Kari Vogt bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1955-1957 (ca)
Høsten 2018 er det nitti år siden de første unge piker flyttet inn i «hjemmet for unge piker» på Sta. Katarinahjemmet. I den anledning publiserer vi en rekke intervjuer med kvinner som gjennom tidene har bodd her. Kari Vogt besvarte spørsmålene skriftlig. Siste del av intervjuet bygger på en samtale mellom Kari Vogt, sr. Anne Bente og sr. Ane-Elisabet.
- Hvordan har det seg at du bosatte deg på Sta. Katarinahjemmet? Hvordan fant du stedet?
En artikkel om Sta. Katarinahjemmet hadde fanget min interesse. Kanskje stod artikkelen i et nummer av St. Olav som jeg fant i avishyllen på biblioteket? Detaljene er glemt, men jeg husker klart at jeg tenkte at dette var noe for meg: Et kloster-pensjonat i Oslo, fullt av franske og norske dominikanerinner – hva kunne være mer tiltalende?
- I hvilken periode bodde du der og hvor gammel var du?
Jeg var fjorten år og skulle gå på gymnas i Oslo. Jeg måtte overbevise mine foreldre om at et bedre og tryggere sted kunne ingen finne. De var først litt i tvil. Dette var jo et meget fremmed miljø. Jeg var ikke katolikk, jeg var ikke engang døpt. Min barnelærdom var at religion var passé, ikke verd oppmerksomhet.
Dette var helt mot slutten av 1950-tallet. Katolsk forum trakk fulle hus, patrene skrev lesverdige bøker og artikler. Søstrene leste tidebønnene på latin og underviste i fransk. Jeg fikk være med.
- Hva betydde det for deg å bo der? Hva betydde eventuelt søstrene for deg?
Jeg fikk noen gode venner, både blant søstre og pensjonærer. Det var mye jeg ville lære. Jeg kastet meg over både latin og fransk, jeg skrev historier og, ikke minst, tegnet og laget små bøker.
I ettertid ser jeg i hvilken grad jeg ble tatt hånd om: Jeg ble møtt med stor toleranse, vennlighet og hjelpsomhet. Kloke og elskelige moder Mary Réginald tok meg under sine vinger. Gjennom henne ble jeg også kjent med personer som ble venner for livet. Noen av mine viktigste minner fra denne tiden er knyttet til disse møtene.
- Hva har din tid på Sta. Katarinahjemmet betydd for deg i ettertid? Har du fortsatt kontakt med søstrene på Sta. Katarinahjemmet eller er det minner fra din tid der som har fulgt deg som viktige?
Svar på dette spørsmålet er alt antydet: Min tid på Sta.Katarinahjemmet ble avgjørende for mange senere valg, også faglige. Og det bør sies: Jeg ble aldri utsatt for ”katolsk propaganda.” Jeg fikk derimot anledning til å se hvordan kristendom kunne praktiseres og tolkes i hverdagen, og ikke minst, jeg fikk oppleve liturgien, både hos søstrene og i St. Dominikus kirke. Da jeg ble døpt hos benediktinerne i Rue de la Source i Paris fem år senere, var grunnen lagt på Sta. Katarinahjemmet.
Og det er mange gode grunner til at jeg fortsatt har kontakt med søstrene.
- Hva annet vil du si om Sta Katarinahjemmet og søstrenes virke?
Sta.Katarinahjemmet var (og er) en kulturinstitusjon, et møtested preget av stort mangfold. For meg var det dette mangfoldet som ble så viktig. I den perioden jeg hadde nærkontakt med stedet og menneskene, var den franske impulsen tydelig og sterk, og førte meg senere til studier i Frankrike.
Huset hadde åpne dører: Her passerte skandinaviske katolske forfattere og journalister, stramme franske generalpriorinner og en og annen jesuitt-teolog på gjennomreise. En håndfull norske billedkunstnere var høyst nærværende. Råd og veiledning var det også mange som fikk, forstod jeg.
Kort sagt: For meg ble tiden på Sta.Katarinahjemmet gode og avgjørende læreår.
Den 5. september 2018 kom Kari Vogt på besøk til Katarinahjemmet. I samtale med sr. Anne Bente og sr. Ane-Elisabet fortalte hun mer om sine dager på Sta. Katarinahjemmet. Samtalen fant sted i søstrenes samtalerom «konferansesalen»:
Dette rommet husker jeg godt. Det var en åpen vegg her, slik at vi kunne se ned i kapellet. Her våket vi over M. Marie des Anges da hun lå på lit de parade. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun var gammel og syk da jeg kom til Katarinahjemmet, så jeg kjente henne ikke godt, men jeg hadde aldri før opplevd dødsfall, og tradisjonen med å våke over den døde, var jeg ikke fortrolig med.
Jeg leste fransk med sr. Elisabeth. Hun var vidt kjent, grundig, påpasselig og meget populær.
Dette var andre tider enn nå. Søstrene hadde fortsatt de gamle draktene. .Jeg husker også hvordan de gjorde venia i kapellet før kommunion, ved å kaste seg ned i to rekker på gulvet.
Jeg møtte forfatteren Eugenie Winther på Katarinahjemmet, og hun ba meg om å illustrere en av barnebøkene. Boken het Kan vi vel!, og ble utgitt i 1957. Eugenie Winter var en god venn av søstrene og var mye på Katarinahjemmet.
En annen venn av søstrene som ofte var å se på Katarinahjemmet var billedkunstneren Ragnhild Butenschøn.
