Det beste som kunne ha skjedd!

Caroline Serck-Hanssen bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1987-1990.

Caroline Serck-Hanssen foran Rosahjemmet, som hun kunne se fra rommet sitt da hun bodde på Katarinahjemmet. Foto: Katarinahjemmet

Høsten 2018 er det nitti år siden de første «unge piker» flyttet inn i «hjemmet for unge piker» på Sta. Katarinahjemmet. I den anledning publiserer vi en rekke intervjuer med kvinner som gjennom tidene har bodd i her. Caroline Serck-Hanssen besvarte spørsmålene skriftlig.

Bakgrunnen for at jeg havnet på Sta. Katarinahjemmet var vond. Jeg var 16 år gammel og hadde en svært vanskelig hjemmesituasjon. Jeg måtte flytte, men hvor? Jeg gikk fortsatt på videregående skole, og det var ikke aktuelt å bo på studenthybel, heller ikke i kollektiv, fordi jeg var så ung. En god venn tipset meg om Sta. Katarinahjemmet, som han kjente godt til fordi han var katolikk og kona hans hadde bodd der. Jeg henvendte meg til søstrene og ble satt på venteliste, men hun som hadde ansvaret opplyste om at det var flere foran meg i køen, og ville ikke love noe. Det ble en lang og tung ventetid, minst et halvt år om jeg husker rett. Men heldigvis ordnet det seg, og som 17-åring kunne jeg høsten 1987 flytte inn på et spartansk, lite rom i Gamlebygget. Jeg husker ennå den første natten, hvor overgitt og alene jeg følte meg i verden.

Caroline Serck-Hanssen i 1988. Foto: Stig Frøyshov

Gradvis fant jeg meg til rette med det nye bomiljøet. Noe som hjalp veldig, var at jeg etter kort tid ble venn med en annen ung jente som også nettopp hadde flyttet hjemmefra. Hun gikk på Døveskolen, som på denne tiden hadde en del av sine elever boende på Katarinahjemmet. En annen stor gruppe var studenter som gikk på Bibliotekhøgskolen, og jeg snakket mye med et par av dem. To av de øvrige beboerne som jeg har beholdt kontakten med, er Siri Kvello og Svein Ellingsen.

Siri er for mange et kjent og kjært ansikt fra Katarinahjemmet. Hun var pensjonær i mange år, og ble siden ansatt for å hjelpe til med drift og markedsføring. Senere har hun i perioder vært tilbake som volontør. Vi pleide å gå lange skogsturer på lørdagene. Det var bestandig litt stress å skulle rekke den tidlige middagen, som gjerne besto av den bisarre kombinasjonen grøt og pizza. Det har vi humret mye over i ettertid. Ellers markerte vi innledningen til fastetiden på vår særegne måte, med «snopevale». Ordet var vår egen oppfinnelse, avledet av carnevale, som betyr «farvel til kjøttet». Da kjøpte vi et lass med smågodt og tømte det utover senga, der vi satt og fråtset!

Salmedikteren og billedkunstneren Svein Ellingsen bodde periodevis på Katarinahjemmet gjennom mange år. Foto: Caroline Serck-Hanssen

Svein Ellingsen tok inn på Sta. Katarinahjemmet når han besøkte Oslo. Vi kom i snakk mens han satt nede i biblioteket og jobbet med ett av sine bokprosjekter. Han skrev sitater av ulike visdomsord og bønner med sin vakre kalligrafiske håndskrift. Vi fant umiddelbart tonen ut fra vår felles interesse for kunst. Det viste seg at vi begge malte ikonmotiver på egg. Først senere fikk jeg vite at han var en kjent salmedikter.

En annen personlighet jeg fikk god kontakt med, var den svenske forfatteren Gunnel Vallquist, som var søstrenes faste julegjest. Vi diskuterte Dostojevskij, de kirkelige forholdene under kommunismen i Sovjetunionen og den økumeniske dialogen mellom ortodokse og katolikker. Deretter spanderte hun en liten dram på rommet sitt. Samtalene med denne uhyre kunnskapsrike og lynskarpe kvinnen gjorde sterkt inntrykk på en vitebegjærlig og søkende ungdom.

Sr. Mette i Carolines konverteringsfest juni 1989. Foto: Caroline Serck-Hanssen

Selv hadde jeg begynt å orientere meg mot den ortodokse kirken allerede innen jeg flyttet inn på Sta. Katarinahjemmet. Det endte med at jeg konverterte, 19 år gammel. Underveis i prosessen hadde jeg mange samtaler om tro, spiritualitet og kirkelige tradisjoner med enkelte av søstrene og de katolske pensjonærene på huset. Jeg opplevde det som svært berikende, og ble veldig bevisst på hvor mye våre to kirkesamfunn faktisk har felles. Ingen forsøkte å overtale meg til heller å velge den katolske kirke. Derimot var et par av mine «romerske» venner til stede da jeg konverterte, og sr. Mette representerte nonnene da jeg senere feiret begivenheten med en sammenkomst.

Søstrene var synlig til stede i beboernes hverdag, men uten å trenge seg på med sine religiøse overbevisninger eller praksis. De levde sitt stille klosterliv side om side med oss pensjonærer. I helgene ble søndagsmiddagen servert av søstrene; da var det stil. Jeg minnes med takknemlighet sr. Anne som en glimrende kokk og baker. På hverdagene kunne maten være så som så. Jeg mistenkte at kjøttdeigen ble spedd ut med lungemos når vi hadde spagetti, i hvert fall smakte det uvant. Det var to strenge spanske damer som regjerte på kjøkkenet den første tiden, Victoria og Josefa. Jeg synes de var litt nifse. De begynte å smelle med skapdører og kjørler når de syntes det var på tide at vi pensjonærer forlot spisesalen.

En annen voksen dame som vi unge nok kunne oppleve som brysk ved første møte, var Marit Flagestad. Hun bodde i vaktmesterleiligheten og var en størrelse i flere betydninger av ordet; hun var en intellektuell kapasitet og ble senere den første norske karmelittnonnen i Tromsø. Jeg husker at hun løp ut og kjeftet på drosjesjåfører som lot bilen gå på tomgang utenfor leiligheten hennes, med henvisning til at eksosen var helseskadelig. Selv var hun en storrøyker på denne tiden.

Marit Flagestad bodde på Katarinahjemmet i mange år, før hun i 1991 inntrådte i Karmel kloster i Tromsø. Hun var første norskfødte novise ved klosteret og fikk navnet sr. Maria Nada av Inkarnasjonen OCD. Bildet er tatt 11. september 1992 da hun mottok drakten. Foto: ukjent.

Jeg kan ikke huske at jeg pleide å delta i tidebønnene mens jeg bodde på Katarinahjemmet, skjønt det titt og ofte hendte jeg gikk på søndagsmesse i St. Dominikus. Jeg hadde imidlertid mange givende og engasjerte samtaler med sr. Anne Bente, og diskuterte ikonkunst med sr. Else Marie. På denne tiden skaffet hun inntekter til huset gjennom å lage fine reproduksjoner av ikoner. Hun limte ikontrykk på bearbeidete treplater. Det var først senere at hun begynte å male selv. Vi lærte faktisk å male ikoner på samme kurs, som foregikk på Lunden kloster flere år på rad på begynnelsen av 1990-tallet.

Sr. Else Marie i 2010. Hun har malt ikoner for flere kirker og privatpersoner i Norge og for den katolske menighet på Island. Foto: Katarinahjemmet.

Ellers gjorde den ærverdige, gamle sr. Mary et sterkt inntrykk. Jeg husker godt den vakre begravelsen. Hun hadde regissert seremonien ned til minste detalj, og bestemt hvilken prest som skulle lede rekviem-messen, hvem som skulle holde minnetale, ordne med blomster osv. Hun holdt bokstavelig talt stilen til det siste!

Jeg ble boende i tre år, til sommeren 1990. Hvert år avanserte jeg til et større og mer velutstyrt rom. De siste to årene bodde jeg i nybygget, etter hvert med utsikt mot Rosahjemmet. Jeg satte et høyst personlig preg på rommet med egenprodusert kunsthåndverk, ikoner, antikviteter og bøker.

Først i ettertid har jeg forstått hvor verdifull tiden på Sta. Katarinahjemmet var for min personlige utvikling. Jeg befant meg jo i en intens brytningstid på så mange måter: fra tenåring til voksen, fra skoleelev til student, og fra tvilende protestant til aktiv ortodoks kristen. Det unike miljøet ga meg både trygghet og inspirasjon. Det at jeg havnet nettopp her, var det beste som kunne ha hendt meg i denne sårbare fasen, innser jeg nå.

Jeg har opprettholdt kontakten med huset, om enn svært sporadisk i de 13 årene jeg arbeidet utenfor Oslo. Nå har besøkene heldigvis blitt hyppigere. Det kjennes på sett og vis som å komme hjem – hver gang.

Facebooktwitterpinterestlinkedinmail