennen våknet til nytt liv. Menigheten arbeidet nemlig hardt for å åpne en ny skole i byen, St. Eystein katolske skole. Skolen åpnet allerede noen år før søstrene forlot Norge, og er fortsatt i full drift. Den tok over bygningen, som tidligere hadde huset så mye av søstrenes aktiviteter. Skolen åpnet i 2004, og sr. Anna Mary fungerte blant annet som engelsklærer de første årene av skolens leveår. På denne tiden var også sr. Else Marie Norland fra Katarinahjemmet i kommuniteten for et års tid. Rektor ved St. Eystein skole, Elisabeth Thielemann, sier i en kommentar i anledning denne artikkelen:
Søstrene har betydd mye for skolen og mitt virke som rektor. Skolen åpnet høsten 2004, med 12 elever. Sr Anna Mary og sr Sunniva var her da jeg kom, og sr Else Marie var her et års tid på besøk mener jeg – jeg husker ikonene og fortellingene fra krigen i Bodø. Vi fikk et ikon av henne og det henger i inngangspartiet. Sr Anna Mary var engelsk lærer og på SFO. Barna spiste i klosteret det først året, 12 stykk – et nydelig tall! Jeg måtte minne sr. Sunniva på å ikke gi dem sjokolade hver dag! Sr Anna Mary er en sagnomsust engelsklærer i Bodø og sr Sunniva sykepleier. [Elisabeth Thielemann i epost av 17. april 2020]
Koronastopp
Selv om sr. Pauline i 2019/2020 valgte å ha sin sabbatstid på Katarinahjemmet i Oslo, var planen å få til et opphold også i Mariaklosteret i Bodø. Hun så frem til å møte venner og kjente, besøke menigheten, og se klosteret og skolen. Så langt har et gjensyn med Bodø vært umulig. Hun endte istedet opp som koronafast på Katarinahjemmet!
«Jeg synes det er aldeles godt å være koronafast her hos dere.» sier sr. Pauline. Hun forteller at deter vanskelig å ikke kunne legge skikkelige planer. «Men jeg tar det med ro. For det er jo også litt artig med uvissheten. Her er vi. Vi må vente. Jeg kan ikke dra. Det er det Gud vil nå, og jeg godtar det.»
Sr. Pauline er derfor fortsatt å finne på Katarinahjemmet. Hun tar aktivt del i livet der, og er et godt tilskudd for kommuniteten, så vel i bønn, som i tjeneste.
«Men,» avslutter sr. Pauline, «jeg håper fortsatt det ordner seg slik at jeg kan fly en tur til Bodø!»
Tiden vil vise om Bodø får glede av å se sr. Pauline, før hun enda en gang returnerer til England for nye oppgaver.
Dette intervjuet er tatt i sammenheng med at sr. Pauline i perioden november 2019 til sommeren 2020, oppholder hun seg på Katarinahjemmet og er en del av kommuniteten der.
Vi takker spesielt Nordlandsmuseet for hjelp og bidrag til denne artikkelen. Vi takker også andre som har bidratt med bilder og informasjon.
Les mer:
Katolsk.no i anledning 50-årsjubileet for søstrene i Bodø
