Fellesskapet bærer meg!

Sr. Agnes kom til Oslo i 2008. Hva var veien dit?

Dette intervjuet publiseres 25. januar, hvor Kirken feirer Apostelen Paulus’ omvendelse. Dagen er også vår kongregasjons festdag, og sist men ikke minst dagen hvor sr. Agnes David Lalu ofisielt ble overført vår kongregasjon, Dominikanerinnene av Notre Dame de Grâce. I anledning dagen deler hun sin historie med oss.


AGNES DAVID LALU

  • 21. november 1969 – Født i Angeles City, Filippinene
  • 29. november 1969 – døpt i Angeles City, Filippinene
  • 06. november 1994 – Inntreden hos Dominican sisters of our Lady of Remedies
  • 18. juli 1998 – Første løfter
  • 26. februar 2005 – Evige løfter hos Dominican sisters of our Lady of Remedies
  • 25. januar 2018 – Formelt overført til Dominikanerinnene av Notre Dame de Grâce

Kan du si litt om din bakgrunn?
Sr. Agnes som baby. Foto privat

Jeg var eldste barn av fem søsken og vokste opp i Angeles City på Filippinene. Dette var før mobiltelefonens tid, og min mor jobbet som telefonoperatør. Min far var selvstendig næringsdrivende og arbeidet som elektriker. Vi bodde også sammen med en tante. Hun var lærer.

Angeles City var et trygt sted å vokse opp. Det var ikke så mange mennesker i området. Ikke som det er i dag. Vi kunne løpe ut og leke i gaten. Vi lekte masse ute. Sånn er det ikke i dag.

Jeg gikk på offentlig skole hele grunnskolen, men da jeg begynte på videregående ble jeg tatt opp ved en katolsk skole. Den het Holy Angle University. Etter videregående dro jeg til Manila, hvor jeg studerte ved St. Scholastica’s College. Det var mens jeg var der at jeg begynte å tenke på om jeg kanskje hadde et kall.

Filippinene består av øyer. Bodde du i nærheten av vann?
Sr. Agnes som barn. Foto: privat eie.

Nei. Jeg vokste opp i en by. Skulle vi bade, måtte vi enten reise til en elv eller ut til sjøen. Skulle jeg bade i nærheten, måtte jeg dra i et basseng. Men, selv om stranden hadde vært i nærheten, ville det ikke forandret mye. For stranden var ikke automatisk et sted vi kunne dra og bade, slik det ville vært her i Norge. Strendene var eid av noen, og det kostet penger å benytte dem.

Selv om vi vokste opp i byen, fikk vi oppleve livet på landet også. Vi hadde ferie utenfor byen, hvor min farmors familie bodde. Slik fikk jeg en Country-side-følelse alt som barn.

Hadde du en katolsk oppvekst?

Ikke bare familien min, men hele miljøet rundt oss var katolsk! Alle var katolikker i nabolaget, og jeg minnes for eksempel at vi hadde Block Rosary prosesjoner. Familiene i gaten gikk i prosesjon. I bønn brakte vi en statue med den korsfestede Kristus og en annen av Jomfru Maria fra et hus til det neste. Vi vandret ikke bare fra hus til hus i gaten der jeg bodde, men i alle gatene i området rundt oss.

Siden miljøet rundt meg var helt katolsk, delte jeg troen med venninnene mine. Vi ba sammen, lekte sammen og gikk i messen sammen. Når vi ikke hadde penger til offentlig transport, gikk vi veien hjemmefra og til kirken. Det var to kilometer. Jeg husker det som moro og hyggelig, når vi venninnene tok veien til kirken sammen.

Sr. Agnes med skolevenninner. Foto: privat eie

Hele min oppvekst, med et katolsk miljø i familie og nabolag, så vel som en svært aktiv menighet, påvirket min tro. Vi levde kirkeåret og jeg vokste opp i en bevisst tro. Jeg husker vi hadde bønn og aktiviteter i tilknytning til faste og påske. Påskenatt gikk vi i prosesjon. Jentene gikk med en statue av Jomfru Maria. Hun bar et sort slør. Guttene gikk i en annen prosesjon, og de bar den oppstandne Kristus. Når de to prosesjonene møttes, gikk et barn, kledt som en liten engel, frem og tok av det sorte sløret til Maria.

Helt fra tidlig barndom, skaptes det i meg et nært forhold til bønn, til Gud og til Maria. Spesielt fikk jeg en klar devotion for Maria.

Møtte du søstre alt som barn?

Jeg husker vi skrev minnebøker som barn. Det var en bok hvor vi skrev navnet vårt og litt småting om oss selv. Vi skrev også ned hva vi ville bli. Når jeg skrev i andres bøker, skrev jeg der at jeg ville bli nonne. Det betyr allikevel ikke at jeg hadde erfaring med nonner, men jeg visste at de bar slør.

Som barn har jeg bare et minne av en søster. Det var en Benediktinerinne som besøkte skolen min. Jeg husker hun spilte gitar. Jeg ble veldig begeistret for henne og hun gjorde et stort inntrykk på meg.

Kan du si litt om din vei til klosterlivet?

Tross ordene jeg skrev i minnebøkene, tenkte jeg ikke mer på kall før jeg begynte på college i Manila. Studiestedet var drevet av Benediktinerne, og jeg snuste litt rundt dem en stund. Jeg var blant annet med på en kallshelg, men fant da ut at de ikke var hva jeg lette etter.

Etter College tok jeg jobb i en privat førskole i Manila og ble der i tre år. Det var i de årene jeg begynte å tenke mer alvorlig igjennom kallet mitt, uten at jeg enda visste hvilken type kloster jeg var kallet til.

Etter de tre årene i Manila, vendte jeg tilbake til provinsen Pampanga, hvor jeg vokste opp. Dette var rett etter et stort vulkanutbrudd i området, og staten åpnet et hjelpekontor hvor de som trengte hjelp til å begynne på ny kunne komme og søke midler. Jeg fikk jobb der i et år, og oppgaven min var å vurdere prosjektene og fordele midler til de trengende. Dette var i byen San Fernando.
Jeg gikk ofte i katedralen i San Fernando i denne perioden. Jeg søkte aktivt å finne mitt kall. En dag jeg var i katedralen ble det annonsert at noen søstre skulle ha en kallshelg hos seg. Jeg hadde aldri før hørt om disse søstrene, men fikk adressen hos noen som jobbet i kirken. Jeg dro på kallshelgen. Da jeg kom dit, følte jeg fred. Det var stedet hvor jeg ønsket å være.

Hvor var dette?

Det var hos dominikanerinnene av Our Lady of Remedies.

Kan du si noe om veien fra du forsto at dette var ditt sted til du ble søster selv?

Det tok nærmere et år fra jeg var på kallshelgen, til jeg trådte inn. I det året hadde jeg status som searcher og jeg var med på alt kongregasjonen organiserte for denne gruppen. Jeg bodde allikevel ikke med søstrene, men det hendte at jeg sov der noen helger. Etter endt år bestemte jeg meg for å tre inn og jeg trådte inn 6. november 1994.

Sr. Agnes til venstre i bildet- Bildet er tatt dagen hun trådte inn og offisielt var postulant. Foto: privat eie.
Kan du si noe om novisiatet?

Første året var jeg postulant. Vi var to unge som trådte inn samme dag. Vi bodde i et eget hus for postulanter. Året etter ble jeg novise, og flyttet inn i et annet hus, hvor novisene som hadde trådt inn året før meg også bodde. Vi var slik både kanoniske og apostoliske noviser i huset. Mens vi som var nyest og i vårt kanoniske år var mest hjemme, var de apostoliske novisene ofte ute i kommunitetene og var slik litt til og fra.

Kan du forklare forskjellen mellom kanonisk og apostolisk novise?

Som kanonisk novise var vi mest hjemme og lærte om klosterlivet der. Det var skjermet og strengt, så selv om familien min kunne komme på besøk til meg en gang per måned, fikk jeg ikke lov til å dra hjem på besøk i dette året.

Familien stilte opp for sr. Agnes og de besøkte henne ofte. Her er hun sammen med familien. Anledningen var hennes evige løfter i 2005. Foto: privat eie.

Det kanoniske novisiatsåret var en skjermet og intens tid, husker jeg, men også veldig fin. Jeg likte å være i nærkontakt med Gud, og var glad for å bli bedre kjent med det livet jeg hadde valgt meg.
Da jeg ble apostolisk novise var jeg mer på farten. Jeg dro ut i de forskjellige kommunitetene, og der fikk jeg være med og erfare kongregasjonens forskjellige apostolater innen det pastorale og sosiale. Jeg fikk oppleve skole, katekese og arbeid med mindre privilegerte grupper. Kongregasjonen hadde blant annet et hus i fjellet hvor urbefolkningen holdt til. En til to av oss dro inn i området regelmessig.

Da jeg var i annet år av det apostoliske novisiatet, var jeg så heldig at jeg fikk lov å være med å starte opp en skole. Vi begynte med en barnehage med 21 elever. Året etter ønsket vi å utvide med grunnskole. I dag tror jeg skolen også har en videregående linje. Jeg er stolt av å ha fått være med og se denne skolen vokse opp. Vi jobbet så hardt i begynnelsen. Men det var også morsomt. Det var mitt første eget apostolat.

Fra et arrangement på skolen sr. Agnes fikk være med på å starte. Foto: privat eie
Hva gjorde du i junioratstiden?

Da jeg avla første løfter ble jeg lærer. Jeg var junioratsøster i mange år, og fornyet løftene hvert år i seks år. I den tiden rakk jeg å få erfaring med forskjellige apostolater og studier. Jeg var blant annet søster-sekretær for Erkebiskopen i en periode. Det var en fin tid. Erkebiskopen hadde også en prest som sekretær, og han hadde tilfeldigvis vært min klassekamerat fra videregående. Det var morsomt.

Sr. Agnes og P. Jonathan Raymond M. Bartolone gikk sammen på videregående skole. Senere skulle de jobbe sammen for Erkebiskopen i Pampanga. Han var da prest og sr. Agnes dominikanerinne. Bildet er tatt i år 2000. Foto: privat eie.

Etter et år som sekretær dro jeg til USA for å studere til Montessorilærer. Jeg bodde sammen med dominikanerinnene i Adrian. Jeg hadde også min praksisperiode hos dem. De drev en montessoriskole. Etter oppholdet i USA, dro jeg tilbake til Filippinene, og der fikk jeg mulighet til å bruke noe av Montessoripedagogikken jeg hadde lært i USA.

På et tidspunkt ble jeg fritatt fra mitt apostolat, for å kunne fullføre det teologiske året, og forberede meg for evige løfter. Jeg avla evige løfter 26. februar 2005. Til Norge kom jeg først i november 2008.

Sr. Agnes har brukt mye av sitt klosterliv i katekese og skole. Her er hun fotografert noen år før hun reiste til Norge. Foto: privat eie.

Studie- og formasjonstiden var en fin tid. Vi hadde det samme studieløpet som prestestudentene, og mye av undervisningen hadde vi felles. I tillegg møttes søstre på tvers av kongregasjonene og studerte sammen.

Kan du si noe om din vei til Norge?

I kongregasjonen var det slik at vi hadde samme apostolat i tre til seks år, før vi fikk et nytt. Da det ble en mulighet for å dra til Bodø, som var kongregasjonens misjonsstasjon eller vår foreign mission, hadde det gått tre år siden jeg avla evige løfter. Det var derfor tid for å bytte apostolat, og i Bodø var det en mulighet. Jeg søkte og ble godtatt.

Hvilke forventninger hadde du til å ta del i kongregasjonens foreign mission?

Flere søstre hadde returnert fra misjonen før tiden. Både klima og arbeidsoppgaver lå fjernt fra hva vi var vant med hjemmefra. Jeg kjente ikke til Bodø og behovet der egentlig, og mitt inntrykk fra søstrene som returnerte til Filippinene var at de mest fikk praktiske oppgaver i menigheten, som vasking og slikt, mens vi var trent for et forkynneroppdrag i katekese, skole og liknende. Tross dette tenkte jeg at jeg kunne lære noe i Bodø, og at jeg kunne holde det ut. Det var jo bare snakk om tre, evt maks seks år, før jeg igjen kunne dra tilbake til Filippinene og oppta et annet apostolat.

Fra kongregasjonens «foreign mission» som sr. Agnes skulle ta del i, i Bodø. Tilfeldigheter førte henne til Oslo istedenfor. På bildet er sr. Raquel Rones, som sammen med sr. Alma Dantes Zapanta, virker i kommuniteten i Bodø. Denne kommuniteten tilhører i dag kongregasjonen Adrian Dominican sisters (USA). Foto: Privat. Benyttet i enighet med søstrene i Bodø.

Jeg ankom derfor Oslo i november 2008. Ja, for da jeg fikk billetten min, gikk den ikke til Bodø, men det var en enveis billett til Oslo. Det ble forklart med at jeg hadde bedre muligheter til å lære norsk i Oslo. Søstrene på Sta. Katarinahjemmet hadde også sagt seg villige til å ta meg imot og hjelpe meg med studiene. Det var først skuffende, må jeg innrømme, men jeg aksepterte det.

Hva var ditt første inntrykk av Norge?

Jeg har vanligvis lett for å tilpasse meg, og tenkte jeg ville klare det denne gangen også. Samtidig ønsket jeg ikke å planlegge for mye, men heller la meg overraske. Derfor undersøkte jeg ikke så godt hvordan det ville bli å leve i Norge. På Filippinene ble jeg også fortalt at søstrene i Oslo ville gi meg det jeg trengte, og at det derfor ikke var nødvendig å ta så mye med dit. Jeg slo meg til ro med det, og ble derfor noe sjokkert alt på flyplassen. Jeg kom til Oslo i tynt tøy og sandaler, og det var nærmere tjue minusgrader!

Jeg har enda ikke vendt meg til de store forskjellene i årstider her i landet, og vet sjelden hva jeg bør ha på meg eller om en jakke passer best for vinteren eller våren.

Sr. Agnes måtte lære alt når det gjaldt vinterklær, snø og liknende. Bildet er tatt i Nordmarka januar 2009, kun måneder etter at hun ankom Oslo. Dette er første virkelige erfaring med norsk snø. Foto: Katarinahjemmet
Har tiden i Norge stått til forventningene?

Jeg kom til Katarinahjemmet, og det ble et hjem for meg med en gang. Jeg følte meg akseptert og som et medlem av kommuniteten. Jeg var ikke «annerledes», men følte meg sett og møtt.
Da jeg kom forventet jeg å arbeide praktisk, og å vaske gulv og slik. Men det ble ikke slik. Jeg har både hatt spennende apostolat innad på Katarinahjemmet og ute i samfunnet.

I mange år har jeg hatt ansvar for Studenthjemmet og Gjestehuset på Katarinahjemmet. Det er vårt felles apostolat, og jeg er glad for alle de oppgavene jeg har hatt på Katarinahjemmet. Slik har jeg kunnet bidra til noe av målet vårt – å gi unge et hjem, og å være et møtested for de som søker seg hit, både av katolikker og andre.

Sr. Agnes har i mange år hatt ansvar for studenter og gjester på Katarinahjemmet. Foto: Katarinahjemmet

Som er vanlig for søstrene, fikk også jeg et mer personlig apostolat. Da det ordnet seg med arbeidstillatelse, fikk jeg arbeide i en Montessoribarnehage. Jeg liker å jobbe med barn, og er takknemlig for at jeg fikk den muligheten. Jeg er utdannet Montessoripedagog og pedagogikken der passer meg. Undervisningen er tilpasset barnets eget behov og lærepotensial, og jeg som lærer er ikke den som er i sentrum. Det er barnets behov som teller.

Jeg fikk også mulighet til å fullføre utdannelsen min i Den gode hyrdes katekese i USA. Da jeg var ferdig med utdanningen, åpnet jeg et atrium på Katarinahjemmet. Det er barn i alderen 3-6 år som kom for Den gode hyrdes katekese. Jeg er svært takknemlig for den muligheten jeg har hatt til å virke blant disse barna.

Sr. Agnes har i flere år tatt imot barn i alder 3-6 for Den gode Hyrde katekese. Foto: Katarinahjemmet
Du valgte etter noen år å gå over fra din kongregasjon på Filippinene til kongregasjonen Notre Dame de Grâce. Kan du si noe om denne avgjørelsen?

På den tiden jeg kom til Norge, var kongregasjonen Notre Dame de Grâce, som Sta. Katarinahjemmet hørte til, og min egen kongregasjon i en prosess med tanke på en fusjon med Adrian Dominican Sisters, en større kongregasjon i USA. Det gjorde tiden på Katarinahjemmet enda bedre og meningsfull for meg. Vi skulle jo bli ett i fremtiden! Slik virket alt bra, selv om jeg aldri fikk kommet meg til Bodø, som planen var. Ved arbeidet jeg hadde i Montessoribarnehagen, kunne jeg også støtte min egen kongregasjon på Filippinene. Det satte jeg pris på.

I 2011 bestemte søstrene i kongregasjonen Notre Dame de Grâce at de ikke ville fusjonere med Adrian, mens min egen kongregasjon valgte å fusjonere. Da måtte jeg ta et alvorlig valg. Jeg måtte velge mellom å følge min egen kongregasjon eller å følge søstrene på Katarinahjemmet. Jeg valgte det siste. Det virket naturlig for meg, og jeg tenkte ikke på annet enn å virke i Norge. Jeg følte meg så hjemme her. I tillegg hadde jeg fulgt hele fusjonsprosessen herfra. I januar 2012 ble jeg formelt medlem av kongregasjonen Notre Dame de Grâce og 25. januar 2018 avla jeg mine evige løfter overfor Generalpriorinnen i denne kongregasjonen.

Sr. Agnes avla sine evige løfter på Katarinahjemmet 25. januar 2018. Hennes tidligere kongregasjon var representert ved sr. Alma (med sort jakke)
Ved en overføring til Notre Dame de Grâce kunne du ikke lenger tenke på å dra tilbake til Filippinene etter noen år. Kan du si litt om dine tanker om å ha et mer permanent klosterliv og apostolat i Norge?

Det er et klart behov for gode tjenere for Den katolske kirke her i Norge. Jeg var selv vant til å være i majoritet fra hjemlandet, mens her i Norge er Den katolske kirke en minoritet. Slik jeg så det, kunne jeg gi meg selv bedre om jeg tjente Kirken, Kristi Legeme, i en liten, men utfordrende minoritetssammenheng. Det er ikke lett å være en minoritet.

Sr. Agnes pynter juletreet 2015. Da hun kom til Norge i 2008 og senere besluttet å bli værende der, påtok hun seg et apostolat svært ulikt det hun kjente fra hjemlandet. På Filippinene tilhørte hun en katolsk majoritet, bestående så og si kun av filippinere. I Norge ble hun del av en minoritets kirke, hvor de troende kunne vise til noe i underkant av 200 fødeland.  Foto: Katarinahjemmet

Samtidig trodde jeg på det jeg så av kongregasjonens apostolat. Både det som gjøres felles på Katarinahjemmet, og det som gjøres av den enkelte søster når hun bruker sin kompetanse og evner i tjenesten, så jeg som verdifullt. Søstrene tjeneste overgår også langt det katolske fellesskapet i Oslo, og inkluderer så vel troende som ikke-troende.

Du ble i 2018 utnevnt til novisemester. Har du noen tanker rundt det?

Å få lov til å være en del av en medsøsters dannelse og utdannelse, er en gave. Og ofte en ydmykende gave. Da jeg ble utnevnt tenkte jeg «hvem er jeg til å bli utnevnt til formator? Jeg har ikke det som skal til!». Samtidig var det en stor tillit jeg ble vist fra kongregasjonens side da jeg ble utnevnt, og jeg tenkte jeg ville klare det ved Guds nådes hjelp. Jeg reflekterte og forsto at dette ikke handlet om meg selv, men at jeg her var kallet til å bidra med mine evner og kompetanse.

I dag har kongregasjonen opprettet et formasjonsteam. Det gjør at jeg får hjelp i oppgaven som novisemester. Jeg ble for en tid tilbake rammet av kreft, og klarer ikke oppgaven alene. Det er da kommuniteten griper inn, når vi ikke klarer alene. Vi bærer hverandre.

Juni 2018 ble et formasjonsteam utnevnt. Sr. Agnes er novisemester.
Klosteret er et sted for tilgivelse.

Noen ganger må vi mennesker glemme oss selv, for å utføre noe. Klosterlivet er et sted hvor man tilgir hverandre, prøver å forstå hverandre, hvor man velger å begynne på nytt og vandre videre med den andre. Man skal ikke la en konflikt bli værende i et kloster, men man må øve seg i å være ydmyk nok til å erkjenne egne svakheter og begrensninger. Klosterlivet er stedet hvor man blir kjent med seg selv, både i styrke og svakhet, men også et sted hvor man øves i å akseptere andres svakheter og styrke. Det er bare ved å bli kjent med seg selv, at man kan glemme seg selv. I den grad vi erkjenner at det ikke er vi selv som er viktige, men at det som betyr noe er at Gud gis anledning til å fullføre sitt verk gjennom oss, fungerer klosterlivet. I klosteret skal vi la Guds vilje skje gjennom fellesskapet.

Hvilket råd ville du gi til de som grunner på om de har et kall?

BE! Det er viktig å ha et solid bønneliv og et nært forhold til Gud.

Så tror jeg det er viktig å bli kjent med seg selv. Det er grunnleggende. En annen ting er at de må være åpne for gudserfaringer. Det er viktig å være åpen for at det som erfares som et kall, virkelig er av Guds nåde, og at Han vil vise veien videre.

Good sense of humor er også viktig. Man trenger ikke ta alt så alvorlig.

Sr. Agnes brenner marshmallows over primus under en av kommunitetens mange fester. Foto: Katarinahjemmet
Du sier du ble rammet av kreft. På hvilken måte har sykdommen påvirket ditt religiøse liv og ditt forhold til Gud?

Da jeg først fikk vite at jeg var alvorlig syk, var min første tanke «hvor skal jeg begraves!». Jeg var redd for å dø! Jeg tenkte «hva med foreldrene mine?». Jeg hadde mange menneskelige tanker av det slaget.

I kommuniteten bærer man hverandre, sier sr. Agnes. Her er hun sammen med sr. Else Marie 25. desember 2017, bare kort tid etter at kreftdiagnosen er bekreftet. Luen, som er en gave fra sr. Else Marie og strikket under bønn av henne, holder sr. Agnes varm i de periodene hun har slitt med hårtap. Foto: Katarinahjemmet

Da jeg senere ble diagnostisert med alvorlig kreft, og forsto at jeg faktisk skal dø, var det ikke lenger vanskelig å akseptere sykdommen eller at jeg ikke visste hvor lenge jeg hadde igjen. Min søster hadde samme kreftform, og fikk rundt to og et halvt år fra det ble oppdaget til hun døde. Jeg tenkte kanskje jeg ville få det samme. Nå har det gått rundt et år.

Det er også noe godt ved dette. Jeg får tid til å forberede meg på døden, og jeg håper at jeg får tid nok til å fullføre det jeg må gjøre, før jeg dør.

Det er allikevel ikke lett. Noen ganger gråter jeg eller jeg er trist. Det er så mange ting jeg var glad for å gjøre, som jeg har måttet gi opp. Kreftene er ikke der. Tanken på familien, søstrene og nære venner, gjør meg også trist. De lider på grunn av min sykdom. Det gjør meg trist å tenke på at de lider på grunn av min sykdom.

Kommuniteten bærer meg. Det er godt å erfare. Men, jeg kan også føle meg som en byrde. Jeg ser at andre må hjelpe meg med mye, og at de må gjøre mine oppgaver, fordi jeg ikke klarer det selv. Jeg føler meg noen ganger som en byrde, og jeg forstår det er en menneskelig følelse. Jeg vet samtidig at det er en del av kommunitetslivet å bære hverandre, og jeg må øve meg i å akseptere at jeg ikke kan klare mer enn jeg faktisk gjør, og at her må jeg la de andre bære meg.

Sorg er også en del av sykdommen. Samtidig er det en glede i å vite at mange ber for meg og ønsker meg godt. Det er allikevel vondt å se de rundt meg lide med meg. Da forsøker jeg å se deres og min egen lidelse, som en del av Kristi lidelse.

Jeg prøver å ta lidelsen imot som en gave, og en lærdom. Lidelsen og døden er som korset. Korset var plantet i jorden, men strakk seg inn i Himmelen. Som korset er ikke døden det siste. Jordelivet er ikke slutten. Vi har det evige liv! Og nå forbereder jeg meg for det evige liv!


Intervjuet er et resultat av flere samtaler mellom sr. Agnes David Lalu og sr. Ane-Elisabet Røer, januar 2019.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail