Leksikon fra mellomkrigstiden!

Anja Zawadzka Persvold bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 2009-2001, 2015-2016, og igjen noen måneder senere i 2016.

Anja tilbake på Katarinahjemmet i september 2018. Foto: Katarinahjemmet

Høsten 2018 er Katarinahjemmets «Hjem for unge piker» nitti år! I den anledning er en rekke kvinner som har bodd her intervjuet.  Anja Zawadzka Persvold svarte først skriftlig, for så å utdype svarene noe under en samtale med sr. Ane-Elisabet. 

1. Hvordan har det seg at du bosatte deg på Sta. Katarinahjemmet? Hvordan fant du stedet?

Jeg flytta i første omgang til Sta. Katarinahjemmet da jeg skulle begynne på videregående skole. Jeg ønsket å gå på IB, på den internasjonale linja. Siden denne linja ikke fantes i Hønefoss, hvor min nærmeste videregående skole befant seg, måtte jeg flytte fra Ådal til Oslo for å gå på IB-linja der. Jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle bo alene eller sammen med andre. Det var mens vi søkte etter et sted for meg å bo, at vi fant Katarinahjemmet. Jeg husker enda at jeg sendte søknaden, og at mamma sa jeg måtte skrive noe hyggelig. Da klistra jeg en gul postit lapp på søknaden og skrev jeg ser frem til å bo sammen med dere.

Seinere, etter at jeg fullførte mastergraden min i Bergen, flytta jeg til Oslo for å arbeide. Da jeg fikk vannlekkasje i leiligheten min, fikk jeg anledning til å leie rom igjen på Sta. Katarinahjemmet mens leiligheten ble reparert.

2. I hvilken periode bodde du der og hvor gammel var du?

Jeg bodde der i tre perioder. Først i 2009-2011, årene jeg var 16-18, og så et halvt år i 2015/2016 da jeg var 23. Jeg bodde der også i noen måneder senere i 2016.

Vi tok dessverre ikke så mye bilder i 2009, så da jeg prøvde å finne noe, fant jeg bare et eneste.  Det er fra rommet mitt. Jeg ville ha et bilde av meg der, og tok en selfie.  Her er det:

Anja på rommet sitt i 2010. Foto: Anja (selfie)

3. Hva betydde det for deg å bo der? Hva betydde eventuelt søstrene for deg?

Jeg husker hvor fantastisk det var å kunne bli kjent med så mange nye mennesker. Jeg satte pris på måltidene, å kunne komme morgentrøtt til ferdigtrakta kaffe og frokost før jeg løp til skolen, og å bli sittende lenge og småprate eller diskutere med de andre beboerne på Sta. Katarinahjemmet over kveldsmåltidet.

Jeg husker også hvor stort det var å kunne ta T-bane til skolen. Det var stort! Jeg studerte veldig mye da jeg gikk på videregående, og husker hvor overrasket jeg var over at de eldre studentene hadde så mye fritid og kunne sitte lenge sammen på kveldene. Selv brukte jeg bare ti minutter på kveldsmat, før jeg måtte lese lekser igjen. Senere da jeg selv ble stundet, forsto jeg mer hvordan det livet var, og jeg lærte å bruke mer tid på kveldsmaten.

Jeg er katolikk, og jeg husker det var en god opplevelse å møte jenter som ikke var det. Jeg ble kjent med jenter av forskjellige konfesjoner, og slik var det noe økumenisk over tiden på Katarinahjemmet.  Jeg takker allikevel Gud for at jeg hadde så kort vei til kapellet, at jeg kunne gå ned trappa, inn i kapellet og legge alle mine bekymringer så vel som gleder i Hans hender.

Jeg er godt å se søstrene, deres gode humør og humor, og kunne stille spørsmål om mye forskjellig, om troen, livet som katolikk, fysikk, IT og litteratur. Jeg husker særlig at jeg ble godt tatt vare på da jeg var så ung og ny i Oslo. Søstrene var snille og tok vare på meg, men uten å være overbeskyttende. De var hjertelige, men uten å spørre meg hele tiden om hvordan jeg hadde det.

Da jeg bodde på Katarinahjemmet andre gang, husker jeg spesielt filmkveldene. Vi så både nye filmer og gamle klassikere. Det var fint.

Jeg hjalp også til ved tilstelninger, som på Åpen dag. Det var hyggelig, og jeg ble bedre kjent med de andre jentene. Mange er mine venner fremdeles.

Søstrene ville ikke klare å gjennomføre Åpen dag, uten hjelp fra en rekke frivillige. Mange frivillige vil komme utenfra, men også studentene og volontørene på Katarinahjemmet, inviteres til å hjelpe. Her er Anja sammen med noen av Katarinahjemmets studenter og volontører, som hjalp til under Åpen dag i 2015. Foto: Katarinahjemmet.

4. Hva har din tid på Sta. Katarinahjemmet betydd for deg i ettertid? Har du fortsatt kontakt med søstrene på Sta. Katarinahjemmet eller er det minner fra din tid der som har fulgt deg som viktige?

Jeg setter stor pris på alle menneskene jeg er blitt kjent med, alt jeg har lært av dem, og vennskapene som fortsetter sjøl om man flytter ut. Jeg føler meg aldri som en fremmed, når jeg kommer dit. Noe av min identitet er knyttet til stedet. Selv om det er utskiftninger blant studentene, er søstrene stort sett de sammen. Jeg treffer også stadig noen som har bodd der eller som kjenner til stedet. Både blant familie og kjente.

5. Hva er det viktigste minnet du har fra Sta. Katarinahjemmet?

Dette er morsomt, men lukta av Katarinahjemmet, det lukter nostalgi og gode minner, mens kapellet lukter liljer og roser til Maria. Jeg er så glad i alle bokhyllene, den enorme mengden bøker i forskjellige sjangere og språk. Jeg husker fremdeles at jeg skulle skrive et essay på skolen, og at jeg fant en fransk bok i biblioteket jeg kunne bruke til referanse. Det var også spennende med alle gamle bøker og leksikon jeg fant her! Et leksikon var fra mellomkrigstiden, tror jeg. Det var artig å se hvordan Polen var fremstilt helt annerledes enn det er i dag. Polen hadde helt andre grenser den gangen.

Selv om bøker også fornyes på Katarinahjemmet, kan studentene fortsatt oppleve å finne et leksikon fra en forgangen tid. Leksikonet Anja lot seg fascinere av var Salmonsens konversationsleksikon. Foto: Katarinahjemmet.

6. Hva annet vil du evt si om Sta. Katarinahjemmet og søstrenes virke der?

Tusen takk for at jeg fikk anledning til å bo hos dere! Dere er et ordentlig hjem midt i travle Oslo.

Facebooktwitterpinterestlinkedinmail