Et herlig sted å vokse opp!

Ingerid Hartmann Kvello bodde på Sta. Katarinahjemmet i perioden 1943 til 1950/51.

Ingerid Hartmann Kvello 2018. Foto: Sta. Katarinahjemmet

Høsten 2018 er det nitti år siden de første unge piker flyttet inn i «hjemmet for unge piker» på Sta. Katarinahjemmet. I den anledning publiserer vi en rekke intervjuer med kvinner som gjennom tidene har bodd her. Dette første intervjuet bygger på en samtale mellom Ingerid H. Kvello og sr. Ane-Elisabet.

  1. Hvordan har det seg at du bosatte deg på Sta. Katarinahjemmet? Hvordan fant du stedet?

Jeg var fjorten år da jeg kom til Katarinahjemmet, men min vei dit begynte på et vis to år tidligere da min mor døde. Jeg var tolv og måtte flytte til slektninger i Oslo, mens min eldre søster flyttet til slektninger i Drammen. Før dette bodde vi i Bergen. Vi var ikke katolikker, men jeg hadde litt kjennskap til den katolske kirke gjennom min grandtante, Elisabeth Sandal. Hun var katolikk, og hadde også prøvd seg i kloster en gang. Jeg minnes fremdeles den katolske pateren i Bergen, p. Alf Ingvald Høgh. Han møtte jeg gjennom min grandtante, og han hadde et helt skap fullt av sjokolade!

Da jeg var fjorten kom min søster og sa at hun ville vi skulle bo på Sta. Katarinahjemmet. Hun hadde en venninne, Erna, som bodde der. Søstrene var nok litt betenkt med å ta oss, siden jeg bare var 14 år gammel, men de sa ja. Heldigvis. Fra da av delte min søster og jeg et rom på Sta. Katarinahjemmet. Vi bodde i gamlehuset, som i dag er revet. På den tiden var det vanlig at vi bodde to og to på rommene. Vi delte rom helt frem til hun giftet seg, og flyttet ut. Min kusine bodde også en stund på Sta. Katarinahjemmet.

  1. I hvilken periode bodde du der og hvor gammel var du?

Jeg bodde der fra jeg var fjorten, til jeg var tjueen år. Det må ha vært fra 1943 til rundt 1950/51.

Jeg hadde opprørsårene mine på Katarinahjemmet, og fant på mye, og spesielt sammen med Mildri. Jeg husker enda at priorinnen, sr. Marie des Anges, ringte opp til Mildri og meg, og sa: «Mildri! Du vet …!». Dette var før Mildri ble søster. Vi var svært gode venner. Det var veldig rart da hun ble søster. Hun betydde mye for meg.

Mildri (senere sr. Mildri) sitter helt til venstre i trappen. Ingerid sitter helt fremst til høyre. Mellom dem er Ingerids kusine, Kirsten Lund. Helt bak til høyre en ansatt.
  1. Hva betydde det for deg å bo der? Hva betydde eventuelt søstrene for deg?

Det betydde alt. Katarinahjemmet var mitt hjem. Jeg hadde respekt for søstrene og var glad i dem. Selv om jeg var i en vanskelig alder og fant på svært mye rart, var de forståelsesfulle og snille. Katarinahjemmet var et trygt hjem, og årene der var veldig viktige for meg. Jeg følte det var mitt hjem. Det var en styrelse at jeg fikk komme dit og jeg kunne ikke hatt det bedre. Det var så mange jeg ble kjent med, og det var noe med atmosfæren. Det var bare hygge, vil jeg si. Et herlig sted å vokse opp.

  1. Hva har din tid på Sta. Katarinahjemmet betydd for deg i ettertid? Har du fortsatt kontakt med søstrene på Sta. Katarinahjemmet eller er det minner fra din tid der som har fulgt deg som viktige?

Etter syv år på Katarinahjemmet flyttet jeg ut. Jeg bodde litt i Oslo, før jeg flyttet til Paris for noen år. Da jeg kom tilbake til Norge, bosatte jeg meg i Trondheim, og jeg giftet meg. Jeg så ikke så mye til søstrene etter at jeg flyttet ut. Det var derfor en stor glede for meg at min datter, Siri, valgte å bo på Katarinahjemmet da hun skulle til Oslo for å studere.  Hun bodde der fra 1989 til 1993. Ja, hun har bodd der i flere omganger siden det og.

Jeg utdannet meg til skreddermester. Jeg husker at jeg lærte Else (senere sr. Else-Marie) å sy knapphull. Hun kom til Katarinahjemmet noen år etter meg, og gikk på Märtaskolen, mens jeg gikk i skredderlære. Det var rart da hun ble søster, akkurat som det var rart da sr. Mildri ble det. Jeg besøkte sr. Else-Marie da hun var i novisiatet i Paris. Senere, da jeg bodde i Trondheim, var jeg noen ganger innom henne, sr. Marie Louise og sr. Liv på Angeltrøa, hvor søstrene hadde en leilighet i noen år (søstrene hadde en periode en kommunitet i Trondheim). De besøkte også meg.

Jeg har mange minner fra tiden på Katarinahjemmet. Vi hadde respekt for søstrene, men også mye moro med dem. Jeg husker hvordan vi lagde girlandere av dopapir rundt døråpningene. Bare for gøy! Vi snek oss også opp på taket av gamlehuset, og så videre opp en trapp på utsiden av nybygget (dagens gamlebygg), og der solte vi oss. Det var selvfølgelig ikke lov.

Sta. Katarinahjemmet ca 1943-45. Ingerid sitter ytterst til høyre på verandaen.

Da broren min reiste bort, etterlot han sykkelen han hadde fått til konfirmasjonsgave, til meg. Siden det var en mannssykkel, ble litt mye for søstrene. De måtte jo ha den stående i boden. Allikevel, da de kommenterte det overfor meg, og jeg svarte «tror du det blir en barnesykkel ut av det», lo de bare. De var snille.

Jeg husker sopplapskausen under krigen! Vi fikk det hver eneste søndag, og jeg spiste ikke sopp på mange år, etter at jeg flyttet ut. Jeg tror de fikk matkupongene våre, så de kunne skaffe mat til oss. Jeg sultet aldri, men jeg var ung, og følte ofte behov for mer mat.

Det var mange som giftet seg «fra» Katarinahjemmet. Ja, de flyttet ikke ut før de sto brud. Min søster var en av dem. Jeg husker enda utdrikningslaget hennes. Vi hadde det på Katarinahjemmet. Hun fikk i seg litt for mye, og vi måtte bære henne opp på rommet. Bena hennes pekte dessverre oppover da vi bar, og hodet ble hengende ned.  Det gikk galt et stykke oppe i trappen, og hun kastet opp. En annen gang, var det en jente som også giftet seg «fra» Katarinahjemmet. Hun het Gerd. Jeg husker enda hvor nervøs hun var. Hun løp på toalettet ustanselig.

Vi spilte mye teater, danset og proklamerte. Jeg var mann stadig vekk på Katarinahjemmet, fordi jeg var så høy, som i 1947 når vi danset folkedans under en tilstelning. Jeg lærte også fransk med sr. Elisabeth. Jeg ble ikke spesielt god, men klarte meg fint, da jeg senere fikk arbeid i Frankrike.

Ingerid spiller mann, og danser helt til venstre i bildet.

Jeg husker hvordan søstrene tok vare på oss. Som da jeg var syk, og sr. Marie Dominica stelte meg. Søstrene passet også på at vi var hjemme til 23.00. Skulle vi være ute lengre, måtte vi si fra. Det var virkelig et hjem for meg. Jeg tror jeg kan si at tiden på Katariahjemmet har formet meg.

  1. Hva er det viktigste minnet du har fra Sta. Katarinahjemmet?

Det må være da min far døde. Jeg var sytten år. Vi var på restaurant og koste oss da vi fikk telefonen, så ble vi kjørt i taxi til Hallingdal hvor han lå. Da jeg kom hjem igjen til Katarinahjemmet, husker jeg hvordan M. Marie du Christ kom til rommet vårt for å kondolere. Det betydde mye. Det var noe med måten hun gjorde det på.

  1. Hva annet vil du evt si om Sta. Katarinahjemmet og søstrenes virke der?

Jeg husker Sigrid Undset. Hun var litt reservert, og jeg snakket ikke med henne. Hun bodde der for å skrive en bok om Sta. Katarina av Siena. Jeg husker også at Ibsen hadde bodd i huset en gang. Og så var det Hjørdis. Hun hadde katt. Hjørdis visste det nok ikke selv, men vi andre som bodde sammen med henne, var overbevist om at hun var et uekte barn av en svensk konge.

Jeg husker godt fredsdagene i 1945. Da krigsfangene ble sluppet fri, ble alt ble snudd på hodet. Krigsfangene visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. De var stort sett polakker, tror jeg, og menn. Så skjedde det at noen av oss traff dem på Karl Johan. Vi visste ikke annen råd enn å ta de med til Katarinahjemmet. I de dager slapp ikke menn lengre inn i huset, enn til et lite rom vi kalte peisestuen. Det lå i gamlehuset, og lå rett ved siden av M. Marie du Christs lille kontor. Det viste seg at peisestuen var altfor liten for de frigitte fangene. Da skjedde det noe uhyre spesielt på Katarinahjemmet! Søstrene lot krigsfangene passere Peisestuen! De kom lenger inn i huset enn noen mann jeg vet om, og fikk sove i biblioteket. For å utdype det spesielle ved denne situasjonen. Om vi hadde en bror eller kjæreste, og ville ha ham med lengre inn i huset enn til Peisestuen, måtte vi kle ham ut i silkestrømper, høyhælte sko og pynte ham med leppestift. Jeg husker spesielt en av jentene, som smuglet kjæresten inn på det viset. Han spilte rollen som ung venninne helt perfekt!

Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail