Vid åpne dører!

Peggy Bruce bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1951-1952.

Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet. Peggy Bruce svarte først skriftlig, før hun ble intervjuet av sr. Ane-Elisabet den 2. oktober 2018. 

Peggy i 1951/52. Foto: privat eie.

Jeg kom til Katarinahjemmet fordi jeg skulle flytte til Oslo og jobbe der. Jeg var forlovet og vi ville gjerne bo i samme by. Vi kunne ikke bo sammen, så valget falt naturlig på Sta Katarinahjemmet, som jeg kjente til gjennom det katolske miljøet i Bergen. Jeg kjente  også til folk som bodde eller hadde bodd på Sta Katarinahjemmet, og det gjorde at jeg hadde lyst til å bo der selv også. Det kjentes naturlig å skulle bo der når jeg skulle flytte til Oslo.  Jeg flyttet inn i august 1951, og ble der til mai 1952. Dette var da jeg var 22 år gammel.

Men, jeg hadde allerede bodd der en langhelg. Det var noen år tidligere, i 1945. Jeg var 16 år gammel og var med min mor. Hun skulle på NKKF møte i Oslo. NKKF står for Norges Katolske kvinners forbund, og sammen med andre kvinner, skulle min mor gjenopplive foreningen etter at den hadde ligget nede under krigen.  Selv fikk jeg være med, for å få «oppleve hovedstaden». Jeg husker ikke så mye av Sta Katarinahjemmet fra det besøket, men jeg husker at det var noen som tok seg av meg og viste meg byen.

Viktig å bo katolsk

Jeg vokste opp i det katolske miljøet i Bergen. Siden jeg gikk på St. Paul skole, hadde jeg få venninner i lokalmiljøet. Det var få katolikker på denne tiden, og vi var 2-3 jenter i klassen. Da jeg skulle flytte til Oslo, var det viktig for meg å bo «katolsk» og få kontakt med andre katolikker.

Jeg fikk fort venner, og da spesielt Else Norland, som var pensjonær samtidig som meg. Vi ble gode venner og vennskapet med Sr. Else Marie er der fremdeles. Jeg husker enda hvordan jeg ventet på henne etter middag, så vi kunne drikke kaffe sammen. Det var ikke lov til å ta med koppene ut av spisesalen, husker jeg. Men, det var akkurat det vi gjorde. Med kopper fylt med kaffe så godt skjult som mulig, listet vi oss opp trappene og til mitt rom. Der satt vi og pratet i ro og mak. Jeg hadde enerom, så det falt naturlig å gå dit. Hun derimot delte rom. Da hun flyttet ut, tok jeg over hennes del av dobbeltrommet. Det var rimeligere å dele rom, og jeg måtte spare penger.

Else Norland fredsdagene 1945. Noen år senere møtte hun Peggy Bruce på Katarinahjemmet, og et livslangt vennskap var etablert. Foto: Katarinahjemmet
Tre søstre avlegger løfte

Jeg husker enda da Else dro til Frankrike. Hun sa ikke til noen at hun skulle gå i kloster. Jeg trodde hun skulle til Frankrike for å lære bedre fransk. Noen år senere kom hun tilbake som søster Else Marie. Jeg var tilstede da hun avla sine evige løfter i kapellet på Sta Katarinahjemmet.

Fra Kapellet på Katarinahjemmet 29. april 1959. Løfteavleggelse for sr. Marie Kristin (Sigrid Steen), sr. Liv Due Robak og sr. Else Marie Norland. Foto: Katarinahjemmet
Samtaler, håndarbeid og fransk

Jeg husker det som noe godt å bli kjent med søstrene og jeg har mange gode minner. Jeg husker at sr. Helene Margrethe (sr. Mildri) kom tilbake fra Frankrike, men jeg tror det var en tid etter at jeg hadde flyttet ut igjen. Det jeg husker best av henne var da jeg fikk mitt første barn, og hun og sr. Mary Reginald kom til meg på klinikken. De hadde med en jakke til den lille. Det rørte meg stort.

Sr. Anne Marie husker jeg som varm og snill.  Men med fransktimene strevet jeg nok noe! Jeg lærte fransk hos Sr. Marie-Cathrine, og jeg tror jeg skaffet henne noen grå hår. Jeg klarte ikke fransken noe særlig godt. Rett og slett. Jeg husker også de lange samtalene med Sr. Mary Reginald. Hun hadde et kontor innenfor peisestuen i det gamle huset, det som nå er revet. Jeg måtte beregne god tid når jeg skulle betale husleien, for vi ble alltid sittende lenge og prate sammen.

Så var det de hyggelige håndarbeidskveldene med Sr. Marie Aimee. Hun inviterte oss jentene en gang per uke, tror jeg det var. Da viste hun oss hvordan vi skulle lappe og sy. Den slags var ikke min sterke side, men jeg husker de kveldene godt. Det ble nok mest til at sr. Marie Aimee måtte hjelpe meg.

Søm og broderier i god klosterstil. Her har søstrene rekreasjon utenfor nybygget (dagens gamlebygg), med medbragt håndarbeid. Bildet er tatt i 1953 året etter at Peggy lærte å sy av sr. Marie Aimee. Foto: Katarinahjemmet
«Klostertegnet» brudekjole

Utenom håndarbeidskveldene var det Else (sr. Else Marie) som hjalp meg med det som måtte syes. Det var også hun som kom med forslag til min brudekjole, da jeg skulle gifte meg. Jeg fikk skissen i et brev, og tok det med til syersken. Resultatet ble fint. Kjolen var turkis og hadde folder.  Sr. Else Marie sier hun ikke kan huske dette, men jeg husker dette. Hun var allerede i Frankrike da brevet med skissen kom.

Mange av Katarinahjemmets tidligere pensjonærer flyttet ut da de skulle gifte seg. Slik også for Peggy. Her viser hun frem brudebildet. Kjolen er sydd etter et skisseforslag av sr. Else Marie Norland i 1952. Mange år senere, i 1969, skulle sr. Else Marie tegne skissene til den nye moderne dominikanerdrakten, som er brukt av søstrene på Katarinahjemmet helt frem til i dag. Foto: Sta. Katarinahjemmet
Mange gode minner

Jeg har mange gode minner fra tiden på Katarinahjemnmet, selv om det kun var en kort stund jeg bodde der. Det var så fint å kunne gå i messen i kapellet flere ganger i uken før frokost og jobb.  Jeg kunne også slå følge med to andre jenter fra Bergen, når vi gikk til arbeidet på morgenen. Vi ble gode venner, og jeg husker fortsatt hvordan vi delte på å holde plassen i billettkøen hos NSB før jul. Det var mange i Oslo som skulle hjem for julen, og vi måtte passe plassen vår i køen hele natten og byttet på å stå vakt. Slik kunne vi sikre oss billetter så snart luken åpnet på morgenen.

Teater

Jeg var også heldig å få oppleve en annen ting på Katarinahjemmet. Det var teatrene. Jeg var bare tilskuer, men det var flott. Mange kom utenfra for å se stykkene som ble satt opp. Jeg fikk inntrykk av at søstrene fikk drahjelp utenfra, og tror Asbjørn Jørgensen var aktivt med i oppsetningene.

Det ble i mange år satt opp teaterstykker på Katarinahjemmet. Regien lå hos søstrene, mens «de unge piker» stilte som skuespillere. Enkelte oppsetningen ble satt opp både på norsk og på fransk. I en periode ble kostymer lånt ut av Nasjonalteateret. Blant tilskuerne var blant annet representanter for forskjellige ambassader i Oslo. Bildet er fra en juleoppsetning i 1958, hvor Ingeborg Kvalheim (senere sr. Marie Benedicte) spilte Jomfru Maria. Foto: Sta. Katarinahjemmet
Juletrefest for barn

Man kan vel si jeg er en av Katarinahjmmets mange «bruder», en som dro mer eller mindre direkte fra pensjonatet, til alter og ekteskap. For jeg ble bare noen måneder på Katarinahjemmet. Uventet fikk min forlovede vite av arbeidsgiver at han antagelig ville bli flyttet til et mindre kontor et stykke fra Oslo. Det ble sagt at det ville være enklere for ham å få en leilighet om han var gift. Dette gjorde at vi satte opp farten, og giftet oss raskere enn planlagt.  Jeg flyttet ut av Sta Katarinahjemmet bare noen dager før vi giftet oss.

Jeg har holdt kontakten med søstrene i alle år siden jeg flyttet ut. Vi ble invitert til julefest for barn.  Det var kjærkomment og vi tok med ungene så å si hvert eneste år. Det var en fest vi alle gledet oss til. Senere tok jeg med barnebarn til også.

Søstrene arrangerte i mange år juletrefest for barn. Denne tradisjonen tok slutt mot slutten av 1990-tallet. Foto: Katarinahjemmet

Jeg har også, så langt som mulig, vært med på jubileer og annet jeg er blitt invitert til. Jeg har alltid vært glad for å bli invitert. Det er jeg forresten fremdeles. Jeg blir glad når invitasjonen til Åpen dag med juleverksted for barn kommer, både fordi jeg får truffet søstrene og oppleve det yrende livet der, men også for å prate med gamle kjente.

Gode venner

Jeg synes jeg bare har gode minner fra min tid på Sta. Katarinahjemmet, og alle er like viktige og har betydd mye for meg.  Det var gjennom Sta. Katarinahjemmet jeg ble kjent med dominikanerne i Neuberggaten. Pater Vanneufville ble en viktig person for meg så lenge han levde. Jeg har også vært glad for vennskapet jeg fikk med Pater Raulin og ikke minst med pater Patfoort. Han har jeg hatt kontakt med helt frem til sist jul.

Jeg ser tilbake på tiden på Sta Katarinahjemmet med stor glede. Jeg har alltid følt meg mer enn velkommen når jeg har vært innom. Søstrene jeg kjente fra min tid der, er stort sett borte nå. Nye søstre er kommet til etter hvert. Noen av disse er jeg blitt kjent med da jeg jobbet i UNKF (nå NUK, Norges Unge katolikker). Da traff jeg også nesten daglig igjen gamle venner som Sr. Mary Reginald, Sr. Liv og Sr. Marie Louise. De jobbet også i Akersveien på den tiden.

Det har alltid vært et nært samarbeid mellom brødrene i st. Dominikus kloster og søstrene på Katarinahjemmet. Her er sr. Mary Reginald og pater Patfoort i samtale. Begge var i en årerekke aktive i det dominikanske miljøet på Majorstuen. Foto: Katarinahjemmet
Synlig i samfunnet

Jeg har fulgt Sta. Katarinahjemmet og søstrene der i mer enn 60 år, og har med interesse og glede sett hvor aktive og synlige de er blitt, aktive i yrkeslivet og i samfunnet. De har alltid vært åpne, men nå i dag tenker jeg at dørene er blitt vid åpne – åpne for nye tanker og løsninger. Det er flott å følge med klosteret på facebook og på nett, flott når det arrangeres foredrag på Rosahjemmet eller når vi andre får «bruke» søstrene til våre egne arrangementer. Det er så flott når søstrene er aktivt med som foredragsholdere og debattanter, og gjerne med bakgrunn i egen yrkeserfaring. Det gleder meg også at søstrene er engasjert i katolsk ungdomsarbeid.

Takk for at vi har et Sta. Katarinahjem med våkne, engasjerte søstre, som er så synlige i samfunnet vårt!

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail