Teateret betydde alt!

Inger F. Geelmuyden bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1950-1958.

Foto: Katarinahjemmet

Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet. Inger F. Geelmuyden ble intervjuet at sr. Ane-Elisabet den 18. oktober 2018.

Tre perioder

Jeg bodde hos dere i tre perioder på 1950-tallet. Det må ha vært mellom 1950 og 1958. Jeg bodde i Sverige etter det, og arbeidet i et mottak for flyktninger. Jeg var der frem til jeg ble gravid. Da dro jeg tilbake til Oslo, og bodde veldig en kort stund på Katarinahjemmet, før jeg flyttet til min søster. En stund senere fikk jeg min første sønn. Da han var rundt 1,5 år gammel giftet jeg meg med Nikolai Astrup Geelmuyden.  Han hadde hatt leddgikt siden han var fire år gammel og hadde derfor store vanskeligheter i hverdagen. Hendene hans var deformerte blant annet. Jeg var derfor i mange år, mest opptatt av å ta vare på mann og to barn. Slik ble det vanskelig å holde kontakten med Katarinahjemmet, og jeg har ikke hatt kontakt før vi sitter her og snakker sammen i dag.

Inger fant tilbake til Katarinahjemmet ved hjelp av facebook. Søstrene har alltid forsøkt å holde seg ajour med utviklingen i samfunnet rundt dem. Da den første datamaskinen ble installert (og dedikert et eget rom) i mai 1987, var det allikevel en så stor begivenhet at øyeblikket ble foreviget med dette fotoet. I senere år har Katarinahjemmet fulgt opp med egen hjemmeside, facebookside og Instragramkonto. Flere av søstrene har også egen blog. Mange har som Inger gjorde, funnet tilbake til Katarinahjemmet via sosiale medier. Foto: Katarinahjemmet
Teater

Det jeg husker best av Katarinahjemmet er teateroppsetningene. Jeg spilte i flere av dem. Jeg var Judas i Nadversalen (1954) skrevet av Robert Hugh Benson, bjørnen i Noa (1956), og Mammon i Det gamle spill om Enhver (1958). Å spille en bjørn i Noa (Noas ark), husker jeg som en usedvanlig varm opplevelse! En av jentene som spilte i Nadversalen, ble senere søster på Katarinahjemmet.

Jeg var også med i et spill som gikk på fransk, og det helt uten at jeg kunne språket. Spillet het Au Pays des Vieilles Chansons, og jeg spilte en fransk greve. Det var var et sangspill, og sr. Anne Marie instruerte meg i fransken, så jeg kunne synge med. Og det gjorde jeg, uten å forstå et eneste ord!

Sr. Marie de Christ var den som sto for dekorasjon og sminke. Kostymer og kulisser fikk vi derimot låne fra Nasjonalteateret. Det ble ordnet slik gjennom en venn av søstrene. Hun jobbet på Nationaltheatret. Jeg husker dessverre ikke hva hun het.

Fra spillet Au Pays des Vieilles Chansons. Teateret ble satt opp på Katarinahjemmet i 1956. Inger er helt til høyre i bildet. Hun forsto ikke fransk, men lærte seg det hun skulle si ved hjelp av sr. Anne Marie.  Det samme året ble Noa satt opp.  Dette på norsk. Det var vanlig å sette opp teaterforestillinger både på norsk og fransk. Skuespillerne var pensjonærene, de unge pikene bosatt på Katarinahjemmet. Kostymer og kulisser var lånt ut av Nationaltheatret i Oslo, en ordning man fikk til ved hjelp av klosterets gode venn og velgjører Gerd Legård. Foto: Katarinahjemmet
Vanskelig tid

Den tiden jeg bodde på Katarinahjemmet, var en vanskelig tid i mitt liv. Min mor døde da jeg var bare 11 år gammel. Min far giftet seg på ny da jeg var i ungdomstiden. Det ble vanskelig for meg å bo hjemme, etter at min stemor flyttet inn. Jeg fikk derfor bo et år hos en tante av meg, mens jeg studerte søm på Märtaskolen. Jeg ville helst ha studert musikk, men min stemor anbefalte søm. Da året var omme, ønsket jeg å studere musikk, som jeg brant for. Min tante kjente søstrene på Katarinahjemmet, og jeg fikk et rom der. Jeg hadde dårlig med midler, og søstrene var snille og lot meg få et lite rom i et lite enetasjes hus. Jeg bodde der en av periodene.

Det «første» Katarinahjemmet til høyre i bildet, og Imeldahjemmet til venstre. Inger bodde en periode i Imeldahjemmet. Dette huset tjente senere som fransk barnehage. Barnehagen ble åpnet i samarbeid med den franske ambassade den 5. september 1966. Søstrene drev den franske barnehagen i mange år. Bildet er tatt i 20. januar 1975 bare en time før Imeldahjemmet ble revet. Katarinahjemmet i bakgrunnen ble revet samme dag ved hjelp av bulldoser, noe som visstnok tok åtte timer. I dag står Katarinahjemmets nybygg der disse bygningene tidligere sto. Bygningen huser blant annet vårt Studenthjem og Gjestehus. Foto: Katarinahjemmet

Selv om rommet var rimelig, strevde jeg fortsatt økonomisk. For å spe på økonomien, tok jeg derfor jobb som konduktør på bussen mellom Majorstuen og Galgeberg. Jeg tenkte aldri på å spørre søstrene om hjelp, så når det ble for vanskelig å betale, løste jeg problemet med å flytte ut, for så å flytte inn igjen når det lot seg gjøre. En av disse gangene fikk jeg hybel et sted jeg kunne øve på piano. Det var bra, men dessverre var forholdene ellers svært kummerlige.

De kom og gikk

Det var ikke mye kontakt med søstrene egentlig. De kom og gikk liksom, men hadde ellers sine egne områder av husene, som var bare deres. Jeg husker allikevel godt at søstrene satt ute i solen med håndarbeid. De riktig koste seg i solen. Så husker jeg at sr. Marie des Anges døde.

Når vi satte opp teaterstykker, så vi mer til søstrene. For meg ble derfor teaterstykkene til mitt møtested med dem. Oppsetningene betydde også svært mye for meg, og jeg har fremdeles fotografier av flere av dem.  Jeg var kunstnerisk av natur og elsket musikk og teater, så vel som å skrive og tegne. Det var bare kjempe gøy!

Utsnitt fra Ingers eget fotoalbum. Inger er den franske greven til høyre i bildet. Foto: katarinahjemmet

Jeg tok senere utdannelse både innen musikk og forming. Det er allikevel først i godt voksen alder at jeg har kunnet skrive og utgi bøker. To bøker har jeg utgitt, en for barn og en for voksne. I den siste skriver jeg også om tiden min på Katarinahjemmet. Boken heter Skjebnens vev, og kan vel misforstås for å være romantisk. Det er den langt ifra. Den handler om min mann og det vanskelige livet han hadde. Du kan godt bruke utdrag fra boken i dette intervjuet.

I boken Skjebnens vev fra 2011, skriver Inger F. Geelmuyden følgende om tiden på Katarinahjemmet:

Tante Astrid leste fransk hos noen nonner på Majorstuen. De hadde kloster der og et pensjonat for unge piker, for det meste studenter. Det het Katarinahjemmet, og jeg flyttet dit. Nonnene hadde sitt kapell og sitt kloster adskilt fra pensjonatet, men de styrte det hele og levde av det. Rommene var små, og det var vanlig at to delte rom, så det var ingen luksus. Vi spiste sammen i en stor matsal og fikk god mat. Det var også en hyggelig stue med mange bøker og et flygel. Nonnene var veldig snille og hyggelige og hadde mye humor. (Skjebnens vev. side 49).

Konverterte

En av periodene jeg bodde på Katarinahjemmet delte jeg rom med en jente som het Gurli. Jeg snakket mye med henne, og fortalte henne om mine vanskeligheter. Hun anbefalte meg å snakke med en prest, og jeg kom slik i kontakt med p. Patfoort. Samtalene med ham førte til at jeg konverterte mens jeg bodde på Katarinahjemmet.

Katolsk forum hos brødrene var også svært populært. Det var mange besøkende som kom for å høre patrenes foredrag. Jeg husker spesielt p. Lutz godt.

Ungdomsmiljø i St. Dominikus kloster

Så var det ungdomsmiljøet i St. Dominikus kirke.  Jeg ble med i det da jeg konverterte. Vi dro på turer sammen og møttes ofte. Det var et godt miljø, som jeg satte pris på.

Ungdomslaget tilknyttet st. Dominikus kirke på vei til Tønsberg i 1956. Foto: privat/IFGeelmuyden

En annen jente som også bodde på Katarinahjemmet var Johanna Schwarz. Jeg husker spesielt en av turene vi dro på, hvor hun var livredd. Vi skulle til gruvene på Kongsberg og der måtte vi kjøre et gruvetog inn i gruven. Det var nesten ikke lys i gruven, og Johannas syn var svært dårlig. Jeg satt ved siden av Johanna, og måtte holde hånden hennes. Hun var virkelig redd! Johanna var veldig språkmektig og intelligent. Samtidig var hun en engasjert og artig person. Ganske radikal for sin tid, vil jeg nesten si.

Johanna Schwarz med pistol (til venstre). Bildet er tatt på Katarinahjemmet i 1957 under den årlige høstfesten. Johanna Schwarz forble en nær venn av klosteret helt frem til hun døde i 1996. Høstfesten er fortsatt en tradisjon på Katarinahjemmet, hvor søstrene og pensjonærene møtes for hygge og måltid. Det er ofte noen av beboerne som opptrer med musikk, teater, dans og sang. Foto: Katarinahjemmet
Ivrig katolikk

Minnet mitt om Katarinahjemmet er trygghet. Det var trygt og hyggelig å bo der. Og det var både sosialt og religiøst. I mange år etter at jeg bodde der var jeg en ivrig og dedikert katolikk. Jeg praktiserte lenge i St. Hallvard kirke i Oslo. Begge guttene mine er døpt katolsk også, en på Stabekk og en i St. Hallvard.

Til tross for dette, er jeg ikke lenger katolikk i dag, men har meldt meg inn igjen i Den norske kirke. Det er enklere slik nå. Min nye menighet er rett i nærheten av der jeg bor, og jeg kan komme meg dit uten større besvær. Jeg føler meg også mer hjemme der, og jeg kjenner presten godt. Det er viktig for meg å kjenne menighetspresten personlig, og slik ha en samtalepartner.

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail