Ragin Wenk-Wolff bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1974-1977. Hun har vendt tilbake gjentatte ganger, og har bodd her i flere perioder.
Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet. Ragin Wenk-Wolff ble intervjuet av sr. Ane-Elisabet den 14. september 2018.
Mitt «Go-to-place»!
Første gang jeg kom til Katarinahjemmet var i januar 1974. Jeg ble der frem til sommeren 1977. Etter det har jeg bodd der i flere vendinger. Det ble mitt «Go-to-place», det stedet jeg alltid vendte tilbake til.
Jeg vokste opp i Lindesnes, hvor det var ingen ting. Vi bodde avsides, og jeg tok ungdomskolen på brevkurs. Jeg var den første i Norge som fullførte ungdomsskolen, alene og uten voksenhjelp, på Norsk korrespondanseskole, og jeg fikk NKS’s jubileumspris for det og ble intervjuet i NRK-TV Dagsrevyen/Kveldsnytt og i Aftenposten. Det gode med brevkurs var at jeg kunne studere musikk samtidig. Først studerte jeg ved Østlandets musikkonservatorium og siden ved Musikkhøgskolen i Oslo.
Jeg vet ikke hvordan vi fant Katarinahjemmet, men jeg var bare 15 år gammel, og kunne derfor ikke bo alene. Jeg husker jeg fikk 5000 kroner med korrespondanseskoleprisen. For det levde jeg i Oslo i et år. Ja, jeg fikk jo både rom og mat på Katarinahjemmet, og jeg kunne vaske tøy der. For å spe på økonomisk, hadde jeg ansvar for frokosten på Katarinahjemmet, og det hjalp også noe. I tillegg kjørte jeg fortsatt barnebillett. For 50 øre kunne jeg ta trikken ned til Aulaen og høre en konsert. Om jeg bare ble frem til pausen, og så dro hjem igjen, kunne jeg ta returen på den samme 50-øres billetten.
Kjøkken i kjelleren
Jeg husker at kjøkkenet på Katarinahjemmet lå i kjelleren. Det nyeste bygget var jo ikke bygget enda da jeg kom. Jeg husker fremdeles den første kvelden. Det var måltid og jeg ble vist til spisesalen. Det var en fargerik blanding av kvinner der. Spesielt husker jeg en eldre kvinne. Hun virket skremmende og så ut som hun hadde skjegg. Jeg var bare 15 og dette var førsteinntrykk av mitt nye hjem.
Lærte tegnspråk og fransk
På den tiden gikk flere av beboerne på Katarinahjemmet på døveskolen, og jeg fikk mange venner blant dem. Dette gjorde at jeg lærte meg tegnspråk.
Fransk var også et språk jeg lærte på Katarinahjemmet. Det var sr. Elisabeth som var lærer. Hun var svært grundig. Det var noe logisk ved måten hun lærte bort på, og det passet meg. Hun var også ganske irritert når folk tok feil i norsk grammatikk. Det som spesielt gjorde inntrykk på meg og som har fulgt meg gjennom livet, var hennes innprenting av forholdet mellom «er» og «har». Hun fastholdt at vi i Norge har en uvane av å bruke disse to ordene feil. For eksempel er det riktig å si «Jeg er kommet på …», mens det feilaktig gjerne sies «Jeg har kommet på …». Likeledes med andre lignende uttrykk, som; «Jeg er blitt tyngre/lettet», ikke «Jeg har blitt tyngre/lettet»; «Jeg er kommet fram», ikke «Jeg har kommet fram».
Delte rom med Tone Kruse og hund
Jeg delte rom med Tone Kruse. Og med hunden hennes! Ja, for Tone hadde en hund som het Geisha. Det var en kockerspaniel, og den hadde en liten uvane. Hver gang den hadde løpetid, kom den over til min side av rommet. Så la den seg på min hodepute, og der hadde den løpetid! På den tiden fikk vi bare bytte sengetøy hver fjortende dag, så jeg måtte snu puten og telle ned dagene til jeg kunne bytte trekk. Det skjedde hver gang!
Det var ikke vanlig å få ha hund på Katarinahjemmet. Tones og mine spesielle behov, ga oss mulighet til å bo på Rosahjemmet. Der kunne vi ha litt andre behov enn inne i hovedhuset. Vi hadde bare en eneste utslagsvask der, og alt annet stell måtte vi over til hovedhuset for å gjøre. Ja, selv toalettet var i hovedhuset.
Det var ikke bare enkelt å dele rom, og spesielt ikke når den andre snudde og vred på seg om natten. Noen ganger følte jeg behov for mer ro. Da tok jeg med puter og la meg ned på gulvet i det lille kottet ute i gangen ved siden av rommet. Jeg er bare 162 cm, og fikk akkurat plass om jeg lå tvers over fra et hjørne til et annet. Der lå jeg på gulvet og leste. Mest sannsynlig var det Les Miserables av Victor Hugo!
I min egen verden
Jeg elsket å lese, og hadde min første store bokopplevelse da jeg var elleve år gammel. Jeg leste Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset, og var helt borte. Fra den dagen levde jeg mer i bøkenes verden, enn i det virkelige liv. Jeg hadde det fortsatt sånn da jeg bodde på Katarinahjemmet. Ja, en dag jeg skulle hjem og satt på T-banen og leste, glemte jeg alt rundt meg. Jeg oppdaget verken at vognen ble parkert for kvelden eller at jeg satt igjen mutters alene inne i en tunnel. Det endte med at jeg måtte kravle meg ut og over farlige togskinner, for å finne veien ut og hjem.
Jeg var enormt betatt av Sigrid Undset, og helt spesielt av Kristin Lavransdatter og hennes familie. Det var noe med karakterene som fascinerte meg. Det var noe ved Kristins forhold til hver og en av sønnene.
Visste du at Sigrid Undset også har bodd her, og at hun var med og fant tunet som i dag er Katarinahjemmet? Hun skrev også en av bøkene sine her. Den om Katarina av Siena.
Nei, det visste jeg ikke.
Alle stryker
Det var vanskelig å finne øvelserom, og jeg måtte finne steder utenfor Katarinahjemmet. Mandag til fredag øvde jeg i foajeen i Uranienborg kirke og piano øvde jeg på Majorstuaskole. Lørdagene var jeg på Nissen skole, hvor jeg også øvde på piano. Det ble også gjort litt unntak for meg på Katarinahjemmet, og det hendte at jeg fikk øve i vaskeriet. Der sto jeg og strøk på strykeinstrumentet mitt, mens andre strøk tøy ved siden av. Sr. Mette, som ofte var veldig morsom og spøkende med ord og sånt, fleipet og sa «Ja, her står vi og stryker alle sammen».
Telefon og Jomfru Maria
Dette var ikke som i dag hvor alle har en mobiltelefon. Jeg husker enda at det var en telefonautomat i huset, som tok 50-ører eller kronestykker.
Selv var jeg slett ikke vant med å telefonere. Det var en høytidelig sak, som krevde forberedelse. Jeg planla hva jeg skulle si.
Like før min debutkonsert i aulaen, tok jeg også opp fiolinstykker på bånd, så læreren min kunne gi det en siste finpuss. Jeg spilte av teipen for ham over telefonen. Det var øverst i trappen her (i dagens gamlebygg), hvor det også var en telefon. Vi kunne motta samtaler på den, godt overvåket av en statue av Jomfru Maria. Og der sto jeg, under Jomfru Maria og med telefonen i hånden, mens jeg spilte av kassetten, så læreren min, Leif Jørgensen, kunne veilede meg.
En mor
Sr. Marie Benedikte husker jeg godt. Hun var som en mor i huset. For meg personlig var hun som en Maria-figur. Alltid rolig, trygg og omsorgsfull. Jeg skrev brever med henne i alle år. Det varte helt til hun lå på det siste på Diakonhjemmet sykehus. Hun skrev til meg, selv da hun var veldig syk.
Det var ikke alle søstrene som var like nære, og jeg hadde ikke samme kontakt med alle. I tillegg til sr. Marie Benedikte, oppfattet jeg sr. Elisabeth som moderlig. Jeg forsto henne som enormt kunnskapsrik og solid. Hun kunne også fleipe, og sa om seg selv at hun var Cha-gal. Hun var svært opptatt av Chagall husker jeg.
Et HJEM
Jeg ser i dag hvordan mine år på Katarinahjemmet har formet meg. Katarinahjemmet er blitt en del av meg. Det er et HJEM med store bokstaver. Det er stedet jeg alltid vendte tilbake til. Jeg har derfor bodd her i flere perioder. Også min søster har bodd her.
[Ragin Wenk-Wolff har egen hjemmeside]
