Det er sjelden vi blir konfrontert med døden og vår egen dødelighet som vi gjør nå. En slags kollektiv realitetsorientering. Ved fastetidens begynnelse, askeonsdag for 40 dager siden, ble vi minnet om det med askekors på pannen: Husk menneske, at du er støv, og til støv skal du vende tilbake. Døden er et uomgjengelig faktum i alle menneskers liv, det er normalt å ville holde den på avstand, men det nytter ikke å flykte fra den. Det beste vi kan gjøre er å fortsette og vaske hendene og forberede oss på å møte døden når den måtte inntreffe.
Ave crux, spes unica, (Hill deg, kors, det eneste håp), er mottoet for denne bloggen. I erkjennelsen av at døden og dødskreftene, det absurde og meningsløse ikke er tilværelsens siste ord. At Kristus én gang for alle har overvunnet døden og dødsrikets krefter – Det gir grunn til håp, og det gir grunn til glede! Selv i de lengste og stilleste timene i forberedelsen til påske, ligger håpet der. Påskeaftens morgen synger vi: I håp skal mitt legeme hvile… spes unica
Troen er håpets substans, sier pave Benedikt XVI i ensyklikaen Spe Salvi – frelst i håpet. Der står det:
”Det er ikke elementene i kosmos, materiens lover, som i siste instans hersker over verden og over menneskene, det er en personlig Gud som hersker over stjernene, det vil si over universet; det er ikke materiens lover og evolusjonen som har det siste ord, men forstand, vilje, kjærlighet – en person. Og når vi kjenner denne personen, og han kjenner oss, da er faktisk de materielle strukturers ubønnhørlige kraft ikke lenger det siste; da er vi ikke lenger slaver av universet og dets lover, da er vi frie. (…) Livet er ikke bare et produkt av materiens lover og tilfeldigheter; nei, i alt, og samtidig over alt, finnes en personlig vilje, finnes den Ånd som i Jesus har vist seg som kjærlighet.”
Tekst av sr. Anne Bente Hadland. Først publisert i hennes blog.
